(Da æ vaks opp innpå Lilleby, va det mytji fuggel inn i Lavein)

DA FUGGLAN HADD DET TRIVELIG INNE PÅ LILLEBY

1.En Spurvehunn og Spurvehann

satt heilt allein på grein en gang

og prøvd sæ på litt fuglesang,

som de hadde gjort så mang en gang.

2. De satt og kvitra høyt i sky:

Tænk om vi hær i træets ly,

hadd starta Kor for fugler små

hær ingen store kan oss nå.

3. De sendte bud til fugler ut

som fløy i lufta opp til Gud –

til fugler små: Kom her og nå,

til Syrinbusken komme må.

4. Den første som til busken kom

var Lerka – ville se seg om,

Den tok en liten trudelutt,

så høyt at Spurvan ble litt snurt.

5. Så kom en Måltrost med sin sang,

sang vakkert slik som mang en gang –

den kvitret var så glad og bli

og syntes alt var trivelig.

6. Den siste som til korsang kom

var Svalen for å se seg om –

den syntes alt var makalaust

for Fuggelkorets sang var raust.

7. Så sang dæm sammen på den sang

som var så kjær i mange land:

Med `Alle Fugler Små De Er`

de sang med både næbb og fjær.

8. Men like bort på Haugen stor

hvor Storfugglan i grana bor,

nå`n andre sangglad fugla satt,

vi skoill et Mannskor blant oss hatt.

9. I treet satt ei Kråke stor

og ropte høyt til Skjærebror:

Kom hit, vi søng litt Mannskor sang -

får flere med som føler trang.

10. Da dukket det en Måse opp

som slo med vinger, uten stopp -

den skreik og ville være med,

var veldig glad i sang – se det.

11. Ei Ugle stor fløy inn fra nord

den hadde hørt at Mannskor gror,

var synlig stolt med stemmeprakt

og ba de andre vær på vakt

12. Den siste som var Mannskor gla

var Skogens Due, fallera –

den prøvde på en Duekvint,

av dårlig sang, ble Kråka sint.

13. I busken damefugler små,

mens karfugglan i træning lå

længst oppe i ett furutræ –

det lød som fra ett hæspetræ.

14. Da skreik den store Måsegutt:

Vi slår oss sammen nå til slutt -

og søng som i et Blainnakor,

som Fuggelkoret her på jord.

15. Og fugglan øvde - små og svær,

så Hanen bort i fjøset der,

ble lykkelig og svært så gla

og lurte på hva dette va.

16. Det var jo Fugglans Blainnakor,

det eineste på denne jord –

med Spurv og Måltrost, Svale fin

og Måse, Due – sart og fin.

 

(Skrevet med ønsket gjentagne glede til både Fuggleelskera og innbitte Korsangera innpå tidligere Lilleby))