6.kap.
Jeremias ble funnet druknet i ei bakevje noen dager senere, ikke langt unna der elva gikk ut i fjorden.
De nærmeste dagene skapte ikke så mange spekulasjonene folk imellom, men dette med bukselausheita viste seg etter hvert å bli til litt hodebry for de mest engasjerte jabbete kjærringan i bygda. Foillkaillutskeielser var ikke noen nymotens engangsforseelse for unggutten Jeremias, men mangelen på brokstell ble notert i lensmannsboka med – "Druknet, men gjenfundet uten benkleder av nogen art -."
Formaningene fra Jonas gjorde at Nora hemmeligholdt kjennskapen til at han hadde begravd ei gammal ytterbukse i ett myrhøl, før han skyndsomt hadde kommet seg hjemover via flere omveier - uten å ha blitt sett av andre enn en rev og ett par overraskede elger.
For å unngå spekulasjoner blant mistenksomme bygdefolk, trengte Nora å holde ut i sætertausjobben også ei stund utover seinsommeren. Verst var det på gudskjelovkvellan – selv om budøra hadde fått seg ett svart hengelås av den solide gammelsorten.
---
Venninda til Tater Jonas - hu Halldis - fikk problemer med å få seg jobb, for tatervennskap skapte folkesnakk, mens gromguten - tateren Jonas - var kjent som en kraftkar og ble godtatt i en rallarflokk som vegarbeider lengst nord i nabofylket.
Veiarbeidet var mere slit enn Jonas hadde tenkt seg. Dynamitten og lunta var skumle saker og slegga og spettet skapte utslitte arbeidskarer lenge før de på seine kveldstider kom seg inn på arbeidsbrakka - for en matbit og noen få timers kvile og søvn før det var på`n igjen.
For ikke å lage trøbbel arbeidsgjengen imellom, godtok han som regel å bli kallt Tater-Jonas. Han ble litt kompis med den godt voksne anleggsbasen, som kom til å bli den eneste som ga seg blaffen i om det var av taterfolk blant alle vei-gubbene.
Jonas følte litt fortrolighet med den skjeggete gamlingen, arbeidet gjerne i nærheten av karen om det var muligheter for det og tok også ett ekstratak med storslegga om det trengtes. -Tatersnikeri - fikk han ofte slengt etter seg, etter hvert som det kom for dagen at nykomlingen var under opplæring for å bli sprengningsbas for hele anlegget.
-Hold kjæft - ropte en forbandet anleggsbas Levi når det trengtes - bruk nævvan, å itj moinnhøle-.
Hverdagan ble lang fremover mot lørdager og helgafri. De mest ihuga kjærring-savneran av sliterne og som ikke bodde alt for langt unna, kom seg i farta tidligst mulig etter arbeidsstans på lørdagsefta. Resten holdt seg innadørs på brakka med kortspell og himavla fludium - før de mest kvinnfolkkåte - av dem fikk vaska av seg den værste skitten, kjørt grovkammen gjennom langhåret, før de noe slengen i draga kom seg bortover til festlokalet. - Til hora, doinner og trækkspæll - var gjerne ordbruken før glagutan fikk på seg sixpensen eller blankskjermlua, og kom seg ivei bortover til `fordærvelsens hus`- til fest og leven.
Jonas hadde innstendigst lovt Halldis å holde seg unna trekkspellmusikk på lørdagskveldene, men kunne ikke dy seg på en syndefull helgakveld, da kompis-Levi etter ett par karskkopper ba han om å slå følge bortover til lokalet.
-Vær meg synder nådig-, var det eneste bibelsitatet Jonas rakk å få ut av seg, før en godt sukret karsk nummer fire, med hans forvrengte nytelseslyder og litt himlende liksomvelværende sideblikk med blankøyan, omsider ble nødt til å la himerten komme i farta nedover ett lite motivert spiserør, før drikkvarene fant seg til ro nede i en forlengst forkommen magesekk.
I det overfylte lokalet tok det tid før de fant seg en plass oppe på det brede vedkasselokket - i kroken like ved den digre svartovnen, som heldigvis var livløs på grunn av årstida.
Levi spanderte fra lommelerka - `buksekråka` som han kalte vidunderet – en eneste hinkas for hver svingom han enda klarte å komme seg ut på golvet. Den alltid så mistenksomme benkesliteren Jonas, hadde fått for seg at ett par-tre sleipe festkara var blitt stivere i blikket og mere pågående innpåslitne, enn hva som var vanlig når festen bare så vidt var kommet seg over midnatta.
-Drittsekk - ble liksom litt tilfeldig forsøkt overbrakt Tater Jonas, av den tannlause eldstebroren til Jeremias da han passerte vedkassen første gang. Ved neste subbetur var oppdraget gitt til en annen godfull og bråkjekk Jeremiasslektning - med hyllingsordet `Taterfaen`- slengt ut i lause lufta.
Men før en ny skjellsordforfatter hadde innfunnet seg, hadde Jonas rukket å forlate arenaen og kommet seg ut i silregnet – der han uten ett ord var blitt slått ned bakfra av en eller flere festlige skarprettere.
Det var halvjøden Levi som hadde fått kadaveret tilbake til anleggsbrakka.
På søndagsmorran meddelte han for Jonas, at han ikke hadde laget annet oppstyr overfor bødlene, enn å sitere fra Boka med at `Du skal ikke slå ihjel` og at de tre kampglade karene hadde vært for fulle til å bry seg om hverken Lensmanns-trusler, eller den sindige Levis anmodninger om fredeligere tilstander og fornuftig kapitulasjon etter bakholdsangrepet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar