Kap.4
Tatergutten Jonas – som senere fikk slengnavnet Rottenikken - viste seg å skulle bli en ganske vilter krabat, som trengte å bli holdt litt ekstra i tømmene opp gjennom årene. Allerede det første skoleåret fikk han snart kjennskap til hvor i bygda det gikk an å bevege seg, uten å bli jaget med kauk og trusler av taterhatende voksenfolk eller barske drittunger.
Han vaks opp til å bli en halvlang slendrian - stor i kjeften, brei i ganglaget, mens han gjerne i skjul kunne være en vettskremt krabat for den minste brudulje og småkrangel - som kunne utarte seg til advarsler og alvorlige trusler tatere og bygdefolk dem i mellom.
-Eg gir faen i ka folk sei å meine om mæ - e itj skuggredd derre drittsækkan -. Jonas kunne være talatrengt når situasjonen bød seg i ett hvert fall når det var flere av taterslekta til stede.
Første lørdagsfesten på lokalet lengst nordpå i nabobygda, hadde samlet overvettes mye folk. Gammelfolket var noenlunde presise i oppmøtet – par i mellom og benkplassert med koppen, strøsukkeret og blankskeia, i god tid før trekkspelleren først ved nitida, kunne komme i gang med den første melodonten.
De fleste av ungjentene holdt seg utendørs, frem til kavalerene enten inne i det lange, manghullete dasshuset, eller borte ved litt skjulte plasser langs uthusveggen, omsider hadde fått i seg nok av himkoken, til at de etter hvert ble modige nok til en svingom med en av de mest brukandes av jentene - og som ikke forlengst var utsett som veggpryd for resten av kvelden.
Jabb, kauk og latteranfallene steg i takt med dragspelsmusikanten, samtidig som alle skråspytterne sjeldnere etter hvert traff de gulvplasserte støpegods spyttbakkene nede ved bordbeina.
Jonas og broderkompisen Osvald, hadde ikke kommet seg innover til lokalet før det nærmet seg midnatta, og da var det stuvende fullt og full fres, både innomhus og langsmed husveggene. Ett par tre av de frodigste kaillskrompan, hadde store problemer med å få med seg `kor trekkespæller`n held hus`, inntil skøyeren Osvald fikk sendt dem inn på den allerede overfylte utedassen.
Jonas holdt seg nær bror sin – ingen av dem hadde noe innabords, før Osvald takket ja til en sup fra flaska til en heimbrents-kjenning og som gjorde at han etter noen vurderinger kom seg ut på golvet sammen med ei litt for pågående gammaltaus.
For Jonas var det første festen og modigheita var deretter, men det var Halldis – ungjenta inne fra kaistedet der lokal`n var innom både morra og kveld - som ble redningen. De kom i prat om vær og vind, før de fant seg en fredelig plass i kroken øverst på den fjordvendte og blankskurte berghellingen ned mot sjøen.
En diger braute av en bygdakar hadde fulgt etter dem bortover stien og karravoli som han viste seg å være, tok det ikke lang tid før han etter ett par solide drammer rett fra flaska, ga seg til med å vrøvle om tatertullinger og om all dritten og elendigheten som det vanligvis brukte å bli mellom taterfolk og slike normale kvinnfolk.
-Det herre e ræstan av`n Jeremias - kunne ei forskremt Halldis berette - hain e bestandig ætter mæ -.
Jonas hadde reist seg, mens Halldis etter hvert trakk seg litt unna de to krangelfantene. Det ble høylydt leven og Jonas ba krabaten ryke og reise. Den godt fulle fyren ble stadig mere nærgående og oppstanasi etter hvert som adskillige oppglødde festfolk kom bortover på grunn av bråket og all kaukinga som bare ble verre og verre.
Sinnet tok Tater Jonas. Han fikk armene rundt fylliken, spente bein under den utagerende kroppen og lempet han nedover den lange, blankskurte berghellingen, der fyren etter flere hopp og sprett ble liggende livløs nederst i fjæresteinene.
-Til hælvete me dæ - ropte Jonas flere ganger nedover mot kjekkasen, som etter litt kvile tok til å røre på elendigheita. Noen mer og mindre godt fulle kompiser kom seg nedover for litt nødvendig handhjelp til kadaveret, mens broder Osvald omsider klarte å få med seg Jonas og Halldis vekk fra arenaen De ble etterfulgt av en stor flokk rasende og godt alkoholiserte festdeltakere. -Taterdjævler, kom dokker hjæm te dit dokker hørre te - !
-Næste gang bruke æ kniven- sa en uforsonlig Tater Jonas uten at Halldis hørte det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar