(Årets Påskekrim)
FANTASIFULLE FORVIKLINGER
Mathias Uteligger
Bind 1
Krabaten hadde som vanlig overnattet under åpen himmel – og denne natta under den sterkt trafikkerte brua, som gikk over den vakre Nidelva, som svært stilleflytende buktet seg gjennom byens mest sentrale strøk, på sin fredelige vei ut i fjorden.
Det hadde vært ei hustrig natt – for det var kommet ut på høstparten, med både ganske sterke vindforhold og litt ufyselig småregn.
Når denne femogførtiårige Mathias, tilbrakte de få nattetimene under brua, krøp han inn til en åpen plass inne i en plankestabel i skråningen lengst inne under kjendisbrua, der han hadde rigget seg til med noen sammenbrettede papplater, til både nattlig benyttelse og til best mulig ly på dagtid - mot nedbøren og for mye av den ufyselige vinden under "Gamle Bybro". Men av og til hendte det at en eller annen av de andre uteliggerne hadde vært Mathias i forkjøpet og tatt seg til rette under papplatene borte i plankestabelen.
Men såfremt det ikke var alt for mye fyll inn i bildet, kunne de begge finne seg til rette under den samme pappdyna, selv med litt småkrangel dem imellom - om plassen ble alt for trang.
Mathias med sine knappe femti år, hadde rukket å være gift to ganger, det ene ekteskapet hadde vært barnløst – det andre hadde resultert i at han var blitt far til en gutt – en kar som nå måtte være i tjueårene - men som han aldri hadde hatt noen som helst kontakt med.
Hva det var han på morraskvisten fant ut at han ville fordrive dagen med, avhang hovedsakelig av hvordan formen såpass tidlig på dagen var – likedan alt etter hvor det var han hadde tilbrakt natta.
Mathias var ganske si på druen - alt etter hvor spandabel kompisene kunne være - eller når han selv hadde motet seg opp til ett besøk på Sosialen, oppe i andre etasjen øverst i Søndre gate. Det aller viktigste var, hvilken fyr som på den oppsøkende dagen, sto bak fattigskranken ved dette "fordervelsens hus", som de mange trengende individene kalte det høye, kommunale fattighuset.
Det hendte at midlene derfra, gjorde det mulig med ei halv Dobbeltrensa borte på Polet, men oftest skjedde innkjøpet bare av billig Rødsprit - hos Fargehandelen borte i Kongens gata.
Mathias menget seg ikke med alt for mange likesinnede. Han holdt seg mye for seg selv, men prøvde seg av og til med å stå med lua i handa - på hjørnet like bortenfor hoveddøra til Misjonshotellet – ved trikkeholdeplassen bortest på Torget.
Det var der han rent tilfeldigvis fikk øyekontakt med en kvinnelig Frelsesarmèsoldat, som kom ut fra Kafèen med bladet Krigsropet i handa.
Mathias hadde nesten glemt henne, inntil han allerede neste dag – og til nesten på det samme klokkeslettet - prøvde seg som pengeinnsamler på samme kafèhjørnet. Også da kom hun gående i Frelsesarmeens uniform og med ett viftende Krigsrop til salgs.
Hun stoppet.
-Du står her i dag også sjer æ -.
Hun virket ganske oppriktig nysgjerrig, da hun mønstret Mathias i klesveien: Fra sikspensen, via den shabby yterjakka, de nedslitte og hullete vadmelsbuksene og videre til de grove beksømskoene.
Som på tiggermaner, hadde han lagt sikspensen på fortauet foran seg. Opp i den la hun en mynt, før hun gikk videre uten et ord - og uten at han engang rakk å takke henne for kronestykket.
Ett par dager seinere silregnet det – og den ufyselige nordvesten sørget for at Mathias fant det fornuftigst å søke natteopphold ved det sagnomsuste Husvillherberget borte i veita.
På denne lyseste årstiden var det bare skikkelig styggvær som kunne være årsaken til at han ikke overnattet inne i materialhaugen under bybrua. Han likte seg helst der – kunne få seg litt ro under brua, i stedet for oppe på dette Husvillherberget. For der kunne det hende at det både var fyll, krangel og annet spetakkel som forstyrret nattefreden.
Han hadde kommet seg innom den tjukke inngangsdøra til Herberget – og dèt mens det enda var ett par ledige senger. Han hadde fått av seg de fuktige ytterklærne og var på vei opp i køysenga, da Frelsesarmèjenta kom ruslende bortover den lange korridoren – sivil og i vanlig regntøy med en stor sydvest på hodet.
-Har kjika etter dæ i styggværet -.
Mathias kom seg ned fra køysenga og fulgte med henne bortover gangen og inn til det tomme oppholdsrommet.
Hun fortalte at navnet hennes var Ragna, før hun bekjente at hun hadde fått litt omtenksomme tanker for han, etter at hun hadde skjønt at han levde ett fordervelsens liv med ganske store alkoholproblemer – og at han formodentlig var uten fast husvære.
Ragna forkynte at hun hadde viet sitt liv til å virke som en sosialarbeidende Frelsesarmèsoldat - blant mennesker som levde sine liv lengst nede på samfunnstigen.
Mathias lot henne forstå at han selv var av den formening at han klarte seg utmerket godt – og ikke hadde noe som helst behov for hjelp av hverken henne eller Vårherre.
Til Ragnas tydelige skuffelse gikk han brått fra henne, samtidig som han unnskyldte seg med, at han straks trengte å komme seg til sengs inne på den store fellessalen, sammen med de mange andre hjemløse stakkarene.
Dagen etter var hans som vanlig pænglaus – og det meste av de tidligste morrastimene, gikk derfor med til å forsøke å treffe på en eller annen kompisen, som tilfeldigvis kunne være i besittelse av noen kroner – eller en ettertraktet resterende skvett fra kvelden før.
Ragna med Krigsropet ble redningen, da hun ved et tilfeldig treff nede på jernbanestasjonen – uten verken belærende ord eller bebreidelser - lot Mathias få seg en femmer.
Med omtenksomhet informerte hun Mathias om at skjerven var beregnet på en matbit borte på Dampkjøkkenet.
-Om du skulle trenge det, vet du godt hvor du finner meg- .
Pengeseddelen ble straks brukt opp borte hos Fargehandelen oppe i Søndre gate, før han sammen med ett like drikkfeldig ungt kjærestepar havnet i skråningen rett ved materialhaugen under bybrua.
Det begynte pent og pyntelig med både noen gratis oppskjærskalker fra slakter Solberg og litt av de innkjøpte rødfargede drikkevarene fra fargehandelen, før det noenlunde pengesterke kvinnemennesket tok turen nedover til Polet i Fjordgata.
Derfra hadde hun med seg en del av de billigste drikkevarene som fantes – pluss ett par innpåslitne gubber som hun hadde truffet under veis. Det var to tydeligvis ganske tørste krabater, sittende på en benk nede i Lusparken – den populære plassen på andre siden av Slaveriet.
De to dussemange karene tødde ganske snart betraktelig opp, etter at de hadde fått i seg ett par drammer hver.
Stemningen steg utover dagen, nye festdeltakere innfant seg etter hvert – noen medbringende polflasker med etiketter av forskjellig merke – andre med rødfargede drikkevarer på små, gjennomsiktige plastikkflasker. Mot kveldstid meldte matlysten seg for enkelte – det ble tent bål og grillet noen knakkpølser - billiginnkjøpt hos slakter Solberg nede i Thomas Angells gata. Det var hele tiden nok drikkendes til å få skylt ned maten.
En etter en fra selskapet, fant seg etter hvert en plass borte i gresset, der de tok seg en liten dupp, mens de gjenlevende hele tiden økte intensiteten, med jevnlige inntak av fludium - av stadig dårligere kvalitet.
Ved åttetiden om kvelden, ble Mathias og det nyforlovede paret hentet av fire uniformerte karer – og ved hjelp av denne lite populære Svartlagte Marja, transportert bortover til selveste Fyllearresten – noenlunde avskjermet beliggende i bakgården til den ellers så fredelige Hornemannsgården oppe på Torget.
Etter ett par av "Bøggenes" alvorlige reprimander, ble de tre fyllesjuke ovenattingsgjestene morgenen etter, skysset ut gjennom Hornemannsgårdens bakdør – til en ny planløs dag, ett eller annet stedet i denne trondhjæmske byen.
Mathias valgte å komme seg alene bortover til den lille plassen inne i materialhaugen under Bybrua, der han forsøkte å sove ut det meste av bakrusa under de ganske fuktige papplatene.
Han vendte omsider tilbake til livet, da Ragna klarte å få kadaveret på beina, etter at hun hadde brukt det meste av dagen, på å foreta etterlysninger blant andre utesvevende individer i nerbyen.
-Ingen protester – no følge du med mæ, Mathias –.
Hun klarte å få den ganske medtatte karen med seg nedover til et lite hus lengst borte i Sandgata, der hun oppe på kvisten i sitt eget lille husvære ordnet med ei seng, satte frem ett vaskevannsfat, ett såpestykke og ett par håndklær – før hun la frem noen av de viktigste klæsplaggene som en mann vanligvis brukte - forskjellige ting som hun med omtanke hadde tatt med seg fra Frelsesarmèens oppsamlingsrom for brukte klær – i en bakgård ikke lange biten bortenfor Husvillherberget.
Ragna satte frem mat nok inne på rommet, der han hadde fått overlatt ei oppredd seng og det han trengte av kleplagg inne i det eneste skapet oppe på loftsrommet.
Samtidig formulerte hun seg på en måte som ikke var til å misforstå:
Han kunne gå ut og inn av dette rommet og huset når han selv ønsket det, men at hun satte som betingelse, at han straks gikk inn for å bedre sin livssituasjon - uten fyll og spetakkel – og at han ikke søkte kontakt med sine gamle svirebrødre.
Ragna ga grei beskjed om at dette var hennes forsøk på hjelp, slik at han kunne fått orden på sitt fremtidige liv - både på dag og nattetider.
Uten flere kommentarer forlot Ragna hjemmet denne dagen, til Mathias sin store forundring.
Det neste døgnet forlot han ikke senga oppe på loftsrommet, men han kunne av og til høre lyder i huset når Ragna var hjemom. Til sin egen forundring, klarte han å holde seg i live uten alt for stor trang til utskeielser med nye fylleturer ute på byen.
Han klarte å holde senga, spiste litt av maten som Ragna hadde satt frem – han sov og bedret formen etter hvert.
Som en fordervelsens femtiåring – og som hadde rukket å være gift to ganger – måtte han for seg selv innrømme at det var litt spesiell velvære, å kunne tilbringe både det meste av dagen og hele natta i ei oppredd seng.
I edru tilstand var han av og til kommet i funderinger, om hvor den tjueårige sønnen - som han visstnok skulle ha vært medprodusent av ved det siste av de to ekteskapene – kunne oppholde seg.
Ragna begynte å kikke oppom til overnattingsgjesten - også om hun på dagtid kunne komme seg hjemom fra jobben hos Frelsesarmèen.
Hun gjorde det klart, at hun utmerket godt forsto hans daglige problemer - det han gjenomgikk av trang etter nye utskeielser ute på byen. Derfor ble han etter noen dager innvilget å kunne bruke både kjøkkenet og stua - likedan radioen og morgenavisa fra postkassen ute på husveggen.
Det var på egen innskytelse at Mathias tok seg en vandringstur bortover til byens sentrale strøk. Han passerte både Bybrua, Fargehandelen oppe i Kongensgata, Lusparken nede ved Slakterhuset, Polutsalget nede i Fjordgata – og tok den tradisjonelle runden rundt Brattøra.
Han var på hils med byens lasaroner og flere vidløftige fruentimre – noen ropte og lurte på hva det var han fordrev dagliglivet med.
-Æ har havna i Himmel`n –, var som regel den korte meddelelsen han gav de gamle svirebrødrene, før han stolt rusla videre utover til husværet i Sanden.
Det ble Ragna som foreslo at han burde fått en prat med en eller annen legen – slik at han kunne fått råd og hjelp for både sin rastløshet, angst og søvnløse plager som etter hvert dukket opp, sammen med daglige fristelser om byturer og trang til festligheter.
Forståelsesfulle Ragna fulgte Mathias bortover til legekontoret, der han ble hjulpet til en plass oppe på en egnet spesialklinikk like utenfor byen. Ragna fulgte med på bussturen.
Stellet på klinikken var godt, men da den første måneden var unnagjort, begynte Mathias å vantrives – for stadig oftere så han frem til tidligere dager med byturer og treff med de gamle kompisene.
Det var besøkene av Ragna som gjorde at funderingene bare ble til dumme tanker - om den djevelske fortida som han ved hennes hjelp mente å ha gjort seg ferdig med.
Avskjeden med andre av beboerne på klinikken ble vemodig for Mathias.
Særlig hadde han ondt av Guttorm med trekkspillet - en tjueårig, festlighetenes krabat – som han under en del av oppholdet hadde fått ekstra god kontakt med. Ungdommen med Spællet - som også var godt kjent med miljøet i nerbyen - hadde vært en populær fyr blant de andre likesinnede krabatene nede i Lusparken.
Han betrodde at han flere ganger det siste året, selv hadde forsøkt å gjøre en slutt på sitt eget livs vanskeligheter. Han var uten både bosted og noen i nær familie å kunne ta kontakt med, når han etter ei tid skulle forlate klinikken.
Guttorm var som liten guttunge blitt forlatt av sine kjødelige foreldre og ante fortsatt ikke hvem de var. Lenge før han begynte på folkeskolen, var han blitt plassert på et offentlig hjem for gutter, der han hadde fått bo, inntil han fikk seg en viserguttjobb og husrom ute i Bynesveien.
På grunn av egen fyll og spetakkel, hadde han vært arbeidsløs og skiftet bopel flere ganger.
Mathias flyttet tilbake til loftsrommet hos Ragna nede i Sandgata. Hun var på jobb på dagtid, men stelte ellers hus og hjem så godt som det lot seg gjøre. Mathias var tilfreds med alenetilværelsen - han holdt huset ryddig og stelte seg selv med det lille han trengte av mat.
Når rastløsheten meldte seg, ble det noen dagsturer til byen, der han fikk mange anledninger til treff med gamle kompiser. Han brukte bare å være på hils med de aller fleste, derfor hendte det at han fikk slengt noen spydige ord etter seg fra de mest taletrengte, men lot som han ikke hørte det – og kom seg hjem til de trygge omgivelsene ute i Sandgata.
Ragna hadde omtanke for at det meste skulle fungere til det beste for dem begge – de hadde overhodet ikke noe mer enn ett vennskapelig forhold: Han hadde tak over hodet, på ett sted der han var minst utsatt for fristelser og hun fortsatte i tjenesten som sosialarbeider for Frelsesarmeen.
Den ensomme ungdommen Guttorm med Spællet oppe fra Klinikken, hadde sluppet ut på sin aller første frihelg. Han hadde forlengst fått ett ganske nært vennskapsforhold til den eldre Mathias, kjente til husværet nede i Sandgata og fikk Ragnas godkjennelse for en overnattingsplass ved dette helgebesøket oppe på loftsrommet sammen med kompisen Mathias.
Tragedien ble ett faktum, da de to karene - Guttorm med det lille Toradertrekkspællet på ryggen - dro ut på byen samme kvelden og havnet under bybrua sammen med gamle svirebrødre og noen ganske få - men lettlivede, godt voksne bydamer av den aller festligste sorten.
Resultatet på utskeielsene ble at de ved midnattstider ble hentet av Svartmarja – der de til livat dragspelsmusikk ved den yngste arrestanten - ble transportert bortover til fyllearresten i Hornemannsgårdens dystre bakgård.
På morran ble sørgmodige Guttorm kjørt gratis oppover til denne klinikken, mens Mathias - etter en del kraftige reprimander av Politimyndighetene oppe i Hornemannsgården - fikk ordre om å karre seg nedover til Sandgata, der de kjente til at han ei tid hadde hatt fast bopel.
Det var en fyllesjuk og skamfull Mathias som denne lørdags-morgenen banket på ytterdøra til Ragna og ba om både tilgivelse og om å få syndenes forlatelse for det han hadde vært med på av djevelskap det siste døgnet.
-Du har brutt løftet du ga meg -.
Ragna var både skuffet og eitrandes sinna. Hun mente han burde ha blitt med den samme gratistransporten som unggutten Guttorm hadde fått oppover til denne anstalten, til samme stedet også han selv for ikke så alt for lenge siden var utskrevet fra.
Hun ga seg litt etter hvert – slik at han etter flerfoldige bønner om tilgivelse, kunne få bruke senga oppe på loftsrommet, i forsøket på igjen å kunne bli ett noenlunde normalt menneske etter dette fylledøgnet under Vårherres stjernebelagte Trondhjemshimmel.
Forholdet dem imellom gikk seg til etter som dagene gikk – Mathias tok med glede en del daglige, huslige gjøremål og de kunne ha sine gode pratestunder nede i dagligstua på kveldstid.
Etter hvert måtte han innrømme for seg selv, at han av og til hadde begynt å få noen gode følelser for Ragna. Det hendte han kunne klappe henne på kinnet, stryke henne over skulderen eller gi henne en klem - uten at han ble direkte avvist. De kunne sende lange blikk seg imellom, men ikke et ord ble sagt, som tilkjennega at noe spesielt var på gang dem imellom.
Hun var som regel ute på Frelsertjobb hele dagen, men ved hjemkomsten stelte hun nesten alltid til en skikkelig middag – og laget kveldene slik at de ble hyggelige stunder dem imellom.
Ragna skaffet slike rette klesplagg som passet til turgåing oppe i Marka – og de begynte å komme seg ut på en og annen søndagstur med kaffekjelen, hver sin sekk på ryggen og ei selvspikket fiskestang i neven.
Når det passet seg, hendte det at de handleides – og kunne vise følelser for hverandre, noe som tidligere hadde vært fullstendig fremmede dem imellom.
Hun klarte å få Mathias i en halvdagsjobb som lagermann i denne gammelbrakka inne i Østbyen – der Frelsesarmeen tok vare på brukte klær.
Det måtte gå slik at Ragna ble med småfolk, noe som til å begynne med kom til å skulle bli uten alt for mye felles glede.
Men også dette forholdet bedret seg etter hvert som månedene gikk og fødselen nærmet seg.
Helt til den langtkomne og storvokste Ragna - på en alene hjemmedag – falt ned den bratte loftstrappa, der hun i ett par timer i - halvsvime og fullstendig ubehjelpelig - ble liggende på gulvet nede i første etasjen - der Mathias til sin store forskrekkelse fant henne seinere ut på ettermiddagen.
Den tilkalte legen rekvirerte sykebil - og på sykehuset ble det konstatert at Ragna hadde mistet det ufødte barnet.
Sorgen tok overhånd i det lille hjemmet nede i Sandgata.
Kap. 2
Etter noen deprimerende dager sammen med Ragna – med mange krangler og bebreidelser dem imellom etter hennes hjemkomst fra Barselsklinikken - havnet Mathias på fylla og ble en iherdig festdeltaker sammen med gjengen, både borte i Lusparken, nede i Ravnkloa, i kroken på Rosenborgkaia - og også en nattens uteligger i plankestabelen, øverst under Bybybrua.
Mathias var ofte innover til raskhaugene hans Rottenikken inne på Nyhavna, der han klarte å finne seg ett vatteppe, som han gjemte for nattebruk inne i materialhaugen under Bybrua.
Dagene sammen med kompisene gikk stort sett med på å skaffe nok penger til drikkvarer og røyk. Mat var det så som så med - noe klarte de å skaffe seg fra søppelkasser i bakgården til enkelte kafèer og restauranter, eller hos en eller annen kjøttbutikken – om det tilfeldigvis kunne finnes litt rester av kjøttoppskjær eller andre spiselige restevarer fra seine ettermiddagers kjøttdisker.
Det hendte at de fikk i seg en tallerken med ertersuppe og ett par biter med Ideal flatbrød – om det bare ikke var kommet for langt ut på ettermiddagen - slik at fylla hadde tatt overhånd og at de ikke slapp inn hverken på Dampkjøkkenet eller Misjonskafèen.
Og det hvis det bare fantes noen ører igjen, nederst i en eller annen bukselomma.
Det var ganger da han midt i ett eller annet fylleriet kunne få øye på den uniformerte Ragna. Men da klarte han alltid på en eller annen skyndsomme måten, å gjemme seg bort i virvaret som lett kunne oppstå – blant de andre mer og mindre påseilede svirebrødrene - nede i en eller annen avsidesliggende parken i nerbyen.
Det var på en folksom og svært travel lørdags formiddag, han fikk øye på Ragna og Guttorm på en benk oppe på Torget – musikanten som vanlig med Torader`n på ryggplass.
Mathias regnet med at bekjentskapet var en fortsettelse på Guttorms tidligere overnattingsbesøk hos han selv nede i Sandgata.
Ingen av de to la merke til Mathias, før han i folkevrimmelen kom seg bortover til festlighetene hos kompisene under Bybrua.
Etter som det var lørdag stengtes Polet klokka ett og både fargehandlerne og alle de matbutikkene - som hadde lov til ølsalg – gjorde det samme bare ett par timer senere.
Derfor ble den store feststemningen under brua gradvis spakere, etter som ettermiddagen og tidligkvelden sørget for at kvantumet av drikkvarer stadig ble mindre – særlig når også bakrusa etter hvert meldte sin ankomst hos enkelte av svirebrødrene.
De uhyggelige tankene som grep om seg i flokken, var som vanlig om hva den etterfølgende butikkstengte søndagen ville bringe dem av etterdønninger, fra ei ukes hektisk virak med liv og leven – og til en tragisk søndag uten en spandabel og forståelsesfull kompis, som gudskjelov ikke hadde kjennskap til den andres egen lille trøstens skvett på lomma:
En nødens beregning bare på seg selv.
Mathias klarte allerede tidlig på ettermiddagen å få for seg langhelgas problemer - uten både drikkevarer, kompistreff og oppholdssteder på både dag og nattetider.
Da drikkegildet tok sin naturlige slutt under Bybrua, klarte han etter hvert å komme seg såpass i ganglaget, da han med en svært verdifull "ligger" på lomma, la turen nedover de folketomme gatene, over Jernbanebrua, gjennom tunellen og langsmed kaiene bortover til Brattøra.
Ikke et menneske var å se – bare ett par frakteskuter, der også mannskapene tydeligvis hadde tatt helga. Mathias kom seg på gangveien over brua og bortover til Rosenborgkaia – der en diger engelsk kullbåt lå og ventet på en etterlengtet helgeslutt – slik at de tidligst mulig på mandagsmorran kunne bli bli losset for kull av arbeiderne hos Kullageret – slik at de kom seg tilbake over Nordsjøen for henting av en ny båtlast av dette svarte gullet.
Midtveis inne i Strandveien råket han på en pratsom halv-gammel, selskapssyk fyr og som med en gang forsto at søvn var det som Mathias i sin nåværende situasjon, trengte aller mest i dette livet. Fyren hadde et forlatt stallrom til rådighet, i ett gårdsuthus borte på Reina.
-Der kainn du få hailla dæ nedpå – så læng du træng det -
Oskar var navnet – som fortalte at han var en for lengst tørrlagt alkoholiker, som for lenge siden hadde hatt ett og annet klinikkoppholdet et stykke utenfor bygrensa, for folk i samme bransjen.
Han var frittalende og hadde humøret i orden, selv når han berettet fra sine dager med øldrikk og svir – og hvor "Lamoguttens knivblad satt løst i hans slir".
-Har aldri vorre nå`n engel, nei. Hverken før eller siden, forresten -.
De to karene kom godt overens.
Oskar var aleneboer oppe på ett loftrom i ett lite enetasjes gammelt hus borte på Reina.
-Æ trur du træng dæ en matbætta før du lægg dæ te, nerri staill`n -.
Oskar hadde selv ei seng, ett bord med to pinnestoler og i den ene kroken en svart firkantovn med ringer – brukt til både matlaging og for å skulle holde varmen.
Ungdommelige madam Lovisa som eide kåken, var eneboende i det lille hovedhusets første etasje.
-Enkel å ha med å gjørra – og grei å sjå te -.
Ei brødskiv og en kopp kaffe var det minst viktige Mathias trengte. Noen reparerende midler var ikke aktuelle i Oskars hjem, ifølge gubben.
Mathias var ikke særlig pratsjuk, derfor ble han hjulpet ned i den lille stallen, der Oskar sørget for at han fikk seg en plass i den eneste gjenværende høydungen - under ett gammelt hestdekken.
Mathias sov fylla av seg.
Både Lovisa borte i første etasjen og omtenksomme Oskar tok seg etter hvert noen turer kikketurer ned til stallen.
-Fyr`n må da byinn å våk`n te –.
Lovisas var blitt litt bekymret etter ett par døgn uten livstegn fra uteligger Mathias borte i denne høydungen.
Ganske sent på den tredje kvelden klarte de to å få såpass liv i krabaten, slik at de etter mye slit og adskillig mange protester klarte å få krabaten til sengs inne på kammerset til Lovisa – der han etter et par døgns stell og omtanke, kom til hektene så snart den aller verste bakrusa omsider hadde forlatt kroppen.
Eneboersken Lovisa var både grei og fredsommelig og lot Mathias bli både gla og fornøyd for å få noen dagers pleie av både sjel og legeme. Hun forsøkte å late som om hun ikke hadde noe behov for å få kjennskap til hvorfor Mathias tilfeldigvis var havnet i hennes lille husvære inne på Reina. Han var heller ikke så overvettes meddelsom, men etter ett par døgns opphold, følte han stadig oftere trang til i ett hvert fall å få utlevert noen av sine meritter fra den siste tiden – før han ved hjelp av Oskar hadde havnet oppe i sengbenken inne på kammerset til Lovisa borte på Reina.
Hun lot Mathias få den tid han trengte, før han med skjelven hand både klarte å løfte kaffekoppen og ordlegge seg.
Lovisa fikk kjennskap til det meste av utskeielsene som han fremdeles hadde på husken – og som han selv mente hun forhåpentligvis kunne tåle å få kjennskap til – uten at han på grunn av oppriktigheten, for en gangs skyld trengte å bli skysset ut av husdøra.
Fornuftige Lovisa mente at Ragna burde ha fått kjennskap til at hennes tidligere samboende kompis fremdeles var sånn noenlunde i live.
-Æ ska kontakt dama for dæ -.
Etter Sandgataturen ble Mathias beroliget med at Ragna både var vennligsinnet og takknemlig over Lovisas omtenksomhet, men han ble overrasket over at hans tidligere svirebror Guttorm Med Spællet oppe fra klinikken, var blitt mer og mindre fast leieboer av hans eget tidligere husrom oppe på Sandgataloftet.
-Grei, men litt karravolig ung fyr. Hainn både musisert på trækkspællet og sang ett par trudelutta til Ragnas stolthet. Hainn ba mæ om å hæls -.
Den for lengst tørrlagte Oskar ble en vennligsinnet og forståelsesfull kompis, som stadig oftere tok seg stunder av sine lange og ensomme dager, for en kaffeprat ved kjøkkenbordet inne hos Lovisa.
Han lot Mathias få den tid han hadde behov for, når det gjaldt å fortelle om sine tidligere langvarige bravader – som en utesvevende begersvingende gesell – svært ofte sammen med andre av nerbyens aller mest drikkfeldige kompiser av begge kjønn.
Fra egne tidligere fyllekuler, hadde også Oskar mange lignende erindringer sammen med likesinnede krabater – og var slett ikke uvitende om hva det innebar av døgnlige problemer, å tilhøre den faste gjengen av gatas aller mest drikkfeldige krabater – alltid på jakt etter klingende mynt for å få tak i ett eller annet drikkendes – nok til å dekke det meste av dagenes alt for høye behov. En og annen matbiten hendte det at det ble behov for å få inn i kroppen borte på Husvillherbergets lille matsal – eller fra en søppelkasse i bakgården til en eller annen restauranten i midtbyen.
Mathias holdt seg på matta i den lille heimen hos Lovisa inne på Reina.
Som enslig la hun ikke skjul på at hun var glad for å ha fått seg ett mannlig medmenneske å stelle for. En og annen litt for pågående utpåkaren hadde av og til forsøkt å få seg en overnattingsstund oppe på loftsrommet til den snertne og ungdommelige aleneboeren, men hun hadde beholdt både hus og seng til bare sin egen rådighet – og med fredelige Oskar som hjelpsom og trofast arbeidende gårdskar – mer og mindre fastboende oppe i stallhusets lave loftsetasje.
Den tidligere uteligger Mathias fikk både godt matstell, noen nye klesplagg og reparert det som trengtes av gamle ting. Lovisa ble stadig flittigere med både ros og bruken av en klem og ett klapp på kinnet – slik at den samboende kompisen ganske snart ble en sterk konkurrent til den tidligere assisterende gårdsarbeider Oskar – men uten at det ble noen alt for mange merkbare misforhold dem imellom.
Den nå så edruelige Mathias viste stadig oftere mere karravolig pågåenhet overfor Lovisa, noe som endte med at døgnets naturligste timer - egentlig beregnet på kvile og søvn – ble tilbrakt oppe i Lovisas alltid så veloppreide dobbelseng – med en noenlunde brukbar madrass – og stadig oftere skift av nyvaskede laken.
Den godt voksne, men allikevel nyskapte mannskroppen bar preg av både velbehag og takknemlig glede, over til alle døgnets timer å bli oppvartet av en like glad og fornøyd Lovisa, som ikke lot naboene der nede på Reina være i tvil om at hun som modent kvinnemenneske, omsider hadde funnet seg ett mannfolk – og som hun til sin egen store fryd og glede hadde overtatt det hele og fulle ansvaret for.
Kundejabbinga på benken nede hos kjøpmannen ble ikke mindre, da Mathias ble observert i en stige oppe på husveggen, i full gang med malerkost og en stor boks kvit husmaling.
-Gubben må sainnelig slit for sængehyggen -.
Lovisas velmenende visitas hos Ragna ute i Sandgata, resulterte i at Ragnes trekkspillmusiserende loftsleieboer Guttorm, uanmeldt ankom litjhuset inne på Reina. Han var ikke dårligere kompis med Mathias, enn at han uten alt for mange høyrøstede protester, gladelig tok imot en ekstra malerkost – noe som resulterte i enda større forundringer for de nysgjerrige nabokjærringene borte hos kjøpmannen nede på tettstedet Utsikten.
Oskar følte seg enda mere tilsidesatt som den eneste gammeldrengen han i flere år hadde vært for Lovisa – og holdt seg stadig oftere demonstrativt unna kåken og invitasjonene til en og annen kaffetåren ved kjøkkenbordet inne hos Lovisa og Mathias. Selv ikke Guttorms nyankomne trekkspilltoner ga noen positive reaksjoner på invitasjonene.
-La`n bare værra sur og sjallu – Lovisa var i godlaget.
Guttorms stadig oftere dagsbesøk med malerkosten, ble til overnattingsvisitter inne på kammerset, noe som gjorde at den påpasselige kvistromutleier Ragna ute i Sandgata – allerede tidlige på morraskvesten noen dager seinere – ganske anspent – og nysgjerrig - stilte på døra inne på Reina, der hun i beskjedne ordelag etterlyste utpåkaren.
-Du ska itj frøkt – for i herre huset finnes det hverken sprit eller ainna fordærvelsens drekkvara -. Dessuten e nabokjærringan blitt avhængig av trækkspælssmusikk på morraskvesten -.
Lovisas beroligende to koppers kaffestund ved kjøkkenbordet, endte med at en beroliget Ragna fortsatte dagen som Frelsesarmèens tro tjener, mens de to gubbene med god samvittighet - men med mange musikalske kvilestunder og ett og annet skulende blikk fra Oskar – i løpet av noen dager fikk gjort seg ferdig med kvitmalingen av de fire husveggene.
Til Oskars ergrelse og store forundring, satte de to gubbene også i gang med å foreta nødvendige reparasjoner på stallhuset der Oskar sjøl residerte, samtidig som Guttorm takket ja til å beholde både kost og losji inne på kammerset hos a Lovisa.
-For sikkerhets skyld, ifølge Lovisa- og bare så lenge det var behov for hans arbeidshjelp.
De var så vidt kommet i gang med å slå i de første spikrene på veggen utenfor trappeoppgangen til uthuset, da en illsint Oskar – og til nabokjerringenes store fryd – ga seg til å skjelle ut de to kompisene for alt levenet utenfor hans eget lille husvære.
Mathias lot kjeftingen passere som en del av Oskars sjalue spekulasjoner, mens unggutten Guttorm ikke kunne dy seg.
-Slutt med kjæftbruket, din toillkaill -.
Jabbkjærringene utenfor hagegjerdet hadde stor fornøyelse av opptrinnet, særlig da handlanger Guttorm tok et solid tak i den rasende Oskar – og etter mye handgemen klarte å få lempet gamlingen inn i uthusgangen.
-Kom dæ inn der du hørre hjæm, de kjæftaus -.
-Æ ska få nå`n te å ta dæ, din drittsækk -. Oskar kauket til stor latter for nabogjengen som hadde innfunnet seg utenfor stakittet.
Det var Lovisa som morgenen etter fant en livløs Oskar liggende på gulvplankene utenfor inngangsdøra i trappoppgangen til uthuset. Hun fikk tak i lege – som sørget for at stakkaren ble transportert oppover til sykehuset, der det ble konstatert at eneboeren Oskar var død.
Lovisa fikk sorgtunge stunder over at hennes vennligsinnede og mangeårige leieboer Oskar hadde vandret heden.
-Og det på en slik uhyggelig måte -, mente også en medfølende Mathias.
-En ufordragelig krangelfant -. Var det eneste Guttorm sa. Han deltok heller ikke i begravelsen – til tross for at han var blitt spurt om å delta med treskspillmusikk inne i grav-kapellet.
Den så plutselige avdøde Oskar hadde vært både en velsett handlende kar og en pratsom kunde, på sladderbenken borte handelsmannen. Hans bortgang ble derfor ett ivrig samtaleemne, straks naboene kunne berette om både kranglingen og den brutale behandlingen Oskar hadde fått, av denne ukjente og karravolige Guttorm med spællet - utenfor uthuset hennes Lovisa.
Praten gikk og gjorde sitt til at både Lovisa og Mathias syntes det var lurt av arbeidsjernet Guttorm å avslutte jobben og komme seg tilbake til kvistrommet hos hu Ragna ute i Sandgata.
Den over alt rekendes og pratsjuke gatemusikanten Ola Donk var også en ganske flittig gjest på benken borte hos kjøpmannen. Han spredde gladelig ryktene om at Oskar hadde forlatt dette livet – og det etter all sannsynlighet med god hjelp av den utesvevende fylliken Guttorms brutale behandling.
Murringen spredte seg – og det stadig mere ofisielle savnet av Oskar ble bekjentgjort, stadig flere innpå hele Østbyen, fikk kjennskap til at det måtte gå en morder løs en eller annen plassen – og det mest sannsynlig på en av de mest beryktede plassene på nersiden av jernbanelinja.
-Der foregår det vesst både fyll, spetakkel å mytji ainna skumle greia -.
Lillehuset – med hjemmet til Lovisa og Mathias - begynte å bli betraktet som en severdig liten bygning – ikke bare av folk som bodde slik at de måtte passere forbi, på den smale grusveien utenfor hagegjerdet, men det hendte at de også fikk med seg at en og annen fotograferende avisskribenten –kunne være ganske nærgående helt innpå de nymalte husveggene.
En ganske forbandet Mathias jaget bort fyren med apparatet, som ti og med hadde åpnet gangdøra til Oskarrommet i uthuset, der han noterte og knipset - til høylydte og ganske ondskapsfulle kommentarer fra nysgjerrige folk ute på veien.
Folkeinteressen nådde nye høyder, da byens sivile politikjendis – Bøggen med tilnavnet Hauken - med trikkens hjelp og derfor alt for offentlig - ankom den nymalte kvite residensen, for både ett avhør av de to beboerne og en nærmere besiktigelse av de ganske få tekniske besynderlighetene.
Hauken kunne bekjenne at Guttorm dagen før var hentet hjemme hos Ragna nede i Sandgata og til karens egne og storslagne protester, var blitt tatt i forvaring og plassert i arresten oppe i bakgården til Hornemannsgården.
De alvorsstemte og uniformskledde politibetjentene hadde klart å holde den alvorlige maska - også da arrestanten forlangte å få med seg Torader`n inn i Svart-Marja.
Store avisoppslag med bilder av stedet der avrettingen av Oskar skulle ha skjedd, skapte stadig større blæst om mordet borte på dette avhølet med navnet Reina – der kriminaliteten ifølge bysnobben blomstret - og fyll, ran og horerivirksomhet var dagligdagse hendelser.
Forbryteren Guttorm fikk etter hvert offentliggjort sitt rykte som gatenes beryktede fyllik – en alt for ung uteligger - kjent som en skummel krabat, en krangelaktig bråkmaker som vanket blant fussgjengen i nerbyen – og velkjent som "Guttorm-med-spællet".
Blant de andre konkurrerende gatemusikantene, hadde nyheten om denne helsikes, morderiske trekkspilleren spredt seg raskt – og de hadde seg i mellom – ganske åpenlyst - innrømmet at denne arrestasjonen ville gjøre det adskillig lettere for de andre gatemusikantene å kunne tjene til livets opphold.
I ett hvert fall så lenge musikanten Guttorm måtte leve sine dager på Statens bekostning – der han bak Vollans Kretsfengsels solide murer, ville kunne få rikelige muligheter for en langvarig fremtid med mer enn nok mat, mye søvn – og gode muligheter for etterlengtede dragspelstunder – og det selv om den mordmistenkte kunstneren av og til kunne komme til å føle seg litt uvel – som en skummel person - innelåst bak en solid celledør - og med solide jernsprinkler foran det eneste vinduet.
Den ansvarshavende etterforskeren Hauken viste seg å være en iherdig og pågående detektiv, som slettes ikke unnlot å kommentere at også han på fritiden var en lidenskapelig tilhenger av trekkspilleren Calle Jularbo.
Det var midt under et av Haukens ganske intense avhør av Guttorm, at det kom en melding fra vakta nede i fengselsporten, om at en litt for pågående kompis ønsket å få audiens hos sin tidligere svirebror og konkurrerende gatemusikant. Fyren var ifølge vakta visstnok en edru person, som medbringende en fiolinkasse presenterte seg som Kal Med Fela – profesjonell Gatemusikant.
-Hvis du etter visitten tar til fornuft og tilstår, tar vi en pause i avhøret -.
Musikkglade Hauken innså sine muligheter til å bli ferdig med mordsaken.
-Æ låve ingen ting -.
Uskyldige og småflirende Guttorm, så for en gangs skyld frem til et edruelig og kortvarig treff med gammelkompisen inne på cella.
Den blidspente Kal Med Fela hadde bevilget seg en ettermiddagsstund, som en besøkende kollega til den mordmistenkte tidligere gatemusikanten Guttorm oppe på det velstelte fengselsrommet.
Av vakta nede ved den digre fengselsporten, fikk ikke Kal lov til å ta med seg fela, noe han litt motstrebende tok hensyn til – før han lot portvakta beholde felekassen. Men dette først etter at musikanten hadde mottatt en signert kvittering av fengselsmyndighetene, for deres overtakelse av hans verdifulle instrument.
Kal syntes det var fornedrende at han også ble pålagt å måtte kle av seg den velbrukte ytterjakken og legge igjen den svarte alpelue, før han ble ledsaget opp i fengselsbygningens andre etasje, av en alvorstynget og lite meddelsom uniformert betjent.
Guttorm tok høytidelig imot den besøkende Kal, før han ba fiolinisten om å finne seg en plass på cellas eneste pinnestol. Selv slang Guttorm seg ned borte på den oppredde sengbenken rett under gittervinduet – på samme plassen der han måtte stå oppreist, for å få en titt ut til den ettertraktede friheten.
Kal med Fela fortalte den fengslede trekkspilleren Guttorm, om både det en og det andre som foregikk rundt om på bakgårdenes musikkarenaer, der inne på byens Østbyområder. Kal ordla seg som alltid både formelt og riktig og hadde meget stor respekt for samfunnets autoriteter. Det var derfor han sto i stam giv akt, da fengselsbetjenten kunngjorde at visitten var over. Han bukket seg ut gjennom celledøra.
Med samme kroppsspråket presenterte han seg også for portvakta, for å få utlevert både felekassa, ytterjakka og alpelua.
Da han blid og smilende forespurte om størrelsen på garderobeavgifta, ble han dyttet på dør – og porten smelt igjen med ett brak – uten en eneste kommentar til avskjed.
På det etterfølgende avhørsmøtet ble Hauken synlig irritert, da mistenkte Guttorm klart og tydelig spurte hva det var detektiven egentlig fordrev dagen sin med.
-Det byinne æ næmlig virkelig og lur på -.
Guttorm gjentok, at han ikke hadde mer kjennskap til saker og ting av det som skulle ha foregått inne på Reina, enn det som han for lengst hadde gjort politimyndighetene kjent med.
-No byinne æ å bli lei av alt maset dokkers -.
Også Hauken var misfornøyd og irritert over dårlige kriminal-tekniske resultater, da Guttorm ble ført tilbake til cella, samtidig som fangen til og med fikk toraderen inndratt – etter at den i en måneds tid hadde vært disponibel til litt fritidsbeskjeftigelse, for den innelåste og mordmistenkte tidligere gatemusikanten.
I dagene som fulgte, ble avhørene stadig mere intense og langvarige – gjerne ved både to og tre pågående og sivilkledde polititjenestemenn bak hvert sitt skrivebord.
Naboene inne på Reina var svært nysgjerrige og innpåslitne, da de observerte at Svart-Marja hadde parkert utenfor til a Lovisa og at arrestanten Guttorm nok en gang ble ført inn i det tomme husværet til den for lengst avdøde Oskar.
Både Lovisa og Mathias ble beordret ut til det samme uthusrommet, der oppmålinger og gjentagne utspørringer var mer hektiske enn noen av de andre gangene da Hauken og hans medsammensvorne var ute på sine detektivvisitaser.
Småirriterte Lovisa kunne berette, at da hun en dag hadde hatt behov for en legevisitt, hadde hun kontaktet samme legen som var tilkalt da Osker ble funnet livløs ute i uthusgangen.
Ganske oppgitt fortalte hun samtidig også legen om at Guttorm var arrestert og mistenkt for mord – og at også hun og Mathias støtt og stadig ble avhørt i sakens anledning.
-Dårlig detektivarbeid -. Skal ta kontakt med denne Hauken-polisen. Har ikke hørt ett kvekk derifra – og har derfor ikke fått gitt meddelelsen om at Oskars plutselige bortgang ene og alene skyldtes et hjerneslag -.
Allerede samme ettermiddag, ble den mordmistenkte Guttorm sluppet ut fra cella oppe på Vollanfengslet.
Med toraderen på ryggen, kom han seg over Elgesæterbrua, nedover den langdryge Prinsensgata og bortover te a Ragna lengst borte i Sandgata.
Frelsesarmèjentas fridag ble til en langvarig gledesstund, med både kyss, klem, stadig mer koking av kaffe og adskillig mye sang og trekkspillmusikk.
Det var mens Guttorm fikk kvile sitt trette legeme ved å legge seg litt nedpå, at Ragna ved Lamotrikkens hjelp, kom seg innover til Reina, der hun for Lovisa og Mathias fikk bekjentgjort den lykksalige frigjøringen.
Mathias var forlengst godt kjent med betydningen av offisielle meddelelser borte på kolonialen - noe han ekstra høylydt fikk gjort – straks han ankom stedet, der benken borte i borteste kroken var overbefolket av handlende fruentimmere og ett par øltørste krabater oppe fra Gardermoensgata.
-Derre har æ skjønt læng -.
Madammen fra Arbeidergata var både påståelig og talatrengt som ellers.
Da Sandgataparet Guttorm og Ragna etter noen alenedager ankom Lovisahjemmet inne på Reina, gikk det ikke så lange stunden før en skokk med jabbsjuke nabokjerringer ankom residensen, medbringende både vaffelkak og rosinboilla.
Ungeflokken og de mest arbeidsløse kaillan, fant seg plasser utenfor hagegjerdet - der de med gledesrop og viftende hender, hyllet Guttorm - når han tilfeldigvis viste seg ute på gårdsplassen, på vei frem og tilbake fra utedassen.
Den fredelige frihetsfeiringa tok en brå vending, den ettermiddagen da de to tidligere svirebrødrene Mathias og Guttorm gikk på en sprekk under en bytur - og stadig fullere havnet på benken nede i Lusparken – sammen med gamle kompiser og hu Litj-Laura fra Boligan.
Etter det andre døgnets overnattinger under denne eldgamle Bybrua, ble de lettere innblandet - men allikevel betraktet som noen krangelaktige deltakere - til ett storslagent fylleslagsmål nede ved elvekanten, der de etter en stund ble hentet av ett par uniformerte karer fra Hornemannsgården - og ved Svart-Marjas transporthjelp ble plassert i Fyllearresten i bakgården til Politihuset.
Skikkelig i bakrusa slapp de morran etter ut fra overnattingen ved dette offentlige herberget – med Fyllearrestens ansvarshavende konstabels kraftige formaninger om å holde seg på matta.
Både skamfulle og duknakket ruslet den ene av bortover Sandgata, mens eldstemann kom seg på trikken – der han etterpå - ganske maroder - ruslet de få metrene nedover bakken fra trikkstallan og til den bekymringsfulle Lovisa nede på Reina.
-Du må heller sei fra vess du skoill finn på å få løst te å drekk dæ foill, Mathias -. Æ bli så nærvøs vesst æ itj veit kor du e -.
Gubben fikk kakao og brødskiv med sirop, før han ble skikka opp i ei oppredd seng.
Den hjemkomne Guttorm ute i Sandgata, ble av den skuffede, sorgtunge men også svært irriterte Frelsessoldat Ragna, omgående overlatt både ei gulvbøtte og en langkost, før den ganske harniske madammen - uten ytterligere kommentarer- forlot husværet for å komme seg i gang med dagens gode gjerninger, blant andre husville og drikkfeldige stakkarer.
Han hadde stort behov for tilgivelse, men denne gangen var Ragna sparsommelig - også med godordan, klæs-og matstellet. Han fikk ordne seg sjøl.
-Æ har mitt eget og sørg for – Du har ei sæng te rådighet, hvess du bare ellers klare å hold dæ på matta -.
Det holdt ett par ukers tid før Guttorm – igjen god og full - ble funnet liggende helt nede ved elva - i skråningen under Bybrua - av et par patruljerende Bøgger, som sørget for at han igjen ble hjulpet bortover til fyllearresten.
Guttorms neste dag fikk sin begynnelse med at han nektet, da han av den uniformerte ansvarshavende for fyllearresten, fikk tilbud om offentlig transport oppover til denne sagnomsuste anstalten.
Han nektet nytt bekjentskap med stedet og ble løslatt fra den nattlige arresten, før han etter adskillige langvarige funderinger med seg selv – liggende på den mest skjulte benken borte i Frukirkparken – fant ut at enten kunne han hoppe i sjøen nede på Brattørkaia, eller på egne føtter prøve å komme seg innover til Lovisa og Mathias inne på Reina.
For den fyllesyke Guttorm, ble den lange Strandveien som ett eneste langvarig mareritt i det ufyselige silregnet, og Reinabeboernes gjenkjennelse av denne tidligere så velkjente og løslatte morderen - på denne dagens ganske så miserabelt utseende krabat – var slettes ikke av det aller hjerteligste slaget.
Med trøstende ord fra Lovisa, sørget forståelsesfulle Mathias for at Guttorm kom seg til sengs – i selveste gammelrommet hans Oskar borte i uthuset nede på Reina.
Forts. Kap.2- "Påskekrimmen" - MATHIAS UTELIGGER
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar