BARNDOMSMINNER Kap.33

TERJE BREDE WANGBERG

 

Det beste ved hele dagen, var å komme hjem fra skolen, få av seg de nye skoleklærne og stikke ned til
Jenny i andreetasjen i den store leiegården som de bodde i, gården som lå på skrå over skolen, ikke langt  overfor såpefabrikken der hvor fader Klaus arbeidet.

 

Fra huset der de bodde, kunne de se bort på Barnehjemmet, med den store, flotte, hvite hovedbygningen. Ole Jakobs venninne nede i andre etasjen het altså Jenny, hun var et år eldre enn Ole Jakob og gikk å lærte å spille piano. Hun var så flink mente Ole Jakob at han kalte henne for Pianist-Jenny, men det var bare han som visste om dette navnet.

 

- Ingen andre - hadde han fortalt Jenny.

 

Hun hadde så pent hår, syntes han. Helt kort og mørkt. Med mye krøller.
Når Ole Jakob kom på besøk, var det alltid Jenny som bestemte om han fikk komme inn eller ikke. Hvis hun
ga tillatelse, kunne hun finne på å slå opp lokket på pianoet, slik at Ole Jakob aller nådigst kunne få trykke ned noen av de hvite eller svarte tangentene - som Jenny hadde fortalt at de het.

På lokket kunne han se at det sto noen rare bokstaver skrevet med gullskrift. - Her står navnet på de som har laget dette klaviaturet, hadde Pianist-Jenny en gang fortalt - og at det var brødrene Hals.

Det må ha vært noen kjekke brødre, brukte Ole Jakob å si når han skulle fortelle sine egne foreldre om Jenny og instrumentet hennes. Kanskje var det sangere i familien, noen som var bassangere og hadde lang hals, mente han.

 

Og Jenny var glad for at Ole Jakob var kommet i gang med "sine studier" borte på skolen, som hun sa på sin alltid litt veslevoksne måte. Nå skulle hun begynne med den daglige halvtimen, som hun brukte til å øve på dette svarte pianoet, fortalte hun, for den første undervisningstimen som hun skulle ha med pianolæreren sin, det var
allerede dagen etter at skolen hadde startet opp etter ferien.

 

Mor og far til Pianist-Jenny het Gunda og Peder. De sa til Ole Jakob - da han av Jenny høfligst ble bedt om å gå på grunn av dette øvelsesoppstyret - at han bare måtte komme ned til dem litt senere ut på dagen - etter at Jenny hadde gjort seg ferdig med dagens fastlagte pianoøvelser.

 

Far var kommet hjem fra fabrikken - det var middag for søster Thea, Ole Jakob og for Far og Mor.

Det var det kommet et brev fra morbror Rudolf, en gråbrun konvolutt, som var påstemplet Rekomandert. Konvolutten skulle åpnes ved middagsbordet, hadde far bestemt, for det var ikke så ofte det kom brev - i ett hvert fall ikke fra Rudolf, han som var båtbygger og kjent i hele distriktet for at han var så flink i faget sitt.

 

Han og Ole Jakob var blitt gode venner under ferieturen sist sommer, for Rudolf syntes Ole Jakob var så flink til å synge. Onkel var selv veldig glad i sang og musikk og var med i "Blainnakoret Ottersøy Sangkor" langt der ute i havgapet.

 

Far tok seg god tid med brevåpningen, den ene etter den andre av kjøttkakene forsvant - det samme med
potetene og den gode stuakål`n, som muttra var spesialist på å lage.

 

Stemningen ble amper - det ble litt hissighet ved kjøkkenbordet, for nå krevde de at brevet skulle åpnes -
per prompte. -Teik it isi - sa Far, slik som han brukte, når han skulle imponere med sine dårlige
engelskferdigheter. - Dette er altså verdipost- sa han - og etter hva jeg har fått forklart gjennom et langt liv, så
er verdipost noe verdifullt. Dermed er jeg klar til å åpne et brev fra morbror Rudolf - denne svære, lange stakan av en båtbygger der oppe fra den værharde, forblåste kyststripen, langt, langt mot nord.

Faderen syntes visst selv han var veldig morsom. Men nå kommanderte Mor med streng mine: - Brevet åpnes. –

-Dermed basta- sa Ole Jakob før far omsider begynte å åpne brevet. Meget forsiktig. Han brukte sin egen bordkniv, flidde først av kjøttkakerestene med saus og kålstuing og etterpå skar han med kniven langs den ene siden på konvolutten. Svært langsomt.

-Nå er det like før – kom det fra Ole Jakob, han var ganske skjelven i røsten . .

 

-Ta hit brillene mine - sa far. - Du bruke itj brilla- sa mor. Slutt no opp med herre toille.Sætt i gang med å læs - hvess du bare kainn å læs da - la hun til, hun smilte med et alvorlig ansikt.
Og Far leste :

-Kjære dere fire. Jeg sender dere herved noen penger. Dere får selv telle etter hvor mye det er. Men pengene skal gå til innkjøp av et skikkelig piano - helst av merket Brødrene Hals - påmontert lysestaker i messing. Det skal
også innkjøpes en stol til å sitte på, men som bare brukes når dere skal spille. Stolen heter pianokrakk.Til slutt vil jeg at dere skal kjøpe inn en pianonote og den skal hete Etude - altså øvelsesstykke - laget av komponisten
Chopin og er komponert i a dur. Dere skal vite at navnet Chopin uttales" sjåpæng", men har ingen ting å gjøre
med at dere kanskje tror jeg er blitt pænglaus etter dette. Jeg håper det ordnes med pianoundervisning til både
Thea og Ole Jakob, Håper jeg får høre en liten trudelutt når jeg kommer på bybesøk -.

 

-Punktum - sa Far alvorlig. Det ble stille ved kjøkkenbordet. Helt stille. Ikke et ord ble sagt.

Men så brøt jubelen løs. Det var som om den ingen ende ville ta.

 

 

Forts.
​​