TERJE BREDE WANGBERG
Ole Jakob syntes det var alt for tidlig å skulle begynne på skolen klokken halv ni om morgenen.
Det verste var jo i grunnen at de skulle begynne så veldig presis, som Frøken hadde sagt og lagt til at klokken halv ni skulle de sitte på plassen sin - altså på pulten, som plassen så fint het.
Ole Jakob hadde fått slik en fin skoleransel, den var brun i fargen og ganske stor alle veier.
Frøken sto helt øverst på skoletrappen mens hun ventet på at alle nyelevene skulle finne sine plasser, før de
på to rekker skulle gå inn til klasserommet – lengst borte i korridoren.
Ole Jakob hadde to problemer - det ene var de utstående ørene – disse ufordragelige elefantørene og det andre var dette med at han var så liten av vekst. Ingen av de andre elevene i hans klasse var mindre.
Det skumleste var at mange var så veldig høye av vekst - slike som virket både litt veldig karravolige og alt for barske. - Det er ikke vanskelig å se - stønnet han til seg selv, da han kom seg bortover korridoren.
- Der kommer randselen med gutten - sa Frøken, høyt og tydelig da hun fikk se Ole Jakob komme
ruslende. Alle ungene lo og hadde det veldig morsomt, mente han. Han la merke til at Frøken
ristet iherdig med nøkkelknippet sitt for at klassen skulle gå mest mulig i takt.
Etter denne Frøkenuttalelsen om at " der kommer randselen med gutten", syntes Ole Jakob at han gjerne
kunne gå litt i utakt. Han gjorde noen taktmessige sprell i rekken, slik at de andre lo - mens Frøken ga han
en aldri så liten skjennepreken.
Da de kom inn i klasserommet fikk han tildelt en plass helt forrest, på denne dobbelte benken sammen med en annen litt vilter krabat som het Kjell, men ble kalt for Grøtkjell. Nesten nifst tenkte Ole Jakob.
Grøtkjell ble go`kompis med en gang de kom inn i klasserommet. En artig kar syntes Ole Jakob, for når Frøken ba morgenbønnen og de etterpå skulle synge åpingssangen - da gaulet Grøtkjell for seg selv og trampet som regel takten med venstrefoten - den som var nærmest Ole Jakob.
Derfor fikk de begge to klassens aller første strenge beskjed om å ta det mere med ro.
"Teik it isi, Kjell" sa Ole Jakob høyt. - Har studert engelsk sammen med fatter`n - sa han veslevoksent da frøken spurte hva det var han egentlig mente.
Ole Jakob kunne ikke telle helt riktig enda, men Frøken fortalte at de var fireogtjue stykker i klassen. Tolv
jenter og tolv gutter. - Alt for mange jenter - sa Grøtkjell, uten at Frøken hørte det.
Frøken virket meget streng, syntes Ole Jakob og så er hun veldig gammal, kunne han fortelle ved middagsbordet hjemme på kjøkkenet.
- Bitte lita, og denne gråhårstuppen som hun altså har bak i nakken - ja, den sitter så fastsurret for at den helst ikke skal falle av. – Men det må da værra innmari ækkelt å ligg med den derre høydotten om natta - mente Ole Jakob. Frøken hadde en bror som var prest, hadde hun fortalt.
- Da er det sikkert derfor hun ber både en morgenbønn når de begynner dagen og en avsluttningsbønn når de skal gå hjem, tenkte Ole Jakob for engangs skyld - han var kommet fram til at han skulle si minst mulig når Frøken var i nærheten og kunne høre det.
Men akkurat det var ikke av det letteste, hadde han funnet ut, for hjemme fikk han jo skravle så mye han
ville. Far brukte også så mange rare ord når han var for talatrengt og Ole Jakob hadde en gang hørt et ord som han syntes hørtes så fint ut. Og det var ordet Menneskerett.
Derfor kom Ole Jakob fram til at det å kunne få prate - også i timene på skolen, for det måtte jo være en
Menneskerett. – Dermed basta. – Men akkurat det syntes han at han ikke kunne si til Frøken. Hun var jo tross alt søster av sognepresten oppe i Hegra som hun litt truende hadde fortalt dem om - så da var det best å passe seg, mente Ola Jakob.
Forts.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar