KAFÈ-ÅPNING INNI LAVEIN

TERJE BREDE WANGBERG

Det var kommet en ny attraksjon inne på Lilleby.  Ekteparet Kielland som var foreldre til Terjes gokompis i A-klassen borte på Lillebyskolen, hadde åpnet en Ispinnkiosk på skrå over veien for Barnehjemmet. Ingen av ungene ante enda hva ispinna var for noe, men da Kiellandfaderen av Isfabrikanten L.B.Opheim ute i Trollabergan ble tilbudt løyve om å selge is, fikk han av firmaet satt inne en dypfryser for å holde Ispinnan i salgbar form  -  for bare tyve øre per stykk.

- Jævli dyrt – ailt for mytji, sa`n Gido til gjengen inni portgangen til Tolva.     

-Bæste æ har smakt -. Fiffa hadde tatt tyve øre av kinopengan til sønda`n, så nå var Tarzanopplegget me`n Johnny Weissmuller gått i vasken.

Det ble enda mere virak blant folket da han derre Skiltmaler Hjalmar Hofstad – Frelsesarmekaren fra Mellomveien - en tidlig morra hadde befunnet seg lengst oppe i en stige på hjørneveggen til Tia. Allerede da skoleongan var på vei bortover til skolefrokosten, hadde Frelses-Hofstad klart å få de to første bokstavene i ett eller annet ordet på plass oppe på veggen: Forunderlige - K A – skapte store problemer, men maleren var hemmelighetsfull. Ved skoleslutt sto det KAFÈ med store blå bokstaver – både på veggen mot Lavein og mot husveggen nedover Gassverksbakken.   -  Dæspen trullte - kom det fra Fiffa  - no ska det bli liv i lærvan!!

Laura Jensen - kafèdamen brukte langkosten og sørget for å få vasket begge de store vinduene utvendig, hang opp noen lange gardiner ved hjelp av en mager, langdryg herremann – en kjærestesak med svart bart og usedvanlig langt kinnskjegg - som var velvillig tilgjengelig på alle måter. Hevdet de mest sjalue utpåkaran som var stirrende tilskuere på kafètrappa i dagene før selve åpningen.

Og denne skjedde allerede ett par dager senere, etter at seks brukte respatex kjøkkenbord med fire stoler ved hvert bord, var kommet på plass - og en lang glassdisk hadde blitt montert borte på kortveggen – ved døra inn til kjøkkenet, som hadde vindu mot bakgården.

Men det var først på lørdags ettermiddagen kafèdriften virkelig tok av, for da stilte bartefyren opp med handvogn og en stor trekasse med nokka inni. Lokalitetene ble holdt avlåst i hele to timer og med en skokk med nysgjerrige unger utafor de gardinfortrekte storvinduene.

For spenningen var stor over ka i aill værden det var den store trekassen inneholdt.

Da inngangsdøra ble åpnet var Kafèeier Laura Jensen ikledd ett svart, blankt kafeantrekk og med ei kledelig, hvit lita hette over det lange, mørke håret.

I kroken mot Ladevei`n var det satt opp en lang, brun kasse utstyrt med spaker og stenger. Over det hele var det montert ei glassplate, som antagelig skulle beskytte alle de fargerike små figurene som befant seg i bunnen av stasen.

-Det e ett FOTBALLSPÆLL – kunngjorde den svartkledde Laura med ett innbydende smil, etter at hun ved hjelp av fire tegnestifter hadde festet en lapp på den ene sideveggen, hvor hun med en svart tømmermannsblyant og med blokkbokstaver hadde skrevet: Kan bare brukes etter forhåndsavtale med kafèens innehaver, og mot fem øre i avgift per person.  

 Alle som ankom kafeen utover åpningskvelden, fikk gratis ett glass ripsbærsaft.

Laura Jensen måtte denne første dagen stenge allerede ved åttetiden - da hun gikk tom for saft, samtidig som hun ikke klarte å holde den langstrakte kjøkkenhjelperen med nok av varmvannet som trengtes til vasken av alle glassene som gikk med for å tilfredsstille alle saftdrikkende fotballspillere.

Kafèdriften ble til manges uvurderlige og grenseløse glede i flere år.

Lauras svære og alltid blanke kaffekjel ute på kjøkkenet, sørget for mang en påfyll til ekstra kaffetørste mannfolk, som kanskje var innom for å få seg ei varm vaffelkak med syltetøy eller brunost, eller om de hadde dratt hjemmefra i sinne etter en krangel med kjærringa, om en litt for tørrlagt lønningspose på lønningsdagen.

Fotballspællet måtte trekkes frem litt fra kroken, for at det skulle bli bedre plass også for tilskuerne. Heile Lamon ble etter hvert klar over dette nymotens spællet som befant seg oppe i Tiakafeen. Det gikk så galt, at den halvgærne og alltid penglause Spainnet og ungsøstra, ble tatt av polisen midt i en fotballkamp, etter at de på nattestid hadde brutt seg inn gjennom vinduet til bakgården.

Kafè-Laura utvidet menyen med tilbud om både tekak og påsmurte rundstykker med Namdalsgomme eller egg og gaffelbiter til de mæst kræsne av de eldste besøkende.  Alt ble enda mere storslagent da hun tok opp konkurransen med`n Kiosk-Kielland om salget av ispinner fra`n Opheim ute i Trolla. Dette resulterte rent pengemessig i at det ganske snart ble innkjøpt finere gardiner for begge de to storvinduene.

På seinkvelden en lørdag, fikk hun ett uanstendig besøk av selveste Nattens Dronning bortant Frostaveien. Den sprudlende og fargerike dama i femtiårene, hadde i årevis blitt berømt for sitt utesvevende liv som løssluppen fuggel – ikke bare innpå Østbyen, men også i nerbystrøket borti sentrum av staden.

Det var rett og slett parfymedufta som gjorde at Laura inne fra bakrommet oppdaget Dronninga, ved bordet midt i det lille lokalet. Hun så det reklamemessig riktig å servere det berømte fruentimmeret, på like linje med andre severdigheter som brukte å dukke opp - og tilbød den severdige gjesten ett gratis glass med ripsbærsaft. Etter at den litt tidligere ankomne – denne alltid så halvfulle Johnsenfyren  - frekt og frodig hadde funnet seg en plass ved det samme bordet, ble det straks bestilt to kaffe og litt bitteti. Plassen gikk livlig en stund, inntil begge de to turtelduene abdiserte kafeen, under mumlende oppsyn av brødrene Gummi-Rudolf og Lagampen – de var forlengst i gang med andreomgangen i fotballturneringen. – Aillt mulig ska æ no opplev på gammeldagan -. Laura korset seg med den ledige høyrehanda.

Den neste dagens kafèåpning – på en søndag - kunne ikke skje før tidligst klokken tretten, for Laura hadde fått en skriftelig melding fra Sogneprest Paul Sæbø om at hun hadde å ta hensyn til Høymessene, ikke bare den borti Lamokirka, men også det som brukte å skje oppe i Lade kirke til nøyaktig samme tid - klokken elleve.

Hver eneste formiddag året igjennom - og presis klokken tretten null null - kunne ikke hver bidige beboer langs grusveiene inne fra Østmarka Sinnsykehus, unngå å høre høylydte rop fra en syklende og gestikulerende sykehuspasient, i rasende fart på en rødlakkert damesykkel, forbi Lade kirke, nedover den ganske lange Ladal`n, forbi  Finnes Barnehjem, alle leiegårdene og bortover til trikkeholdeplassen. Her holdt han stort rabalder, før han i samme fart og til like høylydte ovasjoner - returnerte hjem til dette, de dagers sinnsykehus inne på Østmarka.

På denne søndagen parkerte han rett utenfor kafeen hennes Laura Jensen i på krysset av Lavein Ti, før han til Lauras og andre  fotballspillende gjesters store redsel, fant seg en plass ved det eneste ledige hjørnebordet - og tente seg en Tiedemanns Rød, før han høflig bestilte seg en kaffe samt "ei vaffelkak uten brunost - og ei uten hvitost og ei uten verken rauost eller brunost".

Uten andre dikkedarier og ætter å ha fortært ei vaffelkak med bare smør, avsluttet han seansen med høylydt å takke for seg, før han forlot arenaen på sin rødlakkerte damesykkel - og til samme kaukende rop som da han ankom.

-Hælledussen for ett leven –, kom det fra`n Roffen. Han hadde med Lauras forståelsesfulle godvilje fått lov til å karre seg ut på bakværelset så lenge besøket varte.

Besøkene av`n Toill-Ola nedenfra Reina eller hainn stygge, gamle Rottenikken som holdt til på søppeldyngene nedenunder Lahmmer`n, skapte også slik uro blant gjestene. – Gudskjelov – brukte Laura å si, selv om det stormet som verst.

Litt liv i lærvan trengte hun, for å overleve med kafèdriften på hjørnet av Tia inni Lavein.         

   

 

 

​​