"LAVEIN OG GALMONSGATA" HISTORIE.
Før i tida var det som regel litt "liv i lærvan" ved derre to tettbebygde gatestompan inne på Lilleby.
I de fire etasjers høye leigårdan langs Ladeveien – og de like storslagne husan nerri Gadermoensgata – bodde det for det meste familiefolk, bestående av to foreldre som sjølinga, flere store og små unger og gjerne også både ei gamlemor og en gamlefar – alle på to rom og kjøkken, med ett felles vannklosett i hver etasje ved alle trappeoppgangene. Skikken var at brukeren av klosettskåla lot den store jernnøkkelen stå igjen på utsida av døra – for da skjønte naboen at det var opptatt. Det hendte at han på innsida meddelte seg med "Kom inn" – som kunne være til både humør og ergrelse for andre svært trengende naboer.
I tilegg til leieforholdet av selve leiligheten, hadde hver husstand både ei kjellerbod, ei loftsbod og anledning til å bruke vaskerommet i kjelleren – og likedan den digre klerulla oppe på loftet – og det etter ei håndskrevet liste som var spikret opp på veggen ved inngangsdøra nede i første etasjen.
I Ladeveien Tolv hadde hver leiligheten en liten smal entre, der det var plass til ei garderobehylle og en liten kommode. Herfra var det både ei dør inn til kjøkkenet og til stua.
Ute på kjøkkenet med det store vinduet var det en kjøkkenbenk, ett overskap, en utslagsvask, en rund, svart vedovn og en fast plass til husleierens egen komfyr. Soverommet vegg i vegg var panelt med grønne vegger – og med plass til ei dobbeltseng, ett par barnesenger etter behov og en toalettkommode – gjerne slik moderne med tre bevegelige speil. Også soverommet hadde en svart, rund og ganske høy vedovn.
Det var stor misnøye med den svært så dårlig isolerte panelveggen mot naboens soveværelse vegg i vegg. Det var ikke til å unngå at familiære forhold kunne bli offentlig kjent – og gjerne publisert nede i Melkebutikken hennes Jomfru Berntsen i første etasjen.
Leilighetenes stuer var tapetserte og hadde ett stort tredelt vindu med en bred vinduspost, der det var plass til alle stueplantene. Like inntil den ganske høye og svidde brannmuren, sto den runde, svarte og veldig høye koks og vedovnen – med ei staselig smijernskrone på toppen og et godt synlig svart ovnsrør langs brannmuren, der varmen laget en ekstra brunsvidd ring i murpussen – samtidig som røyken forsvant inn i pipa.
Stueveggenes isolasjon var også meget slett - og naboene kunne ofte få med seg når dagens Adresseavis ble bladd og lest på andre siden av veggen - og når det ble lagt inn en vedkubbe eller to i denne helt nødvendige runde svartovnen.
Utenfor hver av inngangsdørene hang leilighetenes navnemerkede lille Postkasse – datidens svært viktige sak - og som kunne være til både glede og sorg. De lange altanene i hver etasje kunne også være til både fryd og gammen – alt etter som hvordan leieboernes dagsform tilfeldigvis kunne være. Men altanene var av stor betydning for postbudenes daglige vandringer, for å komme seg fra den ene oppgangen til den andre. Det samme for forsikringsagentenes innkassoturer etter den månedlige to kroners forsikrings-premien.
Altanene var også ett prydelig lite sted, med blomsterkasser hengende på det solide jerngelendret utenfor hvert kjøkkenvindu – litt konkurransepreget beplantet med både blomkarse, vakre stemorsblomster og noen spesielle forglemmeiei, eller en vakker blå kornblomst - hos de meste følsomme og romantiske beboerne, bak et velpusset kjøkken- vindu med vakre og veldanderte gardiner.
Leieboerne i Ladeveien Tolv levde sine liv i fred og fordragelighet med hverandre – og de aller fleste var punktlige med betalingen av den månedlige husleien på treogførti kroner, når den pratsomme og litt for ofte småbannende huseier Julius Hernes, kom på ett mer og mindre populært besøk, den første dagen i hver eneste måned. Innkassodagen vel og merke nødvendig forskjøvet den rette veien, om den av og til falt på en søndag.
Gårdens to trappeoppganger begynte med små leiligheter i første etasje, med bare en entre, kjøkken og ett eneste rom, mens den ene leiligheten var omgjort til jomfru Berntsens lille Melkebutikk.
På den andre siden av gangen bodde den tyske Herrn Malskait med frue og sønn. Vennlige Malskait var ankommet til Hommelvik med en tysk fraktebåt like etter at den første verdenskrigen hadde fått sin ende. Han hadde ganske snart etter ilandstigingen truffet sin norske frue, og slått seg ned i ett nyanskaffet husvære der inne i Ladeveien Tolv på Lilleby. Etter at ekteparets sønn ble voksen og giftet seg, tok brudgommen sin egen bruds etternavn Meiring og fikk straks en leilighet oppe i leiegårdens tredje etasje.
Da enkemann Malskait døde, ble denne leiligheten leid ut til frisørmester Gustavsen, med hans kone og deres to felles sønner. Gustavsen var en ganske kjent herrefrisør, som drev sin ettertraktede virksomhet like ved kjøpmann Julius Paltiels herreekvipering nede i Brattørgata.
I Lavein tolvs andre etasje bodde vognmann Nilsen med sin kone og nesten alltid så vakkert syngende revysønn, som ble ett gledelig bekjentskap for denne skribenten. For når tenorsanger Nilsen pusset sine sko ute på gangen – sang han alltid med stor og vakker røst "O, Sole Mio" eller "På den grønne benk i haven" – og da med denne lyttende krabaten sittende på ett av trappetrinnene – til tenor Nilsens store glede.
Blant alt det sanglige og kunstneriske levenet på den andre siden av gangen, levde familien Knutzen ett stillfarende liv – gubben var nordlending og sjøfarende maskinist, mens sønnen Karl ble utdannet til Telegrafist og fikk seg omsider jobb på Hurtigruta. Fru Knutzen var en hjemmeværende husmor – en veldig snill og hyggelig dame, men både berømt og beryktet for sine enorme gleder av flest mulige villkatter. Andre etasjens altan – med sin livlige kattevirksomhet og matinntak, var hatet av de nærmeste naboene.
I leiegårdens tredje etasje holdt Husbyfamilien til – han var elektriker og de to sønnene Olaf og Einar vokste med årene til å bli to staute karer – yngstemann ble elektriker - som sin artige og ganske hissige, kortvokste far.
Vegg i vegg hadde husverten Julius Hernes – vanligvis kalt Jullen - sin ekstra fint veloppussede leilighet, med ei blidspent lita kone, sønnen Kjell og datteren Sanna.
I fjerde etasje residerte de to Såpekokerne Olaf Gjerstad og Johan Gunerius Wangberg med hver sin kone - og flerfoldige barn av begge kjønn – på hver side av den dårlig isolerte stueveggen.
Begge de to Såpekokerne var ansatt ved Lade Fabrikker like nede i gata. De var dypt grepet av sine egne fiolinspill, men til stor skuffelse for leiegårdens andre ganske umusikalske beboere, var øvelsene både intense og til dels alt for langvarige.
Det hendte til og med at de tok noe av nettene til hjelp – noe som fikk Olaf til å fortelle arbeidskompisene at naboen ei natt var så begeistra for fiolinmusikken at han banka i veggen.
I den andre trappeoppgangs fjerde etasje, bodde familien Strand med sin voksne sønn Harry, som forunderlig nok også var en lidenskapelig, musiserende fiolinspiller.
Det var slettes ikke sjeldent at de tre felekarene – boende vegg i vegg i samme etasje, tok en felles øvelseskveld – med den klaverstuderende unge Terje ved det gamle Brødrene Hals pianoet.
Ved siden av Strand oppe i fjerde, bodde familien Henry Segtnan, med sin pratsomme viv, en datter og sønnen Odd - Terjes klassekamerat på Lillebyskolen - og som etter sjuendeklasen ble visergutt hos Apotekernes Felleslaboratorium. som produserte både tjukklakris og Caroxin tyggegummi som salgsvarer ved apotekenes disker. Odd var derfor en populær kamerat for både jenter og gutter i oppveksttiden.
I gårdens tredje etasje i denne B-oppgangen, hadde altså Malskaitsønnen Meiring sitt hjem og med godslige Leistad med sin lille kone – søster av leieboer Husby - vegg i vegg på den andre siden av gangen. Leistad var fagutdannet Smed og hadde en skikkelig jobb nede på Gassverket. Han hadde – i løpet av sitt lange ekteskapelige liv - klart å få til både dattera Gerd og sønnen Willy – en pliktoppfyllende og velansett ung og sportsinteressert medarbeider ved Lefstad Sport ute i Munkegata – den populære butikken med så fin utsikt rett over prydgata til selveste den Kongelige Residens, Stiftsgården.
Leistads hadde ei lita hytte ved det vakre Laugenvatnet oppe i Skaun, der det ofte hendte at kompiser av de to ungene fikk være med på hyttebesøk.
I trappeoppgangens tredje etasje bodde det eldre ekteparet Tovik med den kvikke og hyggelige, men halte dattera Ruth. På andre siden av stueveggen hadde de selveste Martin Skansen som nabo, med ei kone født inne på Midtsainnan i Malvika og sønnene Oddvar og Margido – sistnevnte en populær krabat kalt Gido – og litjpia, hu Bjørg.
Solide Martin Skansen hadde fast jobb på Bergs Maskin, han hadde sørget for ei hytte inne på Midtsannan – og tatt ekstra godt vare på en eldgammel T-Ford, ett fullt ut kjørbart klenodium, som han brukte mye av fritiden til å vedlikeholde. Men Martin var også en ledende sjel for Lilleby Skotthyllklubb og selveste basen for mesterskapstevlingene på søndagene, – samtidig som høymessene fant sted både ved Lade og Lademoen kirker. Forholdet ble påklaget av Sogneprest Paul Sæbø, men til ingen nytte.
-Vi spælle læll, guta -. Præsten får snakk høyer og menigheten søng stærker -, kommenterte den lettirriterte Martin Skansen fra Lavein tolvs andre etasje.
Martin var ingen kirkens mann. Det var derimot ekteparet Sørensen i første etasjen – vegg i vegg med det høye, gjennomgående portrommet inn til gårdsplassen. Sørensenekteparets eneste barn var korgutten Knut – en ivrig sanger i Lamokirkas Guttekor. Han var også en ivrig skøyteløper, men som til gatas store sorg, omkom da han på vei fra Rosenborgbanen falt nedover ei bratt skråning og fikk panserskøyta inn i seg.
På gatesiden hadde leiegården Tolva tre lysgraver ned til kjelleren, som særlig ble brukt for å få fyringsveden ned til vedbua for tørk.
Bakgårdens stativer med lange klesnorer, beregnet til husmødrenes tørk av storvasken nede i størhuset, var populære treffsteder for en vennligsinnet husmoderlig prat.
Her sto også de digre, spesiallagde søppeldunkene – og nede på gårdsplassen boltret alle villkattene seg, før de klatret oppover den høye takstigen og kom seg inn til alle matfatene ute på fru Knutzens altan.
Hver lørdag ettermiddag, kostet husvert Jullen fortauet mot hestgata med sin piasavakost, samtidig som han med forskjellige av gateguttenes hjelp, fikk kjørt bort alt rasket med ei eldgammel trillebåre i tre – og med ett tungdrevet jernhjul.
Ladeveien 10.
