GATEMSIKERE - Drapsetterforsking Kap.3

TERJE BREDE WANGBERG

Straks det grusomme mordet hadde skjedd der oppe i Tias andre etsje, var det blitt reine begravelsesstemningen i hele gården, etter hvert som tungsinnet grep om seg oppover i hver av de fire etasjene.

I flere av etasjene ble altanene dandert med blomsterkasser, som var blitt beplantet og hengt opp på de svartmalte jerngelendrene. Blant både gamle folk og alle foreldrene med unger, ble det opparbeidet både et hat og redselsforhold til disse gatemusikantene, når de trakk inn bak plankegjerdene. Pågangen fra knivsliperne ble det derimot fremdeles satt pris på – de utførte jo noe det alltid var behov for i slike familier som hadde litt greie på saker og ting.

Gatemusikantene så ikke annen råd enn å nedlegge den kunstneriske virksomheten borte i bakgården til Tia, for ganske snart etter et drapet hadde funnet sted, fant karene ut at dette med å skulle kaste bort kostbar tid inne i denne bakgården, ikke hadde noen som helst hensikt.

Ikke "fem flate ører" kom luftveien ned fra ett eneste av kjøkkenvinduene oppe på altanene og ned til leiegårdens offer og klæstørkeplass.

Men tomflaskesamleren "Flirop med sekken", tok seg fortsatt en kort avstikker innom gårdsplassen, etter at han borte fra trikkeholdeplassen hadde fulgt etter en eller annen godt slengen krabaten. Muligheten var jo til stede for at det kunne være igjen en skvett på ei snart tom brennvinsflaske, før utpåkarens hjemkomstmøte til ett noe oppjaget fruentimmer bak inngangsdøra - kona som med denne sagnomsuste kjevla på ryggen ventet på å kunne få legge sin husbonde ned. Maken til slike tomflaskefunn hadde Flirop god kjennskap til, for det var slettes ikke uvanlig at en tilbakevendende husbonde trengte å kvitte seg med det siste av flaskeforet - og det mens han enda var i stand til å innse at den siste skvetten var fullstendig nødvendig, for å modiggjøre seg foran denne helsikes hjemkomsten oppe til husværet, etter at han nede i porten hadde kvittet seg med både restene av flaska med dobbeltrensa og skokken av hoiende unger som hadde fulgt foillkaillen fra undergangen borte ved trikkholdplassen.

Så lenge gatemusikantene ikke var velkomne som konsertgivere i nummer Ti - der drapet hadde skjedd, ble det til at den mye større gårdsplassen bak Tolva, kom til å overta lokalitetene for alt det musiserende klientellet som hadde etablert seg i denne givende virksomheten – enten på dragspel, som fiolinist, visesanger med gitar, beskjeden musikant på kam med matpapir - eller som en hulkende romansesanger med vibrerende røst.

Det forekom til og med at pengelause og kompleksfulle krabater i mangel på instrument bare spilte på slurva.

Det ble stadig oftere en amper stemning nede på gårdsplassen – ikke bare krangel med munnbruk og småknuffing musikantene mellom, men det hendte også at de mest sårbare av husmødrene kunne slenge med leppa, hvis de fra altanene hørte at det var blitt krangel mellom en eller annen gatemusikanten og en ufordragelige, kranglete smårollingen nede på gårdsplassen.

Over plangjerdet mellom Tia og Tolva hendte det rett som det var, at ungene ropte bannskap og skjellsord seg i mellom - og det samme gjorde også husmødrene for bare den minste uoverenstemmelsen mellom nabokjærringa.

 Like utrivelig hørtes det ut når kunstens ubarberte, småskitne og dårlig påkledde musikalske konkurrenter kunne slenge med leppa, i sine diskusjoner om Fele-Kal virkelig var typen på å kunne klare å ta livet av ett medmenneske .

– Han Kal e bare snill, har itj gjort stort ainna læven enn å spæll litt for my gæli og å lægg på aillt for lite harpiks på fiolinbuen -. Kunngjorde smørsangeren Iver Donk til Melkeberntsen - madammen nede i den lille butikken i første etasjen i Tolva. Etter ei lang sangavdeling var Iver Donk innom for å tigge til seg en spisspose med kjeksbrott.

