(En gammel manns Eventyr til sine Barnebarn):

Til Stine – fra Farfar

SKOGMUSA SOM BLE JUBELMUS.

Det var en gang to små mus som bodde i ett lite hus og levde sine liv i sus og i dus.

De to var egentlig små skogmus, men var blitt lei av alt regnet om våren, sommeren og høsten – og likedan av snøen når det ble vinter. Derfor hadde de på luringa flyttet inn i ett harepar sitt bitte lille hus, som lå borte i det frodige blåbærlynget like ved skogkanten.

I harehusets tre små rom, bodde de to barnløse harepusene Helene og Harry.

Det ene rommet brukte de til å sove i, det andre spiste de i, mens det minste var bare et roterom.

For dette var kottet – fullt av kvist, kvast og resten rask, som Helene harepus brukte å si, hvis hun en sjelden gang var lei seg for rotet. For frøken Helene likte å ha orden i sitt eget lille harepushjem.

Men Harry Haremann var en rotekopp og kom ofte trekkende hjem med både grønne blar og tørre kvister, som han alltid stablet inn på dette rotekottet.

De yndige små skogmusenes navn var Sussi og Sneipen og hadde uten at hareekteparet Helene og Harry hadde merket noe som helst til det, klart å komme seg inn på rotrommet.

Der hadde de ryddet seg en fin og trygg plass innerst i Harry Hare sin tørre kvisthaug oppe på ett par kålblader.

De to egentlige skogmusene Sussi og Sneipen ønsket seg inderlig noen musebarn og etter en tid ble de mor og far til museungene Tutta og Snutten, som ganske snart viste seg å være to viltre småmus, som det skulle bli vanskelig å holde styr på, i denne kvisthaugen inne på roterommet.

Allerede bare fjorten dager etter fødselen, merket harepusene Helene og Harry at det var flyttet inn noen fremmede inne på kottet.

For når de selv hadde lagt seg til å sove for natta, ble de stadig oftere holdt våkne av fremmede lyder fra andre siden av den tynne pappveggen. De forsto snart at det var ett eller annet svært urolige vesenet der inne – og som ikke ville legge seg til å sove. Derfor var det alt for mye leven og ståk inne på roterommet.

Tidlig på morgenkvisten – etter at Helene Harepus hadde pusset de to tennene sine, sa hun til haremannen sin:

-Nå stikker jeg inn i kottet og ser hva det er de holder på med der inne -.

Skogmusene Sussi og Sneipen syntes det var alt for tidlig å få besøk. De skyndte seg og fikk musungene Tutta og Snutten opp i dobbelsenga, bredde over dem med hver sitt kålblad og prøvde å få dem til å sove igjen.

Men den minste musungen – Tutta – var svært urolig av seg og ville også nå, hele tiden prøve seg på å klatre oppover den ene veggen. Musemor Sussi hadde store vanskeligheter med å holde ungen sin under kåldyna.

-Vi får slå av en prat litt seinere ut på dagen – sa musemor Sussi til Helene Harepus – med ett lite smil.

De to damene - musemor Sussi og harefrøken Helene, fant seg en usjenert plass borte ved den lune husveggen, der de slo av en prat, mens de koste seg med både litt brunost og ei gulrot, sammen med det lille vannet som kom ned fra takrenna etter den siste regnskura.

-Tutta Musejente er både ett snilt og pent lite musebarn – sa Sussi – men hun klarer aldri å sitte i ro – men springer og klatrer over alt -.

-Blir sikkert noe livlig av henne, da-. Mente den mere forstandige harefrøken Helene.

-Musefar Sneipen vil helst at hun skal bli ei idrettsjente når hun blir stor -. Sa musemor Sussi.

Nå da hareparet og museparet var blitt litt kjent med hverandre, bestemte de seg for å tilbringe mye tid sammen: De bygde om det lille huset, slik at den ene biten passet aller best for de fire musene og den andre halvparten for de to harene. Hver for seg hamstret de inn den maten de trengte og passet på at alt var pent og ryddig over alt. Slik levde de lykkelige og fornøyd sammen inne i det lille huset - nede i blåbærlyngen rett ved skogen.

Musungene Tutta og Snutten ble hare-og musehusets to kjeledegger – og hareparet Helene Harepus og Hareharry ble som en bestemor og bestefar for de to museungene. De lekte med dem og sang sammen med dem:

-Når musa kryper i hullet inn

og snorker der borte på sengen sin

da hopper haren glad til sinns

og ser om maten enda finns -.

Bestefar Hare-Harry var litt gammel og tung i rompa, men ville så gjerne danse med Helene Harepus mens han sang for Tutta mus:

-Musetutte frisk og lett

Alltid danser – hopp og sprett

Er ett lite kosedyr

Når hun gjennom lufta flyr -.

Og dette syntes musebarna Tutta og Snutten var veldig artig, for da danset også de en musedans med hverandre, samtidig som harepusene slo takten med forpotene.

Like ved inngangen til det lille huset nede i blåbærlynget sto det ett høyt tre – ett som var mye høyre enn det som ett juletre bruker å være.

Musemor Sussi og musefar Sneipen hadde funnet seg en liten fleskebit som de satt å koste seg med like ved inngangsdøra til hjemmet, da de plutselig fikk se musejenta si, Tutte på klatretur oppover dette juletreet. Begge ble redde og ropte i kor:

-Kom deg ned derfra, Tutta - og det med en eneste gang -.

Hun satte i ett skrik, tok et langt musebyks, falt ned fra treet og havnet på ryggen midt oppe i blåbærtua.

Mamma Sussi ble sint og sa:

-Nu holder du deg her nede på jorda -.

Men den alltid så modige og urolige musa Tutta dro enda en gang i full fart oppover til toppen av grantreet som sikkert en gang kom til å bli juletre, før den hoppet ut i lufta og kom svevende nedover mot samme blåbærtua – mens den skrek med sin svake musestemme:

-Er i farta – er i farta ... -.

Det var da at den ellers så snille musepappa Sneipen fikk tak i musedattera si med begge forlabbene, klarte å holde tak i nakkehårene og klarte å få henne med seg inn i rommet der de brukte å spise, kvile og sove om natta.

Det ble besteforeldrene Hare-Helene og Hare-Harry som måtte passe på Lillemusa, slik at hun ikke fant på farlige ting som hun kunne skade seg på.

I den borteste kroken inne på rotrommet lå det en gammel kasserolle og plutselig fikk harepusene øye på musejenta Tutta, mens hun uten stans drev og sprang rundt og rundt inne i denne trillrunde, blankpolerte kasserollen.

-Hun havner sikkert i ett musescirkus når hun blir stor nok -, mente Helene Harepus.

Tiden gikk og både musene og harene levde sine lykkelige og glade liv i samme rom der ute i blåbærlyngen.

Og minstemusa, hu Tutta, vokste seg både stor og vakker.

Mor Sussi var ei stille og fredelig mus som stelte hus og hjem, mens fader Sneipen var en ganske bråkete krabat, slik at andre mus som kom innom på besøk, mente at de godt forsto hvem lille Tutta hadde arvet all uroen sin fra.

De begynte med å skulle finne ut hvem av dem som sprang hurtigst på sine fire, tynne musebein.

Seinere fikk de hjelp av de to store harene – og fikk laget en løpebane i ei ganske lang grøft, der de begynte å springe flere ganger for dagen.

Det gikk veldig fint helt til musefar Sneipen plutselig fikk se ei kullsvart katt som hadde funnet seg en plass borte i blåbærlyngen – der den lå å kikket på dem med ekle og nysgjerrige øyne.

Musefar Sneipen var alltid på vakt og holdt øye med sin kvikke, lille musedatter- Derfor kom de seg i farta og pilte bortigjennom alle musetunellene, før de omsider kom seg trygt hjem til trygge musemor Sussi.

En annen gang kom det ett Pinnsvin ruslende bortover stien, for å få ta seg en titt på når de dreiv og sprang, men denne visitten syntes Tutta var kjedelig – for Pinnsvinet lå bare hele tiden å skulle vise frem de kvasse piggene sine.

Da var det litt mer liv i den nysgjerrige, grønne Frosken, som kvekket og slo begeistret med forføttene hver gang Tutta sprang ekstra fort.

Det begynte å bli ganske kjent i flere av nabolagets musekretser, at det inne i en liten bolig borte i Blåbærveien skulle bo ei lita mus, som var ei litt spesiell og frodig løperske og som sikkert kom til å springe både lenge og langt her i denne museverden.

Derfor begynte mange andre dyr å møte opp for å konkurrere med Tutta.

Den første var ett Ekorn, som mente at han selv var ekstra flink til å springe etter nøtter bortover greinene på trærne.

Den neste som møtte opp på musebanen, var en kanin som hadde rømt fra buret sitt, men han var for tung i sessen og fikk beskjed om å holde seg inne i buret sitt - der han hørte hjemme.

Det kom også to fremmede harefrøkener som ville prøve seg, men de ble nektet - for de bare hoppet og kunne ikke springe skikkelig.

Det kom også en diger hest gående langs bekken bortover til plassen ved blåbærlynget.

Han var en traverhest, hadde hørt om denne sensasjonelle  musespringersken og at det var mye liv og leven borte på dette gressjordet.

-Kom deg bortover til stallen din - her har du ikke nåkka å gjørra – sa musefar Sneipen til gampen. –Som dattera mi sin trener, er det jeg som bestemmer. - Hold deg innpå traverbanen, der du hører hjemme -.

Mange fugler begynte også å møte opp for å se på når Tutta trente på å springe.

Både Kråker, Skjærer, Duer og Måser kom flygende og satte seg på greinene oppe i trærne rundt treningsbanen. Til å begynne med syntes Tutta-Mus at det bare var trivelig med nysgjerrige fugler og dyr, men mente det fikk være nok, da det en kveld kom ei diger Kattugle flygende og fant seg en plass helt øverst i julegrana som Tutta brukte som trimbusk året igjennom.

Musefar – han trener Sneipen - tok affære og kalte inn alle beboerne i huset nede i Blåbærlynget - til ett allmannamøte.

Det var godvær, så alle i Blåbærhuset samlet seg ute i solveggen, der gamlemor Helene-Harepus serverte både noen fleskebiter, flere brødsmuler og noen ganske små stykker brun ost - på både de yndige små musene og bestefar Harry Hare.

Musefar Sneipen tok som vanlig ordet først og sa at han syntes at den så dyktige Tutta Mus, nå måtte få vise frem for hele verden hvor flink hun var blitt til både å hoppe, sprette og å springe så fort.

Derfor foreslo han at de alle sammen kunne følge Tutta bortover til Cirkus Maroder like borte på sletta, der hun kanskje i ett hvert fall kunne få vise seg frem for sirkusdirektøren alene.

Både musene og hareparet staset seg opp og pusset seg skikkelig, før de la turen bortover til sirkusteltet. Sussi vasket og stelte beina sine ekstra my,

Først i rekken gikk hareparet Helene og Harry, rett bak de to spaserte museekteparet Sussi og Sneipen og sist kom da selveste storturnersken Tutta Mus med den beskjedne tvillingmusebroren Snutten like bak. Han mente han ikke trengte å skulle presse seg på, men til det sa musefar Sneipen tvert nei.

-Selv om du ikke er noen sprinter, er du like viktig for oss, Snutten -. Da ble musesnutten glad.

Det var stappe fullt av alle slags mennesker på de harde trebenkene oppover skråningene inne i det store teltet, men de seks kom seg nesten usett inn bakveien og fant seg en litt skjult plass under en av trebenkene midt i skråningen.

Sirkusforestillingen begynte med at noen snåle karer begynte med å spille på Trompeter og slå på flere Trommer – og alle folkene ble veldig glade, da en veldig tykk mann med svart frakk og en like svart hatt stilte seg frem og ropte:

-Meine Damen und Herren - no byinne vi, folkens !! –

Først kom det springende inn fire hester som hoppet og danset.

Etterpå var det noen små hunder som viste sine kunster med å danse på bare to bein, før det tregt og forsiktig kom ruslende inn en del kaniner som absolutt ville få lov til å skli nedover en rutsjebane. Til stor jubel for folk.

Etter at to skumle Elefanter hadde vært inne på den runde plassen og vist seg frem, syntes både Tutta Mus og broder Snutten at det begynte å bli kjedelig.

De ville hjem til Blåbærhuset så snart som mulig, for Tutta ville ha seg en løpetur nede i grøftebanen, før dagens første matbit og hvilestund skulle finne sted.

Plutselig hørte de den svartkledde, tykke mannen med den høye hatten rope:

-Og nå skal det bli MUSELIV – her ute på Manesjen. Da hadde alle de seks fra Blåbærtua forstått at Manesjen var navnet på plassen der alle opptrådte.

Trompetisten og Trommegutta ropte at de ville spille en sang som het Musevisa og da kom det også frem noen bitte små karer – som ble kalt dverger – trekkende på en lang handvogn. Oppe på denne platten sto det mange nettingbur, som alle kunne se inneholdt en skokk med MUS i alle farger og størrelser. Her var det både skogmus, hvite mus og Lemus – men det navnet var det ingen som forsto noe av

-Lemus er sikkert den musa som både springer hurtigst og hopper høyest -. Mente Tuttas trener og musefar Sneipen. Han mente å kunne vite alt – hadde lært mye om mus av sin egen musikalske far.

Helene Harepus og hennes Harry Ektemann, ble glad da musene bli sluppet ut og begynte å springe rundt omkring på den runde manesjenn – og Musemor og Musefar Sussi og Snerpen ble elleville og svært imponert over at vanlige Mus kunne være så flinke til både å hoppe og stupe fra alle steder, mens folket sang:

Hei sann - Hopp sann -

de svinger seg i ring,

for musefar og musemor

de springer ingen ting !

San……

Det var da det skjedde:

Plutselig hoppet dette spretne supervidunderet Tutta Mus - fra Blåbærlyngens Idrettslag - frem fra gjemmeplassen under denne folkelige tribunebenken oppe i skråningen.

Tutta sprang med sin vanlige rasende fart mellom beina til folk – nedover hele skråningen, før den kom flygende gjennom lufta og landet midt oppe på det høyeste museburet til alles beskuelse og elleville jubel.

Etterpå sprang Tutta Mus - til stor begeistring for både de store og små tilskuerne – flere runder ute i manesjen, samtidig som hun hele tiden vinket til de jublende tilskuerne – skiftevis, med sine velskapte og alltid springeklare høyre og venstre forlabber.

Trompetistene blåste til hennes ære, og da alt folk ropte i takt:

-Vi vil ha mer – vi vil ha mer – vi vil ha mytji mer,

sprang Musetutta nye to runder, før hun til slutt tok sats og hoppet høyt til værs – og etter flere sekunder, omsider landet midt oppe på skarptrommeskinnet til den elleville tromslager Mostad – utlånt fra Divisjonsmusikken.

Til litt servering borte i sjefens campingvogn, ble både Harepusene Helene og Harry – Museforeldrene Sussi og Sneipen – og de to musebarna Tutta og Snutten, invitert på et enkelt måltid med såvel noen biter brun ost og noen ekstra fine kålblader.

-Do må bli med mai ot i den store verden – sa sirkusdirektøren til Tutta.

Musetutta var fremdeles litt småsliten etter alle sprang-oppvisningene – hun bare smilte tilbake til Sirkusdirektøren, samtidig som hun kikket litt blygt og forsiktig bort på Musefar og Musemor.

Etter kaffeslabrasen ruslet stille og fredelig hjem til sitt, borte i den lille stua i Blåbærlyngen:

Først ruslet de to gamle – Helene Harepus og Harry Husbonde, bak dem tuslet Musemor Sussi og Musefar Snerpen og helt bakerst vandret småmusene Tutta og musebroder Snutten.

Og Snutten var en forstandig liten musebror, han var ikke sjalu, men var svært stolt av den suverene musesøstra si.

-Borte bra, men hjemme best -, sa den travle springemusejenta Tutta til Snutten da de sakte spankulerte  bortover til blåbærtua.

-Øvelse gjør mester -. Sa Musefader og trener Sneipen til sin musedatter - like før de sovnet, borte i kroken innerst i dette rotekottet.

-Og at man noget vil -. Tenkte en litt funderende Tutta for seg selv – like før Ole Lokkøye ankom.