Leiegården vegg i vegg var Lavein Ti – der gårdens eier bodde i en flott villa øverst i Bernhard Getz gate – rett ved enden til de bratte og beryktede akebakkene – kalt SS`an
Når onde tunger av ivrig akende ungdommer, på vinterstid og i rasende fart på kjelker - eller en eller annen sparken - kom nedover SS`bakkan, da hadde flere elleville krabater ondskapsfulle utsagn til hverandre - om at de i demonstrative og ondskapsfulle innslag mot pængfolket – godt kunne kjøre rett inn i den pengesterke Lavein Ti`s husværts flotte villa.
Av pur Lillebysk djevelskap.
Godt synlig på hoveddøra mot Ladeveien var det med solide metallskruer opphengt ett dårlig pusset messingskilt, der det med sirlige bokstaver var gravert inn:"Bud bedes gå Kjøkkeninngangen". Og den inngangen var gjennom det digre portrommet – som svært ofte ble brukt til mange ungers leikerom – særlig når været var dårlig.
Her foregikk det ofte offentlige parringsseanser med de mange laushundene – i ett hvert fall inntil en eller annen omtenksomme moderen mente at seksualundervisningen var kommet for langt - og var derfor i en fart innom sitt eget kjøkken etter ei bøtte med kaldest mulig vann – som hun sammen med irriterte ordelag, slo utover de to elskende bikkjene – selvsagt for å få dem til å slutte med utskeielsene.
Bortover til en eller annen av portrommets fire kroker, søkte det ofte en eller annen fylliken, som mest mulig anonymt klarte å få i seg den siste skvetten fra den medbrakte flaska - som han av naturlige grunner mente var fornuftigst å bli kvitt – før han måtte forsøke å komme seg oppover noen veldig slitsomme trappetrinn - til ett avventende fruentimmer – mest sannsynlig utstyrt med denne sagnomsuste kjevla.
Kjekke og skikkelige Knut Eliassen hadde leilighet i Lavein Ti – det samme gjaldt også en annen Eliassen med fornavnet Olaf – en vennligsinnet populær kar, som av en eller annen ukjent grunn hadde fått navnet Sverten.
Leieboerparet Sverre og Kirsten Moe, var særlig kjent på grunn av den fine dattera Kari.
En annen beboer i første etasjen var Johansen – som var holdt litt utafor av de andre av husets leieboere i de fem farlige krigsårene.
I andre etasjen mot Ladeveien, residerte familien Hindsverk – dette pupulære ekteparet med døtrene Molla og Gerd – hvor sistnevnte tok utdannelse og ble ansatt i Politiet.
Ved krigens slutt ble Hindsverk hyllet stående oppe i sitt stuevindu i tredje etasjen, av en stor mengde jublende mennesker, som viftet med norske og ønsket Hindsverk velkommen hjem fra sitt flerårige fangenskap nede i tyske konsentrasjonsleire.
Vegg i vegg der oppe i tredje, bodde familien Wæraas. Ole Wæraas skal ha vært typograf av virke, kona Astrid hjemmeværende husmor – og med Grethe og Åse som to kvikke døtre.
Av ungene i gata ble Åse Wærås ofte ertet når hele navnet hennes lest baklengs ble til – "eså såræw – med litt ubehagelig respons i de fleste tilfellene.
I den øverste etasjen bodde ekteparet Johansen, med sin kameratslige og storvokste sønn Geir.
I den andre oppgangens andre etasje holdt Lavein Ti`s aller mest kjente og populæreste kvinnemenneske til. Det var selveste sydamen fru Høvik, med ektemann og to sønner. Den ene sønnen – storvokste Egil – ble allerede som femåring, observert ute i hestgata, sittende midt oppe i en dunge med hestpærer, der han med en medbrakt skei, fikk i seg en god del med ganske nylagt hestskjit fra gampen hans Ivar Sveen, som holdt til i stallen nede i Jystadgården.
Populariteten til den vennligsinnede fru Høvik, skyldtes i første rekke at hun som en dyktig sydame - og for en rimelig penge - tok imot det meste av klesplaggene som brakt opp til denne fottrådde symaskinen ute på kjøkkenet – enten til forandring av noen klesplagg, eller også for reparasjon og måltaking av urolige unger i mangfoldige aldre.
Fru Høvik var et vennligsinnet og alltid blidlynt, vestlandsk medmenneske.
I hjørneleiligheten etasjen over levde familien Hagen, med deres sønn Tor – som med tid og stunder ble yrkesmilitær, men døde i ganske ung alder.
Fjerdeetasjens ytterleilighet mot nord ble bebodd av herr og fru Ekle med sin eneste sønn, Sigbjørn, som ganske tidlig begynte å skolere seg som fiolinist. Han ble stadig dyktigere – og i ganske ung alder gikk han over til strykeinstrumentet Bratsj, noe som endte med at han fikk ansettelse som Bratsjist i selveste Trondheim Symfoniorkester – som den tid ble dirigert av Finn Audun Oftedal.
Ekteparet Båtnes nede i andre etasjen fostret opp sønnen Magne og datteren Åse.
Moder Vold i etasjen over hadde ei datter som solgte kinobilletter fra luka nede i den storslagne foajeen til Sentrum Kino.
I samme Lavein Ti adressen, holdt også den beskjedne bankmannen Hansen til – det samme gjorde den ugifte kafèeiersken Eldbjørg Myhre.
Jomfru Myhre ble fulgt opp med både fryd og ondsinnede spekulasjoner, da hun åpnet sitt lille kafèlokale, med inngangsdør på hjørnet av Ladeveien 10 – og tilbud om nystekte vaffelkaker, med ripsbærsyltetøy og selvlaget saft av samme hagebærskvaliteter.
Det sensasjonelle var at kundene kunne få bruke det etter hvert så populære fotballspillet borte i kroken – til et kostende av fem øre for hvert femte minutts spilleomgang.
Jomfru Eldbjørg ble mer velsett, da hun etter ganske kort tid giftet seg med bromhandleren som holdt til i det lille kjellerlokalet under leiegårdens store port inn til bakgården.
Ladeveien 8.
Åtta var hjørnegården rett over Lavein Ti, med den sørvendte biten mot Lillebys Skolen og den andre fireetasjers høye veggen, mot den på vinters tid svært så populære Gassverkbakken. Denne populære akebakken med kjelke og sparkstøttingstart oppe ved skolen, endte ikke før helt nede ved Strandveikrysset – på hjørnet av Aktiebryggeriet hovedbygning, der den lille ølsjappa lå – og vognmann Lyng fra Rønningsletta var ansvarlig for utbringing av Aktiebryggeriets daglige ølkassebestillinger.
Navnene på leieboerne i Lavein Åttes første etasje var familien Andresen. Av helt naturlige grunner ble sønnen i huset kalt Skakke og ved siden av sine skakke tilstander, var han var kjødelig onkel til en annen som hadde husvære i samme leiligheten – en kar med det lettfattelige kallenavnet Tjukken.
I den samme husfløyen bodde populære Leif Gundersen. Han var også en av Såpekokerne nede på Lade Fabrikker, hadde en glad og bli sønnen med navnet Walther og likedan datteren Lillian. Hun ble berømt som kvikk Zalopakker ned på Såpefabrikken – og giftet seg etter litt tid med den storvokste sjåføren Per Odd Grindvold – ansatt på samme sted.
I etasjen over hadde den store familien Lium sitt trygge hjem, med eldstesønnen Roy – som døde i ung alder – døtrene Sussi, Dokka og yngstesønnen Kjell – hele gatas bestekamerat.
I samme oppgangen levde Borgny og Gerd Næss – der den ganske fyldige husets mor, svært ofte kunne befinne seg sittende i hjemmets ene vinduskarm vendt mot gata.
Min sagnomsuste barndomskompis Emil Wold vaks også opp i denne trappeoppgangen sammen med mor, far, Evelyn, Hans og Judit.
En annen leieboer var Harald Wiggen – populært kalt Oillagutten.
