BARNDOMSMINNER Kap.25

TERJE BREDE WANGBERG

 

Dampbåten "Rollaug"' hadde på sin lange ferd ute i den vakre kystnaturen, vært innom mange småsteder
med last og for å bringe og hente stadig nye passasjerer.

Alle kjenner visst hverandre - særlig de eldre, forsto Ole Jakob. Både Far Mor og han selv holdt seg alltid ved rekka når båten skulle inn til kai.

Der sto det ganske mye folk - noen for å hente gods de ventet på, andre igjen skulle hente noen som kom med
båten. Det kunne være ei kone, mor, en far, nabo eller noen venner og kjente som kom på besøk. Mor sa
at alt var så fint nå på sommerstid.

- Men hva med vinteren – nevnte far, for både 'Rollaug" og "Herlaug" gikk jo i samme trafikken hele året.

 

Ole Jakob forsto at her ute mot storhavet bodde det familiefolk med foreldre, besteforeldre, unger og alle andre overalt i hele dette storslagne distriktet.

- Det må da værra stridt mang ganga - mente Ole Jakob. - Enn når vinterstorman står på fra havet og inn over lainnet - sa han til Far.

 

Det blåste litt også denne dagen, det var urolig sjø ei kort stund og det var da havstykket Folda sto rett
inn mot denne kyststripen som båten passerte. Nå nærmet de seg plassen dit de skulle på ferie - altså til
mors barndomsbygd. Her var hun født og her vokste hun opp i en veldig stor barneflokk av både jenter og
gutter.

 

"Dampen" – kalte alt folket denne skuta, når de hørte det kjente, langtrukne uuuuuuuulet under fjellveggen Skjolden ett stykke borte i den smale fjordarmen.

- No kjæm Dampen - sa folk seg i mellom, før de i fullt firsprang la veien ned til den lille kaia - dit det bare gikk en smal kjærrevei og denne veien var det bare de som skulle hente og bringe kasser, pakker, post og reisende folk som brukte.

Første karen i den lille folkemengden var alltid Postmester Bjørn - som var en godt voksen mann, med grått hår og store, grå barter. 01e Jakob syntes han var så lik den kjente, norske komponisten Edvard Grieg, men far mente heller det var likhet mellom postkaren og Albert Einstein.

Både Far og Ole Jakob hadde det morsomt når de snakket om den gamle Postmesteren - han skulle ha et lite postkontor i sitt eget hus- like opp for kaia og var en talafør herremann.

Det var Postmesteren som hadde ansvaret for å fortøye båten med denne trossa, som Matrosen ombord
kastet bortover til han, straks skipperen på brua hadde fått båtskroget inn til brygga.

Etter det var gjort, ble landgangen strekt opp til båtdekket - og alt var klappet og klart for både lasting, lossing og av og påstiging.

 

Ole Jakob, søster Thea og Mor og Far hadde sett kjente ansikter allerede ett godt stykke unna land, mens båten enda var på vei inn innover mot kaia. De visste at det langstrakte uuuuuuuuulet fra båten var ekstra sterkt hit de skulle og at grunnen til det var at lyden ble sterkere da den slo mot den høye og bratte fjellveggen Skjolden, som gikk rett ned i sjøen på andre siden av fjorden.

 

Det var mangfoldige slektninger han burde kunne kjenne igjen, syntes Ole Jakob, både gamle og unge, De vinket og ropte - Vælkømmin - som var den vanligste hilsemåten her ute.

 

Alle de fire resandesfolkene kom seg av Dampen og bort på kaia.

Det ble omkringtaking og det ble gråt og latter, for det var gjensynsglede i massevis.

Alt for mye, etter Ole Jakob og Theas mening.

 

Ole Jakobs onkel – morbror Jakob - var også møtt opp på kaia og Ole Jakob ble både overrasket og glad, da det

viste seg at hesten - fjordingen som hadde stått nede i lasterommet på båten - tilhørte onkel Jakob og skulle på

land.

– Ittnå knussel – mente Ole Jakob, da den ganske kvikt ble den fraktet opp fra lasterommet ved hjelp av denne store vinsjen. Hesten ble heist opp ved hjelp av en stor og meget solid presenning, før hesteeier Jakob fikk hektet på nygampen ei grime som han hadde med seg hjemmefra gården.

Han hadde ikke med noen hestekjerre, for ungdyret måtte selvfølgelig først bli kjent med både sted og ny eier, mente onkel Jakob.

Men på kaia var det nok av folk som ville hjelpe til med å bære bortover de fire koffertene. Det femte kolliet trengte ikke noe transporthjelp lenger. Det var ikke noe igjen av de dyrebare skoeskene.

- Hver en eneste brødsmule er oppspist, kunngjorde matmor så alle kunne høre det.

 

Noe de fire nyankomne byfolkene ikke visste, var at alle som var møtt opp på kaia, var invitert

Til stort eggedosis-selskap hjemme på slektsgården. For eggedosis, det var festserveringen på disse traktene og

Ole Jakob mente, at med det antallet egg som tanta og onkelen hadde brukt, så måtte de ha ribbet alle

hønsehusene i hele bygda for egg.

Til Eggedosisen hørte det også Kromkaker - slike spisse, lange tingester og til

Kromkakene skulle det være stivpisket krem. 

Ole Jakob hadde fått høre av mora at til piskearbeidet ble det brukt en gaffel for å få kremen skikkelig stiv.

– For en jobb - Sikkert hobbyvirksomhet i timesvis, - mente Ole Jakob.

 

De eldste og voksne slektningene korret seg sammen i finstua, mens alle fettrene og kusinene samlet seg i
rommet vegg i vegg. Praten gikk livlig:

De som hadde gjort gale ting innen familien, fikk gjennomgå - og de som ikke hadde gjort så veldig mye galt -  fikk også gjennomgå - alt som oftest til stor latter.

Noen ganske få av de eldste mannfolkene - ble servert en "ailler så liten konjakker" i eggedosisglasset. Ole
Jakob så at fader Klaus også fikk seg en sigar og mente etterpå at Mor så det, men lot for en gangs skyld som om ingen ting hadde hendt.

 

 

Forts.
​​