I mellom kunne det gå på livet laust for folk, når enkelte av de mest pratsomme kvinnfolkan borte på dagligvaren hans Ole Sjøvik i nummer Seks – høyt og tydelig refset Politiet, for et de ikke allerede hadde sperra fiolinisten Kal inne på livstid.

Før mordsaken endelig var avgjort av Politietterforskerne, begynte også mange av beboerne i leiegårdene å vandre rundt og skule på hverandre: Agressiviteten var voksende mellom mange av de meste aktive jabbkjærringene.

Men Fele-Kal selv nektet selvfølgelig på enhver beskyldning for å ha hatt noe som helst med udåden å gjøre. Det eneste politiet hadde funnet på åstedet var ei blodig, gammel ildrake som lå kastet bort i en krok i nærheten av liket. Kal innrømmet gjerne at han mest sannsynlig kunne ha tatt i styggedommen, men da bare for å skulle rydde bort dritt og lort som lå og fløt på gulvet rundt den avdøde fyren. Kona til den myrdede krabaten gikk jo berserk lenge før både ambulansen og politiet ankom husværet og laget derfor hele tiden forsinkelser for de alvorlige etterforskerne, som snarest mulig trengte å få komme i gang med sine høytekniske detaljer om drapet.

-En tilgriset, blodig, fussat og gammel fiolinist uten bolig, har fått seg ett midlertidig husrom i arresten oppe på Vollanfengselet -, meddelte Adressa i sin omtale på første side – med ett snedig bilde av bare en gammel fiolin uten strenger og spellhest.

-Saken e avgjort, bli no ferdig med det herre –. Kjøpmann Ole i Lavein avsluttet resolutt kvinnfolkspekulasjonene med ett feminint lite hodevrikk. – Dermed basta –, kunngjorde han og kniste med sin selvsikre, feminine mine.    

 Gatemusikantene ble etter hvert stadig oftere jaget bort fra de fleste av gårdsplassene, de fleste gangene straks de hadde satt i gang med denne pengeinnbringende underholdningen.

Folk ble gjerne merkbart reddere, etter hvert som de begynte å få for seg, at gatemusikeran etter all sannsynlighet sikkert hadde flere enn bare èn drapsmann i sin midte.

Det var to karer som de andre gatemusikantene mente ikke burde få opptre blant dem på grunn av manglende ferdigheter.

Misunnelsen dem i mellom ble ikke mindre synlig, da det viste seg at det i disse krisetidene så var det bare disse to karene som fortsatt ble berømmet med en og annen femøringen gjennom lufta, fra alle de mistenksomme husmødrene oppe på altanene:

Den ene av de to karene, var fra naturens side verken utstyrt med evner for musikk – eller hadde hatt råd til å få tak i en eller annen lydhøre tingesten å forsøke seg på.

Han hadde derfor innsett at han kanskje kunne bruke sine egne lepper til andre ting enn bare som hjelp for å få i seg en matbit. Bare utstyrt med en halvskitten kam og en bit matpapir av rimeligste sort, var han av sine medspillere lite akseptert som noen attraktiv bakgårdsmusikant .  

Den andre var en ufyselig slabbedask som spilte på slurva og som stilte i flosshatt for å gjøre seg bemerket.

De andre musikantene hadde i ett hvert fall ett instrument , som hjalp dem med å skaffe til veie noen småører, eller de brukte sangstemmen som Vårherre hadde utrustet dem med allerede ved fødselen oppe på E.C.Dahls stiftelse.

Derfor ble det gode og innbringende dager for både kam og matpapirmusikanten og den såkalte spillemannen på Slurva, nå når gatemusikantene var blitt boikottet på grunn av svært mye fabulerende mistenksomhet, i forbindelse med Fele-Kals uoppklarte politisak om mordet borte i leiegården nummer Ti.

Hele befolkningen inne på denne delen av Østbyen levde sine dager i dype funderinger ute på altanene – og det uten en eneste lyd fra bakgårdenes fattige gatemusikanter.

 

Forts. følger så snart æ har nåkka mer å berette om drapsetterforskingen

 

 

 

​​