TERJE BREDE WANGBERG
Både innom husveggan og ute på `gater og streder` var det blitt mere liv i lærvan og glad frodighet både blant ongan og voksenfolket.
Den brede og høye åpningen i Tolva – mellom hestgata og bakgården – ble bare kalt for Porten, og var ett yndet tilholdssted for både små og store skrotter. De største og mest frimodige, brukte på kveldstid helst kroken ved den svære inngangsdøra til klining - med krafsing og det som ellers hørte med ved slike høyst normale begivenheter. Om de bare fikk det til, med all denne stramme pisslukta i samme kroken, der både gatas forbispaserende mer og mindre foillkailla og husets egne unger alt for ofte trengte en plass til øyeblikkelig lette, når den medfødte indre pågangen ble som størst.
Den forbannede stanken - også fra søppeldunkene i andre enden av portrommet - var jo ikke så alt for kjærlighetsoppkvikkende. Men det verste var når de alt for nysgjerrige kjærringan ovenifra etasjene, plutselig fant på å måtte tømme sine egne søppelbøtter midt under en eller annen ungdommelig portseanse.
På regnværsdager var portrommet ekstra fint brukandes som tørrlagt leikeplass for haugvis av unger. Maken til portrom var det også borte i Tia, men der var alt så uiteressant velstelt, at mesteparten av gjengen bare holdt seg unna. Eller så hendte det at de rett og slett kunne bli jaget ut av noen av de mest sarte av husets leieboere.
I Tolvaporten var de grågule, høye veggene dekket med alle slags skriblerier. Nederst besto kunstnervirksomheten av grisprat og tegninger av både fitter og kuker i alle variasjoner med skrevne ord om jokking, samt digre annonser om at Ella og Roffen som skulle være sant – alltid vakkert innrammet av et rødt hjerte med pil.
Helt øverst – langsetter selve takkanten var kunstarten av en helt annen karakter. Ved hjelp av en eller annen tjyvlånt stige, måtte malergjengen ha brukt både skolesangboka, Landstads reviderte og flere visebøker til hjelp, i arbeidet med å få på plass alle romantiske komposisjonene. Med spesiell vakker skrift og i hver eneste en av de forskjellige fargenyansene, gikk det an å bli opplært i både Reven som lå under denne birkerota, Jeg sykler med deg på livets landevei, Wir fahren gegen Engeland og Milde Jesus du som sagde opp ei halv favn ved for mæ. Særdeles populær var Gerd og Otto(Nilsen)s "Hvis den grønne Benk i Haven, kunne fortelle det den hadde sett, da ble det slutten på vår hemmlighet – men den har hittil gudskjelov holdt tett".
Husverten Jullens malerstang rakk ikke helt opp til taket – så han klarte ikke å få malt over kunstverkene alle de skrevne og tegnede kunstverkene
Portrommet var kanskje bare ment til oppbevaring av alle søppeldunkene, for stabling av fyringsved var fullstendig ulovlig ifølge husverten. Veden skulle til kjellerbuplass og helst via disse djupe lyskassene på gateplan over hvert kjellervinduet. Ordnung muss sein.
Den mest attraktive fritidsbegivenheten på alle gatehjørner, inne i gårdsplasser og der det ellers passet seg, ble etter hvert det storslagne opplegget med folkesporten vepping med en selvlaget gummibasse – ett lidenskapelig opplegg, hvor høy røst og intenst fotarbeide var av største nødvendighet. For at tevlingene kunne igangsettes trengtes selvfabrikerte gummisaker, gjerne produsert av endel ringer av oppklipte sykkelslanger, og sammenheftet til en balliknende sak, som i de mest hyperaktive ungdommers lommer, til en hver tid ble oppbevart for øyeblikkelig bruk, når kompiser tilfeldigvis møttes - slik at den med stor innsatsvilje og ett showpreget fotarbeide, sørget for at vippeturneringene - ved tilskuernes opphissende medvirkning - kunne sørge for kåring av en mester etter at tevlingene gjerne hadde pågått i flerfoldige timer. Vepping ble til den rene folkeepedemien over hele Lamon og også i "dalstroka innafor" – som værvarsleren sa på radioen hver kveld ved sju tida..
Minsteungan drev fortsatt med klikkertvirksomhet. Klikkerten besto av to flatspikka trepinner som ble svidd over en flamme – og som ved en spesiell form for fingerhjelp, kunne bli til rene rytmeinstrumentet. Svært populært var femøreskastingen på strek - om økonomien oppe hos muttern gjorde det mulig - eller kjøring med hjul og pinne, om det fantes ett dimitert sykkelhjul eller en maken, men mindre sak fra ei forlengst avdanka barnevogn. Og så "Kasta i Lainn" med gode gamle Tollkniva. Vi mest avanserte podene tok oss gjerne tilrette med muligheter for brannstiftelser ved hjelp av brennglass, der cellofanpapir lå behendig til i utstillingsvinduet til kolonialforhandleren - eller nede hos`n Ettøres-Olsen.
Bittelille Egil i Tia fikk på seg navnet Hestskjit-Egil, etter at han var blitt observert med ei spiseskje midt i en haug med nyankomne, smårykende heste-pæra rett utenfor Melke-Berntsens butikkvindu.
= = = =
Ungdommen i Åtta med tilnavnet Skakke - han hadde fått tilnavnet på grunn av en medfødt skavank - men var en dyktig krabat, som skaffet seg en smule biinntekt med å selge små spesialpreparerte skjell. De ettertraktede, hvite tingestene skulle legges i ett glass med vann, for at en liten svane ville komme til stige opp til vannoverflaten - etter at skjellet så pent og pyntelig hadde åpnet seg i to. Dette var gammeldagans store begivenhet for smårollingan i Ladevei`n, med foreldre som tilfeldigvis hadde råd til en femtiøring.
= = =
De få som hadde sykkel rundt i husan var så godt som bare voksenfolk. Det som hovedsakelig foregikk av kjøring i gatan skjedde med hestevogn ute i grusveien og med alle barnevognen nærmest husveggene.
Fader Gunerius lot røsta høres fra altanen i fjerde. Med rop og armvifting, ble Junior Terje innkalt til ett høytidsstemt hjemmets møte med sin farbror Holger, som stolt stilte med en ferdiglaget og best mulig reparert, grønnlakkert juniorsykkel, med kvite plastikkskjermer, nylappet gummislange på bakhjulet og ei lita lærtaske under sykkelsetet.
-Fin gabarebasj e det å ja, sjer æ – Guten var ikke så alt for talafør den gangen heller. Det ble lykke i heimen, men sjalusi blant kompisene – særlig etter at hver bidige en i den lange rekka av medspringende, sykkellause karer og jenter - etter kort stund på samme kveldsstund – til mektig forundring fikk oppleve at`n Gunerius klarte å lære sønnen sin å sykle på en eller annen grusveien inni Ladal`n. – Dæspen trullte – sa`n Gido – guten som virkelig hadd en mekanisk skolert far å være stolt av:
Som førstemann, og i lange tider fremover også den eneste, hadde nemlig fader Martin Skansen - ved egen hjelp - satt i stand en svart, gammal T-Ford. Den motoriserte doningen var litt vansira i lakken, men gikk som ett uvær - som de vindusnysgjerrige og sjalue karfolkene tillot seg å formene, de gangene hver og en av de fem i Skansenfamilien var under besiktigelse, når de ved felles hjelp stablet inn pakkenelliker i haugevis, før de dro på picknikktur innover til Malviklandet – til samme plassen der Gidoguten noen år senere skulle komme til å bli liggende i ett kvarters tid under vann nede på sjøens strand, etter at han tilfeldigvis hadde oppdaget at han ikke var svømmedyktig akkurat den dagen.
= = =
Sønn hans Emanuel i Pedersengården oppe i Enkgata – hainn Roffen - eller Pluto som han ble kalt - etter at faren tok til med å bruke plysterpipe når han vil ha inn krabaten til kveldsmaten. Roffen hadde fått tigget til seg en sykkel av merket DBS – "Drit Bak Setet" – som de mest ufordragelige av guttebajasene kalte det moderne kjøretøyet. Det lagde ikke mindre fliring og erting, da det ble kjent i gata at Roffen om natta alltid hadde sykkelen velplassert inne i bestestua.
= = =
-Vi kjæm oss - sa`n Evensen nederst i Enkgata, Det nærmet seg høsten og han kjøpte skikkelig sparkstøtting til sønn sin, Tore, han med Wirum til mellomnavn.
Det foregikk da litt av kvært inni Lavein i gamle daga. For den gangen Bodd det folk med onga også innpå Lilleby og nedpå Nerlamon.
Og i de dager vesst Lamonitteran og Lillebygjengen ka både ungan og de foresatte heitte av navn – dæm vesst om kværandre og trivdes med det.
Forts.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar