MED LANGOINNNERBOKSA I ITALIA
Italienerne hevdet at de hadde opplevd den verste vinteren på femti år. Den snøfrie og langvarige kuldeperioden på en eneste kuldegrad, hadde vart fra den femtende desember og til femtende januar året etter.
Noen fredelige grader etter en nordmanns vurdering, men for italieneren har det vært en virkelig problematisk tredvedagers vinterkrig, med intenst forbruk av peisved i store kvanta. Alt for store mengder av svært så fuktig brendsel - såkalt grønn ved - innkjøpt hos "bonkailln" på nabogården til en forhåndsavtalt kilopris, og til en kvalitet som under selve forbrenningen viser seg å tilby svært så lite varme fra en anonym og avdempet flamme - lydbefengt med angstfremkallende susing - som om du skulle være i ferd med å koke ditt frokost egg på kjøkkenets gasskomfyr.
Denne form for peiskos var ikke uoverkommelig langvarig, og ble jo heller ikke varmemessig lagt så mye merke til. Men tretti døgn uten norske "langoinnerboksa" kunne være lenge nok. For selv om gradestokken utenfor inngangsdøra bare holdt seg sånn midt på stammen, kunne det innomhus være litt hustrig på nattetider, etter at det kanskje hadde sluttet å suse på peisen i det uisolerte huset fra det tolvte århundrede.
I noen harselerende stunder ved tangentene, med ett "ailler så lite glass" orgelbrus i hende, hendte det at forfatterskapet kunne finne på å ta overhånd, såfremt termometer søylen sank:
"Skal du fyre med ved – hva gjør du med det? – Jo du kjøper ett lass, og lager en plass.- For tørke må til, om litt varme du vil - på peisen få til. – Men veden du kjøper er bløt og svært dyr - den setter din varme og trivsel på styr - den koker og suser, du merker kun røken - Takk selger`n for spøken !"
For å holde varmen i både prest Don Franco og den noe frosne menigheten, syntes selv organisten fra dette kalde landet like sør for Nordpolen, at det kunne være lurt å ikle salmesangen ett adskillige frodigere tempo enn det han vanligvis brukte i dette uoppvarmede kirkerommet.
Og populariteten vaks.
For i Italia går slike hustrie dager fort i glemmeboka. Etter tredve dagers bruk av skinnkåper, frakker og andre varmende klesplagg, har de fått mer enn nok av hypokonderske frostskader.
Min telemarksbroderende bunadshustru, har av Vårherre vært så heldig også å bli skapt med grønne agronomfingre. Når ektemannen nå engang hadde valgt å tilbringe det meste av dagene inne i halvmørke kirkerom, kunne hun allerede i januar boltre seg med å jordfeste både Stemorsblomster, Alpefioler og mange andre livshungrige planter som allerede har gjenoppstått fra de døde, etter denne tredvedagers milde kuldeperioden.
Våroppstandelsen gjorde oss til noen yre og frimodige nyskapninger - klare for en Romatur. Men å skulle betale for togbillettene med noen nyskapte Euro pengeseddler, viste seg å skulle volde adskillig besvær for den Lireskolerte billettekspeditøren. Men ved hjelp av vår lommekalkulator og ganske dypt engasjerende hoderegninger, ble selve reisen til Roma en begivenhet med det vakre strømlinjeformede Italia Jernbanes fremkomstmiddel.
Med en reisetid på fem og førti kvikke minutter fikk vi oppleve ett vakkert landskap, med blomstrende kjøkkenhaver over alt langs jernbanesporet, små gamle redskapsskur, vegg i vegg med aldersbetonte små hus og hytter som boplass for mor, far, besteforeldre og skokker med glade bambinos - alle i aktivitet med ett eller annet. For ikke å forglemme alle kaninene, ikke alle i bur, men i fri kontakt med høner, haner, ender og kalkuner rundt om utenfor alle husveggene.
Og auken til matbordets gleder gjelder også beboerne av de mangfoldige dueslagene - slike vakre flygende akrobater som mer sjeldent benyttes som middagsrett oppe i Norge.
Ankomsten til Roma ble som et fyrverkeri av opplevelser i alle de stortrafikerte hovedgatene, livlig virksomhet i alle trange smågater – fullsatt av handelsforetak med salg av all slags forunderlige ulumskheter – akkompagnert av livlige gatemusikanter, sangere og gjøglere - alt rikelig iblandet trygglende tiggere og uttalelige lommetyver , opptatt av sitt yrke både på gateplan, i busser og over alt der det ferdes mennesker, innenfor veggene til restauranter eller små kroer som det finnes masser av hvor vi enn befinner oss i millionbyens vrimmel av historiske ruiner fra de riktig gamle dager, når vi rusler forbi de vakre Katedralene til minne om både Peter, Paulus og Jomfru Maria.
"Der skulle du ha vøri, Kal". Men noen tigersvans har det vel aldri vært til disponibelt bruk i Roma by.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar