(Da Påsketida den gangen omsider var over – og vi skulle tilbake til Norge)
Å SKULLE ABDISERE FRA ITALIA.
Det kan gjøre godt med noen mimrende markeringer for en stundesløs musikant, når han på grunn av litt hjemlengsel eller hva det kunne være, ville abdisere fra sitt "kall" som Maestro nede i Italias Grønne Hjerte - i regionen Umbria - en knapp times reise fra Vatikanet med både Pavens Residens og storslåtte Katedral – beliggende midt i selveste Den Evige staden – i storbyen Roma.
Dette med for en tid å skulle dra oppover til gamlelandet, hadde selvsagt både gleder og sorger nedpakket i reisebagasjen – forsiktig plassert og godt tjoret fast på den lille tilhengeren bak en liten, blå japaner.
I alle musiserende års virksomhet som "orgelspæller" i det protestantiske Norge, ble musikanten og dirigenten ofte menighetsrådsvennlig ønsket Guds velsignelse i strevet, med både Lems og Namdalsgomme, Innherredssodd og sviskegrøt. Men ikke der nede i Italias kantorvirksomhet.
For i dette katolske landet er det organisten og korsangeren som skal takke Vårherre for alle hyggelige arbeidsoppgaver du blir tildelt i Hans hus.
Det er den samme Gud som både i Norge og i Italia tilgir dine synder ved nattverbordet. I de nordiske menigheter er ikke syndeforholdet henlagt etter Faderens, Sønnen eller Den Hellige Ånds tilgivelse ved brødet og vinenes hjelp, for da fortsetter gjerne den indre, kirkelige krets med sine bearbeidende bebreidelser hjemme på kammerset eller på menighetsrådsmøtene.
-I dag gikk nadverdgjesten til alters, i går var han på fest borte på lokalet -.
Her nede i Italia går du høyreist ut, etter nattverden er syndetilgitt av en blidspent Pater på vegne av en like goddemt Vårherre.
–Dine synder er deg forlatt -.
I Trøndelag kan du overdrive – men ikke lyve. På Østlandet kan du lyve, men ingen tror deg.
I Italia trenger du verken lyve eller overdrive – for her i dette langstrakte og omgjengelige landet skal du leve.
Arrivederci, Italia - til vi sees igjen – hilsenen griper om seg med følelser for både mennesker, dyr og natur, med tunge tanker, men også med glede og forventning mot den allerede fastlagte tilbakekomsten fra det kalde nord til lille, svartskjeggede Marco, til følsomme og blåøyde Fabio, bredvokste, svært glade Adolpho, vakre langhårete Nocoletta – til leende, men også lett gråtende Federica, den langt over ett hundrede kilo tunge, skjeggete men hårløse Mario og den litt småstridige romajenta Claudia - alle medmennesker ved små kafèbord ute på Piazzaen rett ved katedralen i Arrone, eller rett utenfor vår inngangsdør oppe i Montefranco.
Smilende og omkringtagende til alle – kjente og ukjente - gjerne espresso- kaffedrikkende og kortspillende rundt det lille, runde bordet, sammen med den riktig høygamle Stefano og han lille kone Teresa, eller den nittifemårige musikanten Eduardo – Montefrancos kortvokste svar på signor Charlie Chaplin.
Også alle disse godlynte hverdagsmenneskene, oppdaget allerede første dagen etter organistparets ankomst til godværets Italia, at Maestroen overhodet ikke kunne spille kort – bare kirkeorgel. Han håndterte ikke en gang SvartePer, men ble allikevel godtatt rundt kafèbordene.
NB !
Flokken av gamle gubber fikk seg en god latter, da Maestroen ved hjelp av sin hustru og trønderske geberder, klarte å formidle fra sitt besøk hos Farmacia –Apoteket - borte i Roma - hvor han på grunn av trange sko og gnagsår - alt for høylydt hadde bedt om SALVE. Misforståelsen blant de fire diskenspringerne inne i Apoteket kunne ikke holdes skjult, og alle ropte SALVE, som betyr rett oversatt "Hei på deg" smilende tilbake til en noe forlegen Lamogut.
Etter disse Italia-årene er altså denne musiserende skribenten med sin bunadsbroderende hustru, på en foreløpig retrett tilbake til blavåttlainnet.
Litt glade – Spente – Ingen som vet.
Med norskfødte kropper, lepper, hals, stemmebånd. Fingre for tangenter og villstyrlige dirigentstativ. Nål, tråd, strikkepinner og symaskin. To mennesker med både sangen "O du mitt sukkergryn" og "Jo mer vi er sammen", tar med seg alle sine gode minner om italienske medmenneskers vennskap og omtanke foran en lang kjøretur i retning Norvegia – etter mange års livs opplevelser, med daglige gateomfavnelser sammen med både fattig og rik, ung og gammel.
Vi tar med oss disse minnene gjennom Europa og til gradeskalde Norge – til både Per, Pål og Espen Askeladd – til alle prinsessene og til kakehuset hos Hans og Grete – der hvor bakstekjærringa Ellen tryller frem sine kromkaker til ektemannen Ragnvald. Hvis de bare er i live.
Disse smålubne, svarthåringene her nede i det smale, lange landet, konkurrerer ofte seg imellom i sin varme taletrengthet, om å få slippe aller først til med å få slå av en "liten" prat med denne gestikulerende nordmannen – ved hjelp av hans medbrakte kone.
Her i de trange italienske landsbygatene vises gledesutbruddene og de små unødvendige sinneanfallene, som åpne forlystelses seanser. Hvem som går seirende ut av de opphetede ablegøyene glemmes tvert. For italieneren tør å vise både sine følelser og tårer.
Og etter tordenskrallet skinner sola – ganske umiddelbart.
Italiabesøket har gitt oss forunderlige opplevelser, med godlynte og `levende`sydlendinger, folk med følelsesmessige rikdommer – ikke i forbindelse med bekvemmeligheter når det gjelder materielle goder, men med noen digre hjerter, omtanke og livsinteresser for hverandre. Og dem er det sannelig mange av – alt i alt hele seksti millioner av noenlunde samme slaget.
"Sirævva og godhjærta" som vi sa om Berntsen-kjærringa i Lavei`n Tolv i krigens dager.
Denne hjertestørrelsen blant alle de fastboende her nede i Italia, har selvfølgelig bare litt fabulerende betydning for en mulig leser som for lengst at jeg har foredrevet tiden her nede som musikant – ikke kirurg.
Bekrefter gjerne riktigheten av at jeg i en og annen notisboken har tatt meg tid til å skrible ned en og annen notisen fra årene her nede. Jeg er litt beryktet for å bedrive ordkløyveri om mye og mangt, likedan litt for offentlig å bekjenne mine inderligheter der jeg helst burde ha holdt kjeft. Derfor valgte jeg heller å låse ned disse notisbøkene i en gammel liten trekiste, ment til erindringsbruk ved en gammel, skjegget bestefars høytlesning fra gyngestolen for eventuelle lyttende smårollinger. Det er derfor at kisten blir surret fast bakerst på bil-tilhengeren.
Men alle de spennende lydopplevelsene fra vår tid her nede i Italia, kan vi dessverre ikke ta med oss på lasset, når vi nå skal abdisere etter våre leve og arbeidsår her nede i Italia - ved Middelhavets vakre strender.
Jeg har fullstendig glemt det, men muligens ble organistens katedraløvelser til tider noe lydmessig forstyrret på grunn av Piazzaens – Torgets - nærhet med støyende skjorteselgere, frukthandlere og hoiende bokselgere som ville kvitte seg med både James Bond og Bibelen. Ellers kunne det være flere velfriserte, svartkledde dressmenn rett utenfor kirkeporten - litt beskjedne men likevel ganske pågående Selgere av vakre krusifikser i mange størrelser, ett utall av Maria og Jesusfigurer støpt i glass eller fabrikkert som trefigurer og malt i redselsfulle farger.
Men ikke en eneste gang har jeg observert at fader Josef har vært til salgs. Han hadde sikkert ikke tid til å la seg fotograferes, så sjeldent som han må ha vært innom hjemmet i Nazareth. Han var jo bygningssnekker av yrke.
Fra tidlig på morran svirret det av lyder fra over alt ute på Piazzaen. Ikke minst fra Cappucinonyterne på fortaugskafeene, der gjestene høylydt kommenterte hendelser fra lokalavisen Giornali, samtidig som de spilte kort med en eller annen ved nabobordet. På de aller fleste utestedene, kan en eller annen grovisen sørge for at den høye praten plutselig forstummer, på grunn av noen etterfølgende spenstige latteranfall fulgt av rikelig antall av styggord – noe som ikke er så uvanlig her nede i Italia.
Maestroparet kommer til å savne vegg i vegg beboende, den unge sangstuderende tenoren Luigi Sinibaldis velklingende ørretopplevelser med sang av Schuberts "Die Forelle". Baderoms øvelsene på andre siden av den tynne veggen oss imellom, ga liv inn til vårt husvære. Spesielt da vi ble kjent med at ørreten var lett tilgjengelig i elven Nera like nedenfor der vi hadde bodd i mange år.
Luigi på den andre siden av soveromsveggen i middelalderboligen helt på toppen av Montefranco, bærer tydelig preg av å være Pavarottielsker. Jeg tror ikke det er tilfelle, men sjalue tenorsangere i mannskoret nede i Arrone skal ha spredd om seg med at Montefranco – lokalbeboende Luigi - har tatt etter Pavarottien`s bruk av slike velstrøkne, hvite lommetørklær når han er oppe på ett eller annet podiet.
Avskjeden med mennesker blir trasig - og savnet etter naturens gleder blir sikkert ikke mindre. Skribenten innrømmer - med oppriktighet - sine manglende evner for å kunne beskrive alle de synbare opplevelsene av vakker natur slik som han burde. For rundt husveggene bugner det av frodige blomster, busker og trær i alle varianter og farger. Selv om tørke kan virke skjemmende ute på de store markene, vannes og vokser blomstene rundt alle hus og langs gater og utendørs trappeoppganger.
Der det ferdes mennesker, er det fargerike blomster og busker i forskjellige størrelser. Og for oss nordboere har alt det vakre i januar og februar blitt presentert som vinterblomster. Det være seg Alpefioler og Cyklamen, disse helhets vinterlige, svakt musiserende uttrykksmidler for kjærlig inderlighet, der de vokser i verandakassene sammen med stemorsblomster i mange farger.
Vi synes det er fint - at vi så tidlig på året som i slutten av den norske vintermåneden januar - føler å kunne "blomstre" opp med oss selv, mens vi fortsatt bor og lever her nede i det vakre landet ved Middelhavet. Med gode følelser og blikk for skjønnheten i landets fargerikdom, er det en Guds gave til oss nordboere at vi i hele vår vanlige vintertid kan plukke både hvite Tusenfryd og gule små kurvblomster ved navnet Sveve, vakre helårsblomstrende Veronika og massevis av grønne Eføy – denne innpåslitne slyngplanten, som formelig brøyter seg vei oppover nærvoksende trestammer i sin voksende iver etter hurtigst mulig å finne mer lys og varme.
Mangfoldet av Kirsebærtrær er stort, og vokser intenst i januar sammen med gule Mimosaer.
Litt forskrekkelig er tanken bak de dyprosa Judastrærne, som i sin farge-sprakende virkelighet alltid gir seg til kjenne ved Påsketider. For i følge sagnet, skal selveste Judas Iskariot ha hengt seg i et slikt tre - samtidig som de hvite blomstene rødmet av skam.
Mandeltrærne - disse lysrosa eksplosivene - lar seg beundre med sine blomster allerede i februar - og på denne tiden har bøndene for lengst kommet seg i siget med stellet av sine Oliventrær oppover åssidene, eller med alle vinrankene på bunnen av "Den grønne dalen". Men finner du ikke jordgubben nede på Piazzaen, er han garantert ute på olivenlunden, sammen med husets aldrende Gamlefar og en og annen unggutten – om det skulle finnes noen kroner til å betale for hjelpa.
Ungkona og den tilårskomne svigermora har mer enn nok å gjøre med stellet av de to grisene ute i det lave, lille fjøset. De eneste som holdes i bur utenfor uthuset er alle de mataukende duene, mens hele horven av Kaniner, Kalkuner og Ender farer rundt over alt, mens de uvitende venter på tur for å havne i en eller annen kasserollen inne på vedkomfyren. Den store skokken av Høner legger ett og annet egget, eller de er tilgjengelige for ett par hovmodige Haner, som galer noe skrekkelig i ny og ned - og mener de er betydningsfulle i sin kåthet overfor hver bidige en av hønene.
Olivenbasen sjøl – den italienske jeger – driver på fritida gjerne med helårlig adspredelse med å ta livet av ett eller annet levendes vesen. Men han drar aldri alene, for hans bikkjer – utstyrt fra naturens side med høyrøstede gledesutbrudd - straks den ser sin herre og mester ta ned rifla fra reklameplassen ute i svalgangen – er selvskrevne med ut i villmarka.
Det vettskremte organistparet fikk oppleve Villsvinjakta på nært hold, da de på en liten utflukt ikke langt fra ett nedlagt gammelt kloster, hørte skudd og oppdaget at de hadde parkert bilen rett under skiltet med "Villsvinjakt pågår".
Geværsmellene var det som fikk oss i farta. Hundeglam ute i naturen var vi vant med fra naboens firedyrs hundehybel i hellingen nedenfor vårt soverom. Dessuten drev hver eneste huseier nedover dalen mot Arrone med utleie av bikkjeleiligheter inkludert luftegårder til en rimelig pris. Fordelen var at vi ble forskånet for både onde drømmer og dystre mareritt.
Men drømmer fra våre år nede i hjertelighetens Italia har vi fått med oss. Det samme med vissheten om at vi en eller annen gang kommer til å møte alle våre italienske venner igjen. Hvor og når er det ingen som trenger å vite.
Det er siste kvelden.
På benken under det vakre Ferskentreet, blomstrende i sine dyprosa farger, får vi beskjed om at Pave Johannes Paul er død.
Slik ble det i avskjedens stund.
Ci vediamo - På gjensyn.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar