Rottenikken - Roman 1.kap.

TERJE WANGBERG                                                   

-  ROTTENIKKEN  -

ROMAN

Farligheita på Søppeldyngan langs sjøkanten nedenfor Ladehammeren fra 1945.

 

Kap.1

Før folk på luringa hadde satt i gang med å tømme søppel og hageavfall nedover skråningen og ut i sjøen, var stedet en ganske ukjent plass for byfolket, selv om det ikke lå langt unna den nordlige bygrensen, stedet Lamon med de overbefolkete, gamle arbeiderboligene – det fattigslige fusstrøket som det av snobben alltid hadde vært kjent for å være.

Det tok tid før søppelplassene på sjøsiden av den høye bergveggen fikk bred nok vei til hest og kjerre, men da det ikke lenger bare var en tråkksti for å bli kvitt dritt og lort, kom folk etter hvert oftere i farta ved hjelp av sine handdrevne trillebårer, eller digre arbeidsgamper forspent fullastede møkkakjærrer og sleder, alt ettersom om det var sleaføre eller ikke.

Så veldig lang tid tok det heller ikke før en del innpåslitne guttunger - og også en og annen pågående jentungen - oppsøkte fyllinga, på jakt etter brukbar ting nede på dynga, men dette fikk sin slutt den dagen da Ufyseligheten Sjøl bosatte seg i ett selvbygget skur inn mot bergveggen øverst på fyllinga.

Ingen visste hva han var for en kar, heller ikke hva han het, eller hvor han egentlig kom fra.

Før han plutselig en dag bare var der.

-Sikkert Tater – sa folk.      

Blant både unger og voksne, fikk han tilnavnet Rottenikken, mest på grunn av naboforholdet til skokken av digre, langhalede rottebeist som ynglet noe vederstyggelig nede i de stadig større søppelhaugene.

Utseendet var slik at han fort ble til en skrekkens figur – en lang, mager, langhåret og skjegget krabat - som vill i blikket - kjeppjaget de alt for innpåslitne søppeldyngebesøkende krabatene vekk fra dynga, med rop og trusler om både død og fordervelse, såfremt de ikke øyeblikkelig kom seg vekk.

Han ble til en djevelsk, forhatt eneboer, som etter eget forgodtbefinnende tok seg lov til å overvåke den stadig voksende søppelfyllinga, gjennom det lille vinduet på denne trerønna, med rustent bølgeblikk på taket rundt ett skakket ovnsrør. Den heslige stanken fra alt søppelet lå over hele området og bare det var mer enn nok for vanlige folk til å holde seg langt unna det djevelske avhølet helt nede ved sjøkanten.

Det var da de eldste av alle hevnlystne ungdommene, satte i gang med steinkast-ingen fra toppen av denne fjellveggen oppe i Lahammeren, at Rottenikken virkelig kom i siget som en rasende og kaukende forsvarer, under guttegjengenes bombardement mot blikktaket på arbeidsbrakka hans.

Krigstilstanden ble til en foreløpig våpenhvile, den kvelden da fugleskremslet - på luringen - hadde forskanset seg som bevæpnet frontsoldat nede i ei kamuflert grøft på flata helt øverst på bergveggen, utstyrt med både trekølle og jernstang som våpen. Guttefienden hadde lommene fulle av steinammunisjon, men fikk bare anledning til ett førsteangrep, før de av voldelige Rottenikken ble spredt for alle vinder, da han brølende hadde kommet seg opp fra skyttergraven og med ett solid nakkegrep hadde fått tak i en hylende soldat fra en av leiegårdene oppe i Ladeveien.

Guttungen ble snublende kjeppjaget nedover den lange brattveggen og etter hårmanken dratt ganske vettskremt inn i blikkskuret.

Trettenåringen prøvde hele tiden å forsvare seg, men den skjeggete og brutale overmakten ble langt sterkere i begge nevene, straks den karravolige motstanderen ble alt for hektisk engasjert.

-Far min ska kom nedover å ta dæ -.

Gutten hadde fått seg en skikkelig kilevink.

-Du får still opp med både far din og hu mor di. Også dæm ska bli mottat med to arbeidsnævva vess det bli nødvendig -.

Rottenikken ga guttongen ett skikkelig rævspark.

-Næste gang bli du hivve på søppla, nedover te de ainner ufuselige å langhala rottan -.

Den vrælende ungkrigeren storsprang bortover kjerreveien, i retning av en flokk andre forskremte krabater fra den slagne hæren og til truende rop fra en knyttneveviftende seierherre med navnet Djevelen Rottenikkken.

Den søppelarbeidende eneboeren ble ikke mindre beryktet, etter at det ble kjent at offentlige myndigheter hadde innsett behovet for en slik fast oppsynsmann der nede på søppeldyngene, en som klarte seg selv ved å `spise av lasset` og derfor ikke trengte å ligge fattighuset til byrde.

Rottenikken ble kommuneansatt og kjent som en fryktet vederstyggelighet blant både unger og voksent folk - ikke bare inne på Østbyen, men etter som tiden gikk, like mye blant andre søppeltømmende folk fra andre bydeler.

Han ble ansett som en skrekkens djevel, en søppelmottaker som hadde sine bestemte meninger, om hvor all dritten skulle få sin plass nede i dyngene. Verst var velkomsten når private kom drassende med trillebårer pålastet en dostamp eller flere.

- Derre dassdonkan fra skjithusan dokkers roindt omkring, får reinholdsværket ta sæ av – æ har mer enn nok med rotta fra før -.

Rottenikken visste hva han ville, der nede på Nyhavnas kommunale søppeldynger – langs den seinere så frydefulle Ormen Langes Vei.

Det skulle komme til å bli krig mellom sjølingen Rottenikken og de store og karravolige guttegjengene fra både Lilleby, Rønningsletta, Boligan og Svartlamon.

 

Forts.kap.2

 

  

 

 

 

 

 

 

        

 

      

 

 

    

  

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

​​