2.kap.
Trettenåringen Johannes – populært kalt Joss - var bitter og skamfull over å ha blitt tatt som gissel under overfallet, men av bestekompisene Gido og Lusa ble han fremdeles regnet som den store lederen i gata.
Godblikk fra lillejenta Tora i leiegården Ladeveien tolvs tredjeetasje hadde han hatt lenge, og hennes omtanke og beundring var ikke blitt mindre, etter krigshandlingene mot Rottenikken sammen med resten av gjengen i nabolaget.
Det ble avholdt rådsmøte for alle de involverte ungene, inne i portrommet til bakgården til Tolva - dette faste samlingsstedet som det alltid hadde vært etter krigstida - vegg i vegg med de stakkars russerfangenes fem år lange slavearbeidsplass rett utenom det høye plankegjerdet.
Joss var som vanlig ryddig og foreslo høye svar ved navneopprop:
Are, Åsta, Tore, Svein, Kalle, Tora, Odd, Roffen, Franken, Sigbjørn, Levi, Nutta, Fiffa, Brynjar, Nora, Joss, Osvald, Gido og Lusa – nitten hankjønn i tallet - mens fem av dem stilte i blomstratkjole og var altså av `det svake kjønn`, som de mest karravolige av gutan var blitt innpodet om å kalle dem.
-Vi trække oss tvært, hvis vi ikke bli rækna med som likeværdige individa -.
Fiffa-jenta var som alltid noe bestemt i både sin tale og væremåte. Hun var av Skaperen blitt utstyrt med ett blått og ett brunt øye og følte seg derfor alltid litt spesielt severdig.
Forslaget ble vedtatt med knappest mulig stemmemessig overvekt.
Eneste sak på dagsordenen var forholdet overfor Rottenikken - altså krig eller fred.
Søskenparet Nutta og Franken var enige om at drittlukta inne fra papirfabrikken på Ranheim fikk være nok, om de ikke også skulle trenge å oppsøke enda mere elendighet nede på søppeldyngan hans Rottenikken.
– Drithus og dassstampa har vi mer enn nok av her i nabolaget fra før -.
Gido og Lusa mintes krigstidens samarbeid med Joss og husverten Jullen i motstandsarbeidet for russerfangen Ivan Panenkov. Som fagfolk mente de at det var grunnlag for en eller annen form for overvåkning, både av krigshisseren Rottenikken personlig og av ett utvidet område rundt brakka og selve sentrum av søppelhaugene som måtte regnes som frontlinje i de forberedende, kommende krigshandlingene.
Bakgårdsmøtet ble avsluttet med ett vedtak om opprettelse av en arbeidende forsvars og angrepskomitè, bestående av 4-fire-medlemmer: Joss, Gido, Lusa og med vennligsinnede lille Tora som Plasterrekvirent og Bandasjebehandlende sykepleierske - om dette skulle vise seg å bli nødvendig.
Resten av gjengen skulle alltid være tilgjengelige i avtalte beredskapsposisjoner, de gangene dette kunne bli aktuelt.
Av den voksne, tidligere motstandsmannen Jullen, ble forsvarskomiteen gjort kjent med, at hele den digre fjellige Ladehammeren - av okkupasjonsmakten - var gjennomboret av tuneller og haller, til bruk for våpenlagring ved de tyske soldatene under storkrigen, som gudskjelov fikk sin slutt for ikke så lenge siden.
To av tunellinngangene lå på hver side av Rottenikkens oppholdsbrakke, mens en steinbunker fra tyskerkrigen lå godt skult i terrenget - og forsvarsmessig beleilig til - helt øverst og så langt utpå som det gikk an å komme på den stupbratte fjellveggen.
Joss, Gido og Lusa fikk lånt seg ei trillebår med jernhjul - og i godt kamuflert arbeidsantrekk dro de nedover Gassverksbakken - for syns skyld med noe gammalt sarv oppe i den tungkjørte båra.
Rottenikken var i farta ved sjøkanten, nederst på det sist ankomne søppel-lasset og derved var muligheten til stede for litt kvikk og nødvendig besiktigelse av krigsarenaen.
Digre rottebeist sprang rundt dem hvor de enn gikk.
Gido var som vanlig den modigste, han småsprang bortover til brakka, gløttet raskt inn gjennom det lille vinduet og konstaterte etterpå at den ene åpningen inn til fjellbunkersen var tettet nesten helt igjen av gamle treplanker. Den andre tyskertunellen så ut til å være fylt av gammelt rask.- Innsamlet og lagret av søppelsjefen `himself `- som Gido kunne referere for de andre etter rekognoseringen.
-Vindusruta i selve brakka var for skitat te nå skikkelig besiktigelsmulighet -.
De var kommet ett stykke bortover kjerreveien, da Gido - som den eneste med gummistøvler – tok noen skritt bortover mot en av søppeldyngene, der en del skrikende kråker hadde funnet seg ett eller annet interessant. Gido ble nysgjerrig og fikk ett støkk i seg ved det uhyggelige synet av ett hundekadaver lengst nede ved sjøkanten.
Kråkemåltidet viste seg å bestå av de blodige restene fra den store gårdshunden nede fra Jystadgården, denne lekende bikkja som ungene i gata var så glade i og hadde saknet en stund.
I temmelig oppkavet stemning, kom gjengen seg bort fra dyngene.
-Hundemord. Ka bli det næste -.
Lusa var følsom som alltid og måtte tømme magen for matrestene etter frokosten hjemme på kjøkkenet i Tolva.
-Rottenikken må bort før det skjer enda værre ting –
Gategjengen hadde samlet seg inne i portrommet, hvor vedtaket ble at størsteparten av hæren, ledet av Osvald, Linn og Nutta skulle opptre som en kaukende flokk helt nede ved fjæresteinene med ropene:
-Vækk me Nikken – Vækk me Nikken!
De aller modigste var utstyrt med spretterter og rognbærrør og under kommando av Jonas og Kristian, skulle de gå til angrep fra platået midtveis i berghellingen, mens Joss, Gido og Lusa påtok seg det viktigste oppdraget, med bombardement av den medbrakte steinammunisjonen, fra bunkersen helt øverst på den stupbratte fjellveggen som gikk rett ned i sjøen.
Etter en handsopprekning fra Joss øverst på festningen, skulle angrepet starte med taktfast kauking fra kompaniet nede ved sjøkanten. Såfremt Rottenikken var modig nok til å vise seg forsvarsvillig borte ved fronten, ville krigshandlingene bli iverksatt uten ytterligere forhåndsvarsel.
*Joss gir tegnet med høyre hand -
*Krigshissernes rop -Vækk me Nikken, Vækk me Nikken – må lyde taktfast utover heile søppelplassen-
*Sprettert - og Rognbærrørsangrepet må bli effektivt igangsatt, samtidig som
steinbombardementet fra bunkeren oppe på toppen kommer inn i kampen.
Krigshandlingene varte i noen minutter, men fikk sin plutselige slutt, da Joss med ivrige håndgeberder ga tegn til ett umiddelbart opphør av angrepet.
Rottenikken hadde hele tiden og med den gamle storbremmede fillehatten i neven, stått urørlig midt ute på plassen, inntil han hylende sank sammen etter å ha blitt truffet av ammunisjon fra en av de mest iherdige steinkasterne.
Noen av frontkjemperne prøvde seg på å stemme i med `Seiern er vår`, men ble raskt bedt om å holde kjeft, av noen få soldater som så tragedien med den skadede krigsmotstander Rottenikken – der han kaukende lå igjen midt ute på slagmarken.
Jossevenninden Tora som var tildelt ansvaret som sykepleierske, ba om ordet:
-Den skadde krabaten ska itj bli leggan igjæn alein som ett ubehjelpelig og skadelidende krigens offer -.
Det ble litt murring i rekkene. Rottenikkgubben fortjente ikke bedre.
-E det sånn å forstå, tar æ saken i mine egne hender – sa Tora bestemt.
Uten ytterligere kommentarer, men til stor skrekk blant resten av barskingene, begynte den lille, foillaskjørtkledde Tora å bevege seg bortover den sølete veien mot den sårede stakkaren. Rottenikken ble litt fredeligere etter hvert som jenta nærmet seg.
-Du får ha takk for at du hjælpe mæ -.
Tora fikk dempet Rottenikkens sinne med både godord og støttende assistanse bortover til gammelbrakka.
- Hadd æ vessta at det va du som kom, skoill æ ha stelt mæ litt, i ett hvert fall ha kamma mæ på håret -.
Han drog på smilet.
Det var ikke bare de to sørgmodige øynene, men også det uventede, gode smilet som festet seg i hjerterota til den funderende Tora. `Som du dømmer får du dom` - hun mintes ordene fra søndagsskoletiden.
Hverken hun, foreldrene eller andre i kompisgjengen, kjente overhodet til hva Rottenikken hadde fordrevet med, før han plutselig tok til å jobbe nede på søppelhaugene.
Når det kom til stykket, var det heller ingen som direkte ville ta på seg skylden for å ha satt i gang med disse krigshandlingene. Hvorfor stakkaren egentlig skulle bli satt under ild - og etterpå bli etterlatt skadet i jordsørpa ute ved fronten, ble av krigsgjengen antydet som en fullstendig unødvendig handling.
-Historiebøkene fra Lamon får i ettertid konkludere med en saklig vurdering av selve forholdet -.
Gido hadde en egen evne til å ordlegge seg på en nøye og godt gjennomtenkt måte.
Tora fikk heltestatus for innsatsen, men det var bare Joss som fikk fortalt om den fine kontakten det var blitt mellom henne og den gamle Rottenikken, noe som Tora mente var den egentlige grunnen som førte til våpenhvilen.
-Det skal egentlig ikke så mye godhet til, to mennesker imellom - sa hun senere til Joss.
Noen dager senere kunne Gido fortelle, at hundeeieren borte på Jystadgården tilsto at han hadde vært nødt til å avlive bikkja på grunn av dyrets høye alder. Vognmann Ivar Sveen, som hadde stall i Jystadgåden, hadde ved hjelp av hest og vogn fått dyreskrotten fraktet nedover til søppelhaugene hans Rottenikken, som uten problemer hadde lempet kadaveret nedover dynga.
Det var diskenspringeren Benjamin borte på kolonialen, som tilfeldigvis via noen jabbkjærringer, kunne supplere folkesnakket med at også Rottenikken hadde ett fornavn.
Karen het Jonas.
-Alt kommer for en dag- var gammelmodige Lusa`s kommentar.
Fortsettes
i Romanen "Rottenikken"
kap.2
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar