5.kap.
Etter bare noen avventende dager ble det mere offentlig kjent at Jeremias var blitt kroppssjuk og derfor arbeidslaus borte på det velkjente båtbyggeriet – og dette på grunn av skadene han under lørdagsdansen hadde pådratt seg ved godhjelpa av Tater-Jonas.
-Eg trøng itj å bli fortærd at både øya og nævva må værra i beredskap døgnet roindt -. Det var Osvald som formante bror sin.
Nora var mellomsøstera i sekstenårsalderen - som vanligvis hjalp mor si med gardsarbeidet borte i taterhusene og var den i ungeflokken som var minst lysten på disse rekandesturene bak på hestevogna. Hun var litt sjeldnere å se til og enda ikke så ettertraktet blant de mest aktive og pågående utpåkarene i bygda.
Setertausjobben hos besteforeldrene til Jeremias var avtalt lenge før slåsskampen mellom han og Tater Jonas fant sted og som den pliktoppfyllende ungjenta som Nora var, lot hun uvennskap holde seg der det hørte hjemme, tok beina fatt oppover den lange kjerrevegen til setra og kom seg greit og radig i orden med både kyrne ute i sommerfjøset og med halmen og skinnfellene til sengbenkene, som hadde plass lengst inne i det eneste rommet i den gamle tømmerstua.
Hun kom til at hun trengte litt fred med seg selv – vekk fra alt det daglige levenet med ungebråk og krangel. Ved siden av krøtterstellet tok hun seg også tid til både plukk av multebær ute på torvmyrene og av og til også med småøretten i den øverste kulpen, før den strie elva gikk rett ut i den stupbratte storfossen.
Det ble første lørdagskvelden for Nora at freden omsider var kommet også over henne etter kveldsstellet med kyrne. Kveldssola var på hell over setervollen, til ett fredsommelig akkompagnement fra fossen, det korte stykket bortom husene. På grunn av det grytidelige morrastellet med krøttera, likte hun å være noenlunde tidlig til sengs og hadde så vidt rukket å komme seg oppi sengbenken, før hun la merke til uroligheter blant de av kyrne som holdt seg nærmest seterbua. Bråket ga seg etter litt tid, da noen ute på trammen tok i handtaket og ville inn. Den ulåste døra åpnet seg for en brautendes og karravoli Jeremias, som mente å ha rett til overnatting på bestefarens sæter, selv om han av den vettskremte Nora gjentagne ganger fikk beskjed om å forsvinne.
-No får du klar dæ sjøl, når itj bror din e her å hjølpe dæ - Jeremias tok frem flaska, og slo seg ned ved vindusbordet.
Nora trakk nattserken skikkelig rundt seg under saueskinnsdyna, noe karen med flaska med en latter la merke til. -No kjæm æ snart å tar dæ! – skrattlo utpåkaren, fyllekåt og usjenert både i blikk og i kroppsbruk.
Han fortsatte å hold på med balinga og ble stadig mere pågående ufordragelig dess lenger han kom nedover i flaska. Modigheita grep om seg, da han slengen i fotlaget kom seg bort på sengkanten, hvor han med fengran gjorde seg enda mere innpåsliten. Nora hadde det mest i kjeften, men klarte med både kauk, fota og arma å holde utysket sånn noenlunde unna den vettskremte jentekroppen.
Jeremias hadde klart å få av seg ytterbuksa og med stønning og pesing gjort seg klar til videre handling, da den lave burdøra brått ble revet opp og den stor-vokste nykommeren Tater Jonas - med kauk og trusler om død og fordervels - fikk dratt den bukselause, fulle kåtingen ut av elskovsredet og etter mye handgemeng og bryderi klarte å få drittsekken ut på setervollen.
Jonas fikk stablet elendigheita sånn noenlunde på beina under utskjelling og ville basketak, før restene av den bukselause Jeremias kom seg i farta på kutråkket langsmed elva og bortover mot fossestupet – der han med ett uhyggelig kaldkauk forsvant ut i de frådende vannmassene.
-Der vart vi kvitt elendigheita – var det eneste Jonas fikk seg til å si, da han trøstende tok omkring den vettskremte Nora ute på setertrammen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar