Gatemusikanter innpå lamon
Fele-Kal . (Krim i 6 kap.)
Blant ungeflokken i gata ble Karl med fiolinen kalt for Fele-Kal, når han kom rekandes med denne fjøla si nede i den svarte kassen, som han ved hjelp av ei lærreim hadde hengende på ryggen. Flatfela ble radig gjort klar til bruk for noen trudelutter – på slike steder der det kunne passe med litt musikk inne på en eller annen gårdsplassen og hvor det kunne bli kastet ned en og annen femøringen fra altanene på de fire etasjers leiegårdene. Myntene var som regel godt innpakket i en papirbit – enten en flik nymotens dopapir eller litt av baksiden av Adressa. Men helst Arbeideravisa, som var den mest ettertraktede dagsavisen inne på Østbyen.
Om å få seg en konsertplass innom plankegjerdene, levde Fele-Kal i sterk konkurranse med andre omreisende musikanter. Det hendte av og til at det var tendenser til småkrangel gatemusikantene i mellom, når det oppsto problemer med hensyn til plasskollisjoner nede i bakgårdene. For utenom Fele-Kal fantes det både utøvende sangere, litt mere skamfulle krabater på munnspill, noen trekkspillere og en og annen gitaristen. Nederst i musikusrekken var det også noen ganske få spillere på kam, som fikk frem lyden ved hjelp av litt matpapir som de alltid hadde med seg i bukselomma i samme rom som kammen.
De få Skjærsliperne må ha sett det som en fordel med musikk til arbeidet, for det oppsto sjeldent noe trøbbel mellom dem og gatemusikantene.
Flaskesamler Flirop gjorde ingen fortred og Den evige student – Lillemann med vesken – var som regel bare innom gårdsplassen på grunn av nysgjerrighet. Men gummikrabaten Rudolf var en pågående selger borte i portrommene, når han benyttet seg av "musikk til arbeidet", for å få solgt de ufyselige og fordervelige artiklene – som de hjemmeværende husmødrene kalte varene.
Hvor Fele-Kal egentlig kom fra, var det få som hadde kjennskap til. Han snakket som en skikkelig nordlending og var ikke redd for hverken å slå om seg med skikkelig bannskap eller frodig grisprat hvis sjansene bød seg. På vinters tid - og når det var kalde høstnetter - overnattet han på Husvillherberget som Frelsesarmeen drev i ei veit ute i midtbyen. Men ellers yndet han å slå seg til utendørs, på en eller annen plassen som egnet seg for det – og mest mulig i skjul for andre uteliggere eller en og annen fylliken, som egentlig trengte hjelp for å komme seg hjem til kjerring og unger, etter å ha tilbrakt kvelden og halve natta ved pokerbordet sammen med kompiser og litt for mye dobbeltrensa sprit.
Fele-Kal var en nøysom fyr i sekstiårene, som sjeldent tok seg en dram selv om han kunne bli budt det av en eller annen medmusikanten. Men når utbyttet fra de daglige musikkjobbene var såpass at det ga noen kroner i bukselomma, fant han seg av og til ett lite bord i kroken på Misjonskafeen, der han tok seg en tallerken med ertersuppe - iblandet noen fleskebiter og med mye gratis flatbrød til. Var det pengemangel, vandret han de få meterne oppover til Herberget, selv om han ikke likte klientellet inne på den store matsalen. Nederst mot fjorden under Lahammer`n hadde han ordnet seg med ett overnattingssted inne i ett hulrom i bergveggen. Fra søppelhaugene i skråningen nedover mot fjæra, hadde han tilfeldigvis kommet over både en nedslitt madrass og ett gammelt vatteppe som holdt noe av kulden unna på de kjøligste nettene. Fiolinkassen med harpiksen og buen hadde en helt spesiell plass under en liten presenning, som han hadde tigd til seg fra fabrikklagret oppe ved den store skolebygningen. Dressjakken var i største laget og de svarte, vide buksene litt for blanke over lårene. Selv om den vidbremma, svarte hatten bar tydelig preg av elde, mente han selv at utstafferingen gjorde han til "kunstneren" – til den musikanten han egentlig var, når han dukket opp i ett eller annet gårdsrommet for å konsertere på Stradivariussen.
Han var nøye med hårsveisen, derfor var han - før han begynte med morraskonsertene ved ti tiden - som regel nedom stallen i uthuset på Jystadgården, der hestkaren Ivar hadde rigget seg til med både ett vannspring og ett gammelt sprukket speil på tømmerveggen rett over oppvaskkommen. Her fikk Fele-Kal kjemmet håret etter at han først hadde fått litt oppkvikkende kaldtvann i det skrukkede fjeset.
Han var innom bakgårdene til både gatas nummer Fire og Seks, der det oftest bare var noen ganske få av de hjemmeværende husmødrene som var interesserte i fiolinmusikk og derfor bare åpnet kjøkkenvinduene litt på gløtt. I nummer Tolv ble det adskillig bedre, for her hendte det at det fra altanen i fjerde kunne bli kastet ned en blank femtiøring blant flere fem og tiøringer.
Fele-Kal klarte å få fela ned i svartkofferten, før han la på sprang etter en halvvoksen tjyvradd som hadde rasket med seg noen femøringer, før Kal hadde rukket å plukket dem opp fra den sørpete gårdsplassen. Han mistet den djevelske krabaten av syne ute på gata og ble enda mere forbandet, da han temmelig andpusten – og med begge nevene - greip tak i en smårolling som sto og prøvde seg på felespill med hans fiolin, samtidig som mora oppe i en av etasjene, med høye kauk skjelte ut Fele-Kal etter unoter, for at han øvde vold mot gullungen hennes.
Kal med fela fant fort ut at etter denne seansen, kom agitasjonen oppover i etasjene til å bre seg. Han kom seg ganske kvikt ut den brede inngangsdøra, før han la turen gjennom porten til Tia – på andre siden av plankegjerdet - der han igjen fikk frem fela og prøvde seg på noen velkjente trudelutter.
Etter hvert kom det en del bråkende unger klatrende over det høye plankegjerdet mot nabogården og kvinnfolkene tok seg en kvilestund ute på altanene for både å kunne sladre og nyte litt av felemusikken. Det ble noen ører, men givergleden ble stadig mindre etter hvert som det nærmet seg tid for middagslagingen, og det før karfolkene skulle komme hjem fra arbeidet – enten borte på det svære Trondjems Mekaniske Verkstedet, eller fra Såpefabrikken Ladde Fabrikker like nede i gata. Ungene var blitt lei av oppstyret og forsvant, slik at Fele-Kal fant ut at han ville avslutte musikantvirksomheten for dagen.
Det ble levenet fra ett av kjøkkenvinduene i andre etasjen som gjorde at han tok seg litt lenger tid enn nødvendig med nedpakkingen av fela, for å komme seg ut av arenaen og nedover til berghula i fjellveggen lengst nede ved fjordkanten.
Kal merket seg straks at det var ingen andre enn han, som også denne dagen fant på å bry seg, når det var høylydt krangel og merkbar slossing bak det åpne kjøkkenvinduet hos ett ganske ungt ektepar med en hysterisk og skrikende ungeflokk oppe i andre etasjen.
Da ingen av beboerne lot seg merke med levenet, regnet han hver gang med at slike episoder sikkert ikke var så uvanlig der oppe ved altanen i andre etasjen.
Det som nå gjorde Fele-Kal bekymret, var da ett par hylende småunger kom fykende nedover trappeoppgangen og ut på gårdsplassen, mens de skreik om hjelp. Kal følte at det var behov for hans assistanse og kom seg opp til den åpne døra inn til leiligheten - der det plutselig var blitt helt stille.
I entreen utenfor kjøkkenet lå en halvpåkledd fyr i ei stor blodpøl, mens ett forvirret fruentimmer ravet i svime rundt om mellom kjøkkenet og stua. Kal forsøkte å riste liv i krabaten, men da han ikke fikk liv i fyren, ringte han på hos naboen som sørget for at både sykebil og politi kom på stedet – og det etter forunderlig kort tid - syntes musikanten Fele-Kal.
Resultat på dagens konserterende virksomhet ned på gårdsplassen i Tia, ble at den ganske blodige fiolinisten Kal - i den svarte og loslitte dressen og med den vidbremmede hatten som hodeplagg, under rop og dramatiske skjellsord fra en stor skare av husets nysgjerrige leieboere, klarte å få med seg fiolinkassen - før Fele-Kal av to mannsterke, svartkledde poliser ble ført ut til Svarte-Marja.
Det nedbrutte og storgråtende, mannsløse kvinnemennesket ble tjoret fast på ei båre, før hun til stor medfølelse fra en horve med nysgjerrige kjærringer og skrikende unger, ble båret over gårdsrommet før hun fikk plass inne i sykebilen ute på det like fullbelagte fortauet. Både sykebilen og Svarte-Marja forlot stedet samtidig, til ulende sirener – selv om ikke farten var så voldsomt stor.
Tragedien var selvfølgelig at hennes døde ektemann måtte bli liggende igjen for å bli saumgått i alle detaljer av flere kvitkledde etterforskere og etterpå ved politiets hjelp kunne bli innlagt til fagmessig oppbevaring - før ett eller annet begravelsesbyrået ville komme til å bli engasjert for å få den avdøde i jorda på en pen og pyntelig måte.
Fele-Kal havnet borte på byens eneste politistasjon, i ett reingjort og staselig lite rom, men med sprinkler foran det eneste, lille vinduet. Til store protester fra den yngste og mest alvorligste av de tre nysgjerrige politi etterforskerne, fikk Kal omsider lov til å ha med seg den svarte felekassen inn på det velmøblerte fangerommet, utstyrt med både seng, bord, vask og ei romslig dobøtte.
Gatemusikanten Kal Med Fela var blitt arrestert og mistenkt for mord på en kranglevoren leieboer, i en av leilighetene i andre etasjen i Lavein nummer Ti.
- Bare slike musiserende gatefolk kan finn på nåkka slekt -. Kunne den samme, unge gledesdreperen av en påståelig Polis slå fast under avhøret
Uteliggeren Kal hadde aldri sovet bedre i ei seng – heller ikke hatt anledning til hverken å komme seg på ei dobøtte om morran, se seg sjøl i ett skikkelig speil, fått servert brødskiver og ett glass med melk gjennom ei lita snedig luke i døra, før han av en tykkfallen, blid og hyggelig fengselsbetjent i en velsittende, grå lagerfrakk, ble fulgt bortover den lange korridoren, der de samme svært så alvorlige herremennene ventet på nye rapporter, om hans tilstander borte i denne bygården i Ladeveien Ti - på akkurat denne morddagen.
Kal var begynt å trives i fengselsmiljøet.
Forts. ganske snart
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar