(Det e mytji som kjæm fræm når snøen forsvinn)

FOR DET E SAINNELIG MYTJI SOM SKJER BLANDT KIRKELIGE KREFTER

Forsøkene med nedkjøling etter flerfoldige hetetokter nede i det langstrakte Italia, kom til å bli uaktuelt for Terjes ved hjemkomsten til kjedsommelig virke oppe i det alt for kalde nord. Han fant seg ei fredelig Mø, ett lite vesen som fremdeles forunderlig nok levde i ett utrygt ekteskapelig liv. Selv med sine personlige lidelser i de årene de hadde kjent hverandre, hadde hun vært Terjes mest hjelpende hånd som praktisk leder av all kor virksomheten – også med reisen nedover til Den Evige Staden i Italien. Nærmere hadde de ikke vært hverandre.

Den upubliserte hemmeligheten ble forsøksvis offentliggjort på selveste sokneprestens kontor, da organist Terje og hans nettopp utkårede, men dessverre fortsatt gifte Eva uanmeldt stilte for den geistlige, og der visitten ene og alene gjaldt sogneprestens råd, om hvordan de skulle takle den vanskelige situasjonen som paret nå engang var kommet opp i. De forlot prestekontoret med en forståelsesfull anbefaling om å holde kjærligheten for seg selv – gjerne i både gode og onde dager – inntil døden kom til å skille dem ad.

Som de to hadde regnet med, tok det ikke lange tiden før stedets Menighetsråds kaffedrikkende medlemmer hadde tillyst forholdet for bearbeidelse under post en på det neste styremøte, og der basen selv - den kvinnelige ansatte Kirkevergen - var blitt tilkalt i sakens anledning. Vedtaket ble klart og utvetydig at musikanten oppe på galleriet burde ta sin hatt å gå, selv om Terje fra selveste Hovedstadskontoret for lengst hadde fått kjennskap til at slike avgjørelser - i ett ondskapsfullt og jabbende Menighetsråd - bare var vås og sludder.

Til både protester, en god del beklagelser fra bygdefolk, sammen med mengder av syndens bebreidelser fra både prest, en søndagsskolelærer, ett par indremisjonske små bønder og ett vell av syndefulle pålegg fra kirkens eget Menighetsråd, pakket allikevel den orgelspillende Terje snippeska, før han sammen med sin kommende ektemake forlot himmelriket etter å ha takket ja til å bli Musikant i den velkjente Stavkirka nede i det fredsommelige dalføret.

 Noe av fredsommeligheten tok en umiddelbar slutt, da den observante forkvinnen for dette stedets Menighetsråd gjorde opprør og anmodet Innvandrerparet Eva og Terje om under full musikk å komme seg til presten for å gifte seg, slik at de hadde en gyldig attest å legge frem foran Biskopens visitas ikke lange tiden etterpå.

Med både alt for langsomt spillende orgelbrus, korsang og Terjes skolekompis presten Tore i Lademoen menighet, ble de avkrevet ett ja ii denne barndoms kirke for å skulle leve sammen - om de bare orket det – og helst til at døden kom til å skille dem ad.

Til alt hell bor de fremdeles sammen, mens både soknepresten og kirkevergen der oppe i de nordligere dalstråka, på grunn av utroskap skal være forlatt av sine ektefeller. Til stor forferdelse for menighetens indre kjerne.

«Ja, det e mytji som kjæm fræm – når snøen forsvinn»