MORDERISKE GATEMUSISERENDE FIOLINISTER

Blant de andre konkurrerende gatemusikantene, hadde nyheten om den helsikes morderiske fiolinisten spredt seg raskt, og de hadde ganske åpenlyst innrømmet seg imellom, at denne arrestasjonen ville gjøre det adskillig lettere for andre utpåkarer i å kunne tjene til livets opphold.

Vel og merke så lenge Kal levde skikkelige dager på Statens bekostning, der han hadde rikelige muligheter for både nok mat, søvn og anledning til ett og annet øvelsesstudiet – til og med om kunstneren kunne komme til å føle seg litt uvel og innelåst i sine følelser overfor skikkelig og følsom musikk.

Ola på Sola - som trekkspillgubben ble kaldt blant beboerne rundt om i det store leiegårdskvartalet - var en av husvillherbergistene som hadde holdt Kal med selskap om han trengte. Som godt kjente gubber hadde også Ola med trekkspellet hørt om at`n Kal var berøvet friheten, som mordmistenkt i en drapssak. Den blidspente Ola på Sola bevilget seg en ettermiddagsstund, som besøkende til den mistenkte oppe på det velstelte fengslingsrommet. Han fikk ikke lov til å ta med seg dragspelet innom den svære fengselsporten – noe han litt motstrebende tok hensyn til, før han lot portvakta ta seg av toraderen etter at han hadde mottatt en kvittering for innleveringen av det dyrebare leve-brødet. Ola syntes det var fornedrende at han også ble pålagt å måtte kle av seg både den flekkede spillejakken og ei svart alpelue, før han ble ført opp til andre etasjen inne i fengselsbygningen. Kal tok høytidelig imot før han ba trekkspilleren om å finne seg en plass på rommets eneste pinnestol. Selv slang han seg ned borte på den oppredde senga rett under gittervinduet, der Kal kunne stå oppreist for å få en titt ute i den store friheten. Men sikten fra gluggen var slettes ikke noe etterlengtet for musikanten, han hadde fått det slik han ønsket det – ett trygt og varmt hjem med omsorg, pleie og mat nok.

På forrige avhørsmøte ble de tre dystre krabatene ganske så irriterte, da mistenkte Kal klart og tydelig spurte om hva det var de egentlig drev med. Han lurte virkelig på det, kunngjorde han med sin lyse tenorstemme. Han sa enda en gang, at han ikke hadde kjennskap til mer enn det han for lengst hadde gjort dem klar over. – Han var lei av maset -, og det meddelte han ganske bestemt, da han ble ført tilbake til hybelen, som han var begynt å kalle cella.

Trekkspilleren Ola på Sola fortalte fengselsfuglen  om både det ene og det andre som foregikk rundt om inne på ”bakgårdenes musikkarenaer der inne Stadens Østbyområder” . Ola, som alltid ordla seg både formelt og riktig, hadde alltid hatt meget stor respekt for samfunnets autoriteter – det var derfor han sto i stram givakt, da fengselsbetjenten offentliggjorde at visitten var over. I samme stilling presenterte han seg borte ved inngangsporten, for å få utlevert både yterjakka og alpelua av sikkerhetsvakta.

Da han forespurte om størrelsen på garderobeavgiften, ble hoveddøra smelt igjen med ett brak og uten en eneste kommentar.