Langt oppe i etasjene holdt familien Strøm til, der den vakre, lyshårete dattera – etter å ha vært barndomskjærest med den populære Einar Wærnes - Einar oppvokst i Lavein 4 – takket hun ja til å inngå ekteskap med den unge herremannen. De ble viet borte i Lamokjerka – og da med selveste Ivar B. ved orgelet – ganske sikkert til utgangstonene av den Mendelsohnske Bryllupsmarsjen. Sikkert uvitende om at den av Mendelsohn ble komponert for at to Esler skulle gifte seg i hans opera.
Leieboerfamilien Einar, Lisa og Elin Eliassen, flytta etter en god stund til en egenbolig oppe i Sjømannsveien på Lade.
Mitt rikeste minne som guttonge fra Lavein åtte, må ha vært da en av de yngre leieboerne i andre etasjen mot Gassverkbakken, begynte å produsere og selge små delikate skjell. Når de ble lagt i en glassbolle fylt med vann - åpnet de seg – og ut kom en vakker Svane, som elegant la seg flytende oppe på glassbollens vannflate. Stor stas for en liten kar.
Ladeveien 6.
Lavein 6 ble gatas viktigste Handelssted, for i den første etasje drev en av leieboerne, Magna Olsen, sin ganske ettertraktede tobakk, sjokolade, frukt, blad og avisbutikk – og dette vegg i vegg med Ole Sjøviks Kolonial, Fedevarer og Kortevarebutikk.
I andreetasjen over de to butikkforetakene hadde ekteparet Gerd og Fritz Gerhardsen sin to rom og kjøkken lille leilighet, mens godterihandlende Magna Olsens to slektninger Elsa og Erna Haug bodde i etasjen over – den ene av dem hadde sin arbeidsplass nede på Såpefabrikken – Palmin som det hendte den ble kalt.
E de øverste etasjene hadde Bjarne, Gerd og Mary Talaksen sin leilighet. Mary fikk seg jobb nede på Lade Fabrikker – der hun ble kjent med fredelige Gunnar Åsen. Og akkurat derfor skal hun da ha giftet seg med såpekokeren.
Den regnskapskyndige Brit Lorås skal også ha bodd helt oppe i fjerde etasje - og da ved siden av nok en driftig arbeidsmann ned på såpefabrikken, Walter Bangsund og datteren Kari. Lengst oppe i Lavein Seks vaks den seinere bypolitikeren Ulf Guttormsen opp – min klassekamerat fra den flotte Lillebyskolen rett over gata. Mener å huske at Ulf også var guttekorsanger borte i Lamokjerka.
Den siste kjøpmannen i Lavein nummer seks var selveste Fiskehandler Hvidsand – en ganske slagferdig, vennligsinnet og noe korpulent herremann – alltid iført ett solid arbeidsforkle. For skoleungene rett over gata, var Hvisand en populær krabat: For noen ganske få ører solgte han en fiskekake – og det til og med i brukbar småvarm tilstand.
Til Laveinhusmødrenes store glede hadde han satt seg opp en ganske stor jernkomme – fylt med passende temperert vann – der en del halvdøde fisker fikk lov til å leve sine siste timer.
Hvidsand rakk å bli kjendis som leverandør av Østbyens feiteste spekesild, før han tok med seg både sin egen kone, restene av varebeholdningen og flyttet til en nyinnredet fiskebutikk på andre veisiden av kirkegården rett utenfor Lade Kirke.
Og der skal Fiskehandler Hvidsand ha levd i fred og fordragelighet - sine siste dager til ende.
Ladevein 4.
Ifølge beboerne der inne på Lilleby, luktet det alltid kaffe, straks de nærmet seg Serina Tillers lille og frydefulle butikk, øverst på den bratte utendørstrappa til Lavein 4.
Den aldrende Serinas svært lille butikk, var et kjærkomment lite samlingssted for toppen fire kunder samtidig: Den ene måtte være opptatt som diskkunde, mens de tre andre brukte hver sin lille kjøkkenkrakk, samtidig som de lot slarva gå.
Den store kaffekverna sto midt på stedets eneste disk – for den var det aller viktigste klenodiet. Det resterende av diskplassen hadde selvsagt det gamle kassaapparatet. Serina Tiller var både ett dydelig og prydelig, aldrende lite vesen, i de svært mange årene mens hun drev sin lille handels-virksomhet der inne på det vakre stedet Lilleby.
Søsknene Gørli og Asbjørn Wold levde sine fredelige liv litt oppe i etasjene i Fira.
I tredje etasjen bodde mor og far Arnesen – der de fostret opp sønnene Finn, Stein, Bjørn, Gunnar og Henrik.
Disse krabatene var alle velkjente fotballspillere. Stein er avbildet som spiller på skolelaget – og bildet henger fremdeles på veggen ved Rektors Kontor. Broder Finn var i mange år ansatt hos Ranum & Sylthe på Nordre, mens Attpåklatten, Henrik, ble dyktig sanger i guttekoret borte i Lamokjerka – og der hans snille mor ble en ivrig medlem i Mødreforeningen. Der var hun et pliktoppfyllende medlem, som brukte mye av sin fritid med håndarbeid. De gangene hun klarte å komme seg løs fra sin største fritids-beskjeftigelse: Kryssord.
Per og Reidun Fagervold oppe i tredje var søsken – det samme var Erling og Inger Wold, som hadde sitt husvære nede i leiegårdens første etasje.
Den ansatte fagmannen på Telegrafen rett over Vår Frue Kirke ute på Torget, hyggelige, taletrengte og kortvokste Værnes med sin lille, trivelige frue, bodde også i denne leiegården i Lavein fire, sammen med sønnen Einar – som altså ble gift med sin elskelige barndomsvenninne frøken Strøm fra Ladeveien 8.
Ved siden av sitt vanlige virke i Postverket, viste det seg at Einar i godt voksen alder, var en helt spesiell og utmerket kokk – og som tok på seg store oppgaver innen bransjen. Einar hadde middagsansvaret ved denne skribentens bryllupsfestligheter i 1995. Einar døde alt for ung på grunn av en langvarig og farlig sykdom.
Oppe i leiegårdens andre etasje bodde familien Olsen. Far i huset var ansatt ved surstoffabrikken på andre siden av veien der Dampvaskeriet lå, helt nede ved Labekkens bredder. Familien hadde i eie ett fullt spillbart piano og de fostret opp to døtre, Anne Marie og Kirsten. Kirsten viste seg å skulle bli en svært interessert og arbeidende pianoelev, som nådde langt som musikant.
Mor til Anne Marie og Kirsten var et svært aktivt kvinnemenneske og drev den populære kjøttbutikken som lå rett over Lamokjerka – i første etasjen til det samme Voldsmindehuset der den populære doktor Odd Smith holdt til.
Leieboeren Geving var en velsett herremann ved byens Kemnerkontor, mens ett annet sosialt og vennligsinnet medmenneske var Mabel Sørensen. Mabel var en av Ladeveiens svært mange, som hadde sin faste arbeidsplass nede på den populære Lade Fabrikker. Mabels datter Laila bodde sammen med sin arbeidsomme mor.
I gårdens andre etasje holdt artigkaillen Alf Olsen hus – om han bare ikke var ute på en av sine mangfoldige, daglige sykkelturer. Han levde sitt liv sammen med sin like humørfylte og alltid leende aldrende moder.
Lavein nummer Fires mest attraktive og kjendisbetonte leilighetsbeboer må ha vært selveste Britannia Hotels velkjente Frisør og Barberer Harry Onseid. En veldig populær fagmann, med sitt lokale nede i Hotellets sokkel – med inngang ned trappen fra Dronningens gate.
Onseidekteparets vakre datter, var nær venninne med Grethe Wæraas i Lavein 8. Ett par av gutan i Lavein Tolv – både hainn oppe i fjerde og karen nede i tredje etasjen, var store beundrere av dette venninneparet.
Ladeveiens Historie omsider SLUTT.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar