FOLK Krim nr.2

TERJE BREDE WANGBERG

Blant de andre konkurrerende gatemusikantene, hadde nyheten om den helsikes morderiske fiolinisten spredt seg raskt – og de andre gatemusikerne i samme gjengen hadde ganske åpenlyst innrømmet seg imellom, at denne arrestasjonen ville gjøre det adskillig lettere for andre gatemusikantene å kunne tjene til livets opphold.

Vel og merke så lenge Fele-Kal levde skikkelige dager på Statens bekostning oppe i Kretsfengselet på Vollan, der han hadde rikelige muligheter for både nok mat, søvn og anledning til ett og annet øvelsesstudiet – og det selv om kunstneren kunne komme til å føle seg litt uvel og innelåst med sine følelser overfor skikkelig og følsom musikk.

Ola på Sola – som denne trekkspillgubben ble kaldt blant beboerne rundt om i det store leiegårdskvartalet, var en av husvillherbergistene som hadde holdt Kal med selskap når han ønsket det. Som to godt kjente gubber, hadde også Ola med trekkspellet hørt om at`n Kal var berøvet friheten – og det til og med som mordmistenkt i en drapssak inni Lavein Ti.

Den som regel så blidspente Ola bevilget seg en ettermiddagsstund, som besøkende til den mistenkte oppe på den velstelte fengselscella. Han fikk ikke lov til å ta med seg Toraderen innom den digre fengselsporten - noe han litt motstrebende tok hensyn til, da han lot portvakta ta seg av spællet etter at han hadde mottatt en kvittering for innleveringen av sitt dyrebare levebrød.

Ola syntes det var ufordragelig og fornedrende, da han ble pålagt å kle av seg - både den flekkede spillejakken og den svarte alpelua - før han ble ført opp til andreetasjen inne i den dystre fengselsbygningen oppe på Vollan.

Kai tok høytidelig imot kollegaen, før han ba karen om å finne seg en plass på rommets eneste pinnestol. Selv slang han seg ned borte på den oppredde senga rette under gittervinduet, der Kal hadde funnet ut at han måtte stå oppreist for å få en titt ut til den store friheten.

Men sikten fra gluggen var slettes ikke noe betydningsfullt for fiolinisten – han hadde fått det slik han ønsket det: Ett trygt og varmt hjem med omsorg, pleie og mer enn nok med mat.

På det forrige avhørsmøte var de tre dystre avhørskrabatene blitt ganske så irriterte, da den mistenkte Kal klart og tydelig spurte om hva det var de egentlig drev på med. Han lurte virkelig på det, kunngjorde han med sin lyse tenorstemme.

Han sa enda en gang, at han ikke hadde kjennskap til mer enn det han for lengst hadde gjort dem klar over.

– Æ e drittlei av alt maset -, hadde han meddelt dem ganske bestemt, da han ble ført tilbake til hybelen – som han var begynt å kalle selve cella.

Den besøkende trekkspilleren Ola på Sola fortalte fengselsfuglen om både det ene og det andre av det som foregikk rundt om inne på bakgårdenes musikkarenaer der inne på byens østligste byområder.

Ola, som alltid ordla seg både formelt og riktig, hadde bestandig hatt meget stor respekt for samfunnets autoriteter og det var derfor han sto i stram givakt da den bryske fengselsbetjenten kunngjorde at visitten var over.

I samme stilling presenterte han seg borte ved inngangsporten, for å få tilbake både trekkspillet, ytterjakka og alpelua.

Da han høflig forespurte om størrelsen på garderobeavgiften, ble hovedporten smelt igjen med et brak og uten verken en eneste kommentar eller avskjedshilsen.

 

Forts. imorra

​​