Det var den gangen det fantes 

”ITALIENSK  SALAT” PÅ BRØDSKIVAN  INNE PÅ LILLEBY.

Den nyoppfundne og svært så velkomponerte middelhavsantydede - og Lilleby-produserte ITALIENSKE SALATEN - var laget av dyktige fru Skjelvan, ved hennes lille Delikatessebutikk - som lå like nedenfor Lamotrikkenes endeholdeplass der inne på Lilleby.

Fru Skjelvans Italenske Salat, ble allerede få dager etter krigsavsluttningen i det Herrens år 1945, en etter hvert svært så etterspurt delikatessesuksess blant både unge og de riktig gamle av Ladeveiens, Gardermoensgatas, Enkgatas og Rønningslettas leiegårdsbeboere.

Også inne på resten av Lademoen, kom det etter hvert til å befinne seg mengder av tilbedere av dette fornøyelige Italienske Salatproduserte vidunderet, blant de mange salatelskelige husstandene - med velkjente navn som både Olsen, Karlsen, Hansen og Nilsen.

Likedan de som var adskillig færre, men som hver fredag pusset kobberskiltet på inngangsdøra med godkjent stålull av merket Brillo, og med navn som Widding, Segtnan, Wangberg, Malskait, Skansen, Jeremiassen, Høvik, Ekle, Evensen, Tovik, Gjerstad, Knutzen, Wahl, Berntsen, Olaussen, Stensvold og Vagnild.

Husverten i Lavein tolv - hainn Julius Hernes, var på fornavn med alle, for Jullen gikk husleierunden den første i hver måned med en ferdigutskrevet kvittering for de treogførti kronene – og samtidig medbringende sin egen families rosende omtale av Den Italienske Skjelvansalaten. Vel og merke de gangene stemningen mellom leieboer og husleieinnkrever tilfeldigvis kunne være vennligsinnet tilstede i slike trange økonomiske tider.

For også i de dager var reklamens makt stor:

Ved siden av den håndskrevne vindusplakaten, sørget fru Skjelvan personlig for at Den Italienske Salaten ble emballert i små, tiltalende pakkenelliker av datidens litt for stive, men helt små pappskåler, dekorativt holdt sammen av en rødfarget gummistrikk.

Av litt ondskapsfulle, konkurrerende nabokjøpmenn, skulle den fargeglade emballerende gummien mest sannsynlig ulovlig vært skaffet til veie som noen gjenlagte remedier, etter de tyske soldatenes ulovlige hybelopphold borte på Lilleby skole i denne fem års alt for lange krigstiden. Fru Skjelvan påsto at dette kun var innmarie påstander og ondskapsfullt toillprat fra`n kjøpmann Ole Sjøvik borti Lavein seks.

De to små vegg i vegg butikkene til Skjelvans Delikatesse - Frøken Sakshaug Garn & Broderi - og Spjelkavik Frukt og Godteri, ga allerede i de første salat- produserende dagene, også sine egne kunder nyss om den sensasjonelt velsmakende Italienske Salaten som var kommet i produksjon vegg i vegg inne på det svært så trange bakrommet hos Skjelvans Delikatessebutikk.

Det varte derfor ikke så lenge før kundeforholdene økte - også blant beboerne oppe på Voldsminde, ute på Buran og nede på Svartlamon. Det samme skjedde også blant de litt overlegne beboerne i de vakre og velholdte trehusene oppe i både Enkgata og på Rønningsletta – hos huseiere inne i sine egne små hager med både grønne plener, Keiserkroner og Kornblomster, hvite hagestakitter og en og annen flaggstangen.

Det ble fort kjent at noen leieboere blant Ladeveiens entusiastiske Italienske Salatelskere – slike familiefolk med bare to rom og kjøkkens leiligheter i fire etasjers leiegårder- utstyrt med bare en liten altan og en aller så liten blomsterkasse med blomkarse og kanskje en stemorsblomst – disse bomisunnelige krabatene fant ut, at disse småsnobbete Rønningslettafolkene sikkert hadde behov for store mengder av den sunne, friske og nyproduserte Skjelvanske Italienske Salaten - til forbedring av helsa – så lenge de måtte bo og leve rett under den ufyselige svarte fabrikkrøyken fra stedets eget Lilleby Smelteverk.

For de fleste av disse høy på pæra småhuseierne der oppe på Rønningsletta, hadde egentlig ikke annet å skryte av, enn en del Syrintrær ved siden av noen sjeldent blomstrende Forglem Meg Ei, noen halvdaue Revebjeller, ett par dårlig malte flaggstenger og Brendlands bittelille Melkebutikk på den andre siden av grusveien langs bilverkstedet til Gaden & Larsen.

Resten var bare all Smeltverksrøyken og og den skumle og leirete Labekken.

For all handelsnæringen som fant sted på rette siden av jernbanelinjen, hadde sitt tilhold nede på Lilleby:

Ved endeholdeplassen for Trikken, like nedenfor kjendisbutikken hennes salatproduserende fru Skelvan, Garn og Broderisten Sakshaug og Frukt og Godteristen Spjelkavik, hadde skråtobakk- tyggende ”Ett Øres Olsen” klart å få seg en plass bak den trange disken i kiosken på andre siden av gaten til Lade Fabrikker – etablert i 1920 - som det fremdeles står skrevet i muren rett over kontordøra.

På andre siden av den smale grusveien, rett over snertne Spjelkaviks Frukt og Godteri, drev den noe storvokste fruen Ranveig Hernes sitt ganske så kjølige melkeutsalg - på hjørnet av en av ”Galmonsgatas” mange fireetasjers leiegårder.

Like rundt hjørnet - i Ladevei`n 4 luktet det alltid frodig, nymalt kaffe – og det allerede ute på fortauet til gamle Serine Tillers ”Krambod”. På andre siden av Lillebyskolen hadde fiskehandler Hvidsand sitt beskjedne fiskutsalg - der den romslige båtkaren tilbød levende individer – hentet opp fra fjorden tidlig på morraskvisten rett utenfor sin egen lille hyttekåk ute i Børsabergan.

Vegg i vegg med Hvisands Fisk og Vildt hadde Ole Sjøvik Ladeveiens eneste kolonial og tobakksforretning – stedet der ingen guttonger helst ikke stakk innom mer enn en eneste gang -.

I Tolvas første etasje, hendte det at den snille melkedamen, Berntsenkjærringa, kunne gi ei lita ekstra ause med melk oppe i aluminiumsbøtta til noen trengende – hvis hun på forhånd var gjort kjent med at ikke alt sto så bra til bak melkekundens fire vegger.

Handelsvirksomheten der inne blant Lillebys gater og streder var stor i de riktig gamle dager. Men for svært mange av beboerne, var fru Skjelvans nymotens og egenproduserte Italienske Salat, det mest ettertraktede brødskivpålegget - og mange omtenksomme Husmødres gledelige og overraskende innslag ved søndagenes frokostbord.

Skribenten glemmer aldri barndomstidens Italienske Salat fra Skjelvans lille Delikatesse Salong der inne på Lilleby. Av pengemessige årsaker var det bare salat nok på ei eneste brødskive til hvert av familemedlemmene ved søndagenes frokostbord – oppe i fjerdeetasjen i Ladeveien 12.

I de årene musikanten bodde nede i Italia, var vi stadig på utkikk etter den samme kvalitetsmessige og velsmakende Italienske Salaten som fantes der oppe i hjembyens fødested inne på Lilleby.

Bedre Italiensk Salat kunne ikke skaffes i de tider – og da fra Skjelvan ble stedt til hvile borte på den fredelige Lademoen Kirkegård, tok hun salatoppskriften med seg i graven. Men minnene lever om Lillebys Italenske Salatproduserende forretningsdrivende kvinne i de riktig gode, gamle dager.

Det var da, det.