3.kap.
Rottenikken som drev i søppeldyngan langs sjøen nedenfor Ladehammeren, hevdet han ble gjort bak ei vedstabel og født bak ei vedstabel, het det også på folkemunne blant de mest ondskapsfulle Llleby og Lamofolkene. Og det rette navnet Jonas - med slektsnavnet Forselius - fikk han som gave av andre resandesfolk. Men i hans taterfamilies selvønskete mangel av prest, skjedde dåpen i vaskevannsbaljen ute på kjøkkenet i den eldgamle taterheimen, lengst nede i fjæresteinene ute i Ytter Namdalen - der elva etter mange frivillige og grunne kruseduller, omsider kom seg ut i den smale og djupe fjordarmen.
De gangene det var riktig storflod, gikk sjøen så nær husene at folket var redd for at det bar til havs med hele elendigheten.
Den alt for gamle svartgampen hadde fått seg husvære i den minst råtne delen av uthuset - mens ei ku og en enslig sau forhåpentligvis hadde det litt bedre i en påbygd bit av uthuset - vegg i vegg med skjithuset, eller dassen som rommet helst ble kalt på de kanter. Dobenken med de to kroppsriktige hullene, var uten vegg inn til sauerommet, noe som gjorde det mulig for de mest elleville av de fire hønene, å komme på en snarvisitt inn til de mest velskapte og folkelige husfolka i løpet av denne folkelige doprosessen.
Den alltid bråkende hanen var mere seriøs besindig og beskjeden av seg, og holdt seg respektabelt utenfor - som en glup, halvskjult kikker etter de fire frimodige og dobesøkende hønene.
Det var gamlefaren Guttorm, som tok seg tid til å panele igjen den resterende dassveggen, etter at eldstegutten på ett nødvendig dobesøk, i sinne hadde vridd rundt halsen på ei alt for nærgående gammelhøne.
- No e dæm bare tre - gråt Litj-Jonas i fanget til mor Olava, følsom som han var som guttongen.
Bygdefolket holdt avstand til innflyttere, om det var resandefolk eller `vanlige` medmennesker. Nytt var nytt uansett.
Disse farendes Forseliusfolkene hadde ikke gjort seg bemerket på noen som helst måte - de drev med sitt og formerte storligen den avsidesliggende bygda på vanlig måte, slik Vårherre sjøl i sin tid hadde lært dem å formere seg på.
Litt lese og skriveferdigheter fikk de borte i den lille skolestua, men til ett markert taterskille overfor noen ganske få andre gardsunger fra bygda ellers.
Det store, gammeldagse kjøkkenet ble årene igjennom også brukt som arbeids-rom, når karfolket laget sleiver, kar, bøtter og saker og ting som de ved gampens hjelp - og på den rette årstida - tilbød for salg ved slike storslagne markeder - i rimelig avstand rundt om i distriktene.
De ble ett skikkelig taterfølge på den lange hestvogna når de la ut på turnè - selv om mor Olava og gamle Guttorm holdt seg hjemme hos smårollingene og med stell av kua, sauen og de tre hønene, som alltid ble godt oppvartet av den vulgære, digre hanen.
Foruten sjølingen - han gamlefader Gustav - var de seks i tallet med smått og stort. Noen av dem var alltid fotgående for å spare gampen, men det var helst førkjungan som underveis kunne få solgt ei eller anna sleiva, hvis den omtenksomme Gustav fant ut at de kunne være modige nok til å banke på gardsdøra eller aller helst kjøkkendøra hjemme hos hoverende, bedrestillte gardbrukere.
Men som regel ble ytterdøra aller helst ikke åpnet for tatere....
I ett hvert fall ikke de gangene sjølfolket gjennom kjøkkenglaset var blitt klar over at pågangen kom fra forbirekendes taterfolk. Men det hendte hos enkelte godlynte sjølinga, at ei langhåret ung taterpi i et rødt foillaskjørt, fikk stukket til seg en småmynt eller to. Sleiver hadde de nok av fra før, var omkvedet.
Eldstegutten på hele atten - som bar navnet Guttorm etter bestefaren - var en hissigpropp og den som tålte minst av de fleste fastboendes ufordrageligheter, når han stakk innom på gardsbesøk. Etter for mye pågående salgsprat som ofte endte med kjeftbruk, kunne han bli kjeppjaget fra husene.
Men han var en svarthåra sjarmør - og med ett jentetekke som han med stor selvsikkerhet lot komme frem i lyset - om dette tilfeldigvis viste seg å være påkrevet, for å få solgt en hårbørste eller ett vakkert halstørkle til ei letthåndterlig ungmø.
-Sjølingen vente nerri svengen me hestvogna - Guttorm var alltid snar i vendingen hvis pågangen kunne bli alt for hektisk og langvarig
Av de tre taterjentungene på lasset, var det den eldste, Åsta, som var den driftigste med matlaginga, etter at de på kveldstid hadde slått opp det største taterteltet for natta. De tre unggutan sørget for grovarbeidet med bål og vassbæring, mens fader Gustav som regel tok seg tidligkveld etter å ha traktert noen trudelutter på den eldgamle toraderen.
Når det var godværskvelder, skjedde det av og til at en og annen frimodige og nysgjerrige bygdeungdommen kunne la seg lokke bort over til taterleiren – der det som regel var både trekkspillmusikk og litt `læven` rundt bålet.
Det hendte at morraskvistene kunne bli tung og noe langdryg å komma seg igjennom - og Guttorm var sparsom med meddelelser til mor si ved hjemkomsten etter slike tatersalgsturer bak på hestvogna.
Forts.Kap.4(37 i alt)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar