(Fra boka mi «Gammeldagan»

2.

Avdøde Guttorm etterlot seg en eneste sønn.

Den snart femtiårige arvingen Jentoft, hadde alltid vært litt av en festende bråkmaker. Han var en ugift snåling, som brukte fritida til både å stelle godt med himkoker`n borte i det godt igjenlåste redskapshuset og ellers jevnlig å opptre som en spandabel krabat, fra den festlige benken ved langbordet borte i nabogrendas ”fordervelsens Hus”, som festlokalet ble kalt blant de mest skinnhellige av de bedre bøndene.

Den nye enkemora hadde alltid vært skuffet over sønnens litt for åpenlyse og frimodige uteliv, mens gamle fader Guttorm som regel hadde latt sladderen gå hus forbi. Han dreiv gården og hadde nok med det.

For år tilbake hadde Guttorm på fristundene, slått lag med naboene Hulda og Isak og blitt med i kirkekoret - som ble ledet av orgelmusikanten og som hadde sine øvelser borte i skolestua. Han hadde flere ganger forsøkt å få med seg arvingen på slike kunstneriske utskeielser, men uten å lykkes.

Det skulle komme til å bli storveies til ondskapsfullt bygdesladder, da denne ”festlige” Jentoften - umiddelbart etter gravferda til faren – på den dagen da Sognepresten i egen korpulente person, var blitt invitert til ett intimt kaffeslabras oppe hos enka. Han overtok jobben som graver oppe på kirkegården, mot at han samtidig sa ja til å bli med som eneste tenor i kirkekoret, sammen med åtte andre sangere av begge kjønn.

I det grissgrendte lille bygdsamfunnet, sørget den prestelige alvorligheita for at graverjobben bare skulle betjenes hver gang noen trengte plass – de vanlige seks fot nede i kirkebakken - for ellers var det ikke bruk for krabaten.

At han derved ved siden av dette, også kunne ta seg av gardsarbeidet sammen med den ordknappe drengen, Erasmus, passet jo Jentoft svært godt.

Kordirigentens meddelelse til sine korister om denne nye sangeren, ble mottatt med oppriktig sorg og skepsis blant de aller fleste.

De kvinneligste kirkesangerne med slike velstelte hårknuter i nakken, ga den orgelspillende kordirigenten noen godt innpakkede beskjeder, om at det ganske ofte fra tenoren Jentoft forekom dufter av etterladenskaper etter nylige inntak av slike oppkvikkende remedier.

Dette gjaldt både under de ukentlige øvelsene og de mer alvorlige med-virkningene oppe på lemmen under de forskjelllige gudstjenestene. Den ganske så kvikke orgelspælleren var derimot av den formening, at ”i nøden så spiser fanden fluer”.

- Kæm ska vi ta, det e itj fleir i den herre littje bygda. Enten sett dæm bak gampen, eller så legg dæm på sængbenkjen å kvile sæ, som dæm kaille det -.

Det var ekstra bekymringsfullt de gangene Jentoft stilte direkte til høymessen, etter å ha overnattet oppe på ett eller annet tausrommet, rett etter festen på lokalet kvelden før.

For da kunne dåmen være til noe ganske bekymringsfull vederstyggelighet for de andre glissandosyngende koristene. Dirigenten holdt kjeft – han hadde sjøl sitt å måtte ta hensyn til - men Jentoft var jo engang fra en av bygdas fremste bondegårder.

Det hendte jo at orgelmusikanten selv også hadde tilbrakt lørdagskvelden inne på det samme festlige lokalet, slik at til og med han trengte å bruke umalte kaffebønner for å døyve denne ufordragelige baklukta, etter at han i løpet av natta hadde fått brukt opp innholdet av den hjemmelagde medisinen, som før festlighetene var påfylt ei blank, lita lommelerke.

Med unntak av koristen, Jentoft, og galleriets ansvarshavende, organisten, brukte alltid lemmen å bli tom under selve nadverd måltidet, for da vandret de syngende jomfruene i samlet flokk ned galleritrappen.

Jentoft hadde som regel fått nok om natta – han var både for skjelven i handtaket og for blass i blikket til å se resten av de fremmøtte nede i kirkerommet i øynene.

Musikanten skulle jo helst meditere for å sette folk i den rette stemningen, mens de knelte oppe ved alterringen, men Jentoft lot som han ikke så de bebreidende blikkene fra syngedamene og de dresspåkledde, karravolige mannlige koristene - da de omsider vendte tilbake til plassene på de øverste trinnene av kortrappene, for å skulle forsøke å bli med på den siste salmen.

Det var for mange Herrens år siden at de aller syndigste av bygdefolket - til offentlig beskuelse og til spott og spe - ble plassert i gapestokken like utenfor smijernsporten inn til Gudshuset. Men Jentoft og hans likesinnede kirkebesøkende hadde mang en søndag følelsen av at beskuelsen - sammen med mumlende ondsinnet prat - også fulgte dem ut på selve kirkebakken, selv om han kom fra det likaste gårdsbruket på de kanter.

Derfor kom Jentoft seg raskt opp i hestevogna - for turen hjemover til sin egen salige arbeidsplass - gjerne rett bortover til dette apparatet ute i redskapsbua.

Mandager var sjeldent brukt til begravelsesdag – den var avsatt som kirkens ukentlige fridag og skulle derfor holdes mest mulig hellig for både kirkehusets sogneprest og klokker. Kirketjeneren og graveren var altså en og samme person - absolutt nederst på rangstigen, både til styre og stell og ellers ute i det daglige livet - blant resten av bygdefolket.

Sognepresten var etter en alvorspreget søknad til menighetsrådet, blitt bevilget noen ekstra kroner til vaskehjelp både inne i kirka og til litt golvvask på hans eget kontor borte på prestegården.

Ansettelsen kom overraskende, men til Jentofts største glede, når han nå slapp både reingjøringa etter snusspyttingen på siden av spyttbakkene og bortskrapingen av all talgen på golvplankene - etter all dryppingen fra de store lysestakene oppe på alteret.

Vaskehjelpa viste seg å være ett snertent lite fruentimmer - hun møtte allerede på denne første frimandagen - slik at hun kunne få besiktige kirkegulvet i nogenlunde fred og mak.

Etterpå kunne hun innrømme for Jentoft, at hun hadde satt pris på at han hadde gitt blaffen i frimandagen sin - og stilt seg til disposisjon for omvisningen rundt om i herlighetene.

Jentas navn var Berret – var lita og nett.

Hun hevdet med ett nedslått, blygt blikk å være rundt de femogtjue, var både enslig, barnløs og ganske husløs - som hun fortalte Jentoft med ett smil.

De kom lett i praten med hverandre og etter saumfaringen fant de seg hver sin plass ved kafèbordet borte på landhandelen til`n Benjàmen.

De kom godt overens ved det vaklende respatexbordet, helt til madammen hans handelsmann Benjàmen tok til med å sende spørrende blikk bortover til Sjølingen - med ganske åpenlyse betraktninger, om graver og gardbruker Jentoft virkelig hadde fått i seg ett kvinnfolk.

Berret hadde skaffet seg ett midlertidig husrom i kårstua på ett fraflytta småbruk lengst nord i bygda - og var tydelig misfornøyd med tilværelsen.

Den karravolige, men galante Jentoft tilbød henne momentant ett nytt husvære i hans egen Kårstuggu heime på slektsgården - og foreslo at han kunne stille med både gamp og hestevogn - for flytting av de få eiendelene som hun ville ha med seg fra barndomsheimen borte i nabobygda.

-I morra eftas -.

Berret forkynte at hun trengte såpass mange timene, på å få bort en del av sitt eget rask - og likedan alt skrotet fra denne gamlingen som hadde holdt til i Kårstua før henne.

Jentoft forberedte gammelmora si på hvorfor det kom til å bli røyk fra pipa nede i ”litj-huset”, og den nittiårige enkemora tok det hele både med fatning og med synlig glede, over at den snart femtiårige guttongen endelig hadde skaffa sæ ett kvinnfolk te å bo nerri kårstua.

Nedpå landhandelen hans Benjàmen fikk Jentoft for skams skyld, tak i ett nytt og bedre hengelås til redskapsskuret - fikk fyrt opp skikkelig nedi huset - før han feide over golvet og bar inn tørr ved til vedkassen som sto i kroken bortenfor den svarte vedkomfyren.

Han rakk så vidt å hente Berret med hesten og vogna, før han selv ble nødt til å dra bortover til kirkegården for å komme i gang med gravingen, foran en jordfestelse dagen etter.

Det var sandjord - og arbeidet tok ekstra lang tid med oppstivingen av noen treplanker for å holde jordmassene sånn noenlunde på plass - før den alvorstunge seansen skulle finne sted.

Berret ønsket seg mere lærdom uti kirkelivet og ble med Jentoft bortover til begravelsen, i god tid før folket begynte å finne seg plasser inne i kirkehuset. Jentoft var nøye med flere ganger å kontrollere at treplankene nede jordhullet holdt seg i ro, og Sognepresten var som alltid selv bortom for å påse at stedet der han skulle stå under jordpåkastelsen var skikkelig planert oppe på jordhaugen.

Det var begynt å silregne allerede før de siste av den store sørgeflokken hadde kommet seg inn i kirken. Nedbøren bare økte og regnet kunne også høres på taket under hele seremonien.

Berret - som hadde vært fornuftig å kledd på seg både regnfrakk og sydvest – var flere ganger ut på kirkegården for å kontrollere at alt sto bra til med grava og jordhaugene rundt.

Sognepresten hadde gjort fra seg sørgeordene og kransepåleggelsene. Han fulgte kistebærerne nedover midtgangen foran den store forsamlingen.

Det silregnet, men det var ikke mange i følget som hadde ett ytterplagg over vadmelsdressen eller svartkjolen, derfor var det ganske merkbart at presten satte opp tempoet dess lenger folket kom seg nedover mot gravstedet. Sørgefølget fant seg plasser rundt graven og Sognepresten kom seg opp på jordhaugen - der Jentoft hadde ryddet til en liten flat predikerplass øverst på leirhaugen.

Denne kirkeparaplyen - som hadde fast plass ute i sakrestiet, var det pålagt Berret å holde over prestens legeme, derfor måtte også hun komme seg opp på den lille jordhaugen ved siden av geistligheten selv. 

Som skikken var, holdt Jentoft seg respektabelt litt i bakgrunnen da følget stemte i med gravsalmen.

Selve kisten var plassert på kanten av det åpne kvilestedet og bærerne sto klare til å få den senket.

 Det var midt under det siste verset det skjedde.

Til høylydt jammer og heftige utrop, raste jordmassen med presten og paraplybærer Berret rett ned i gravhullet – til Jentofts store fortvilelse.

Salmesangen stilnet brått og ikke ett ord ble sagt. Vettskremte graver Jentoft kom løpende til, etter først å ha hentet stigen borte fra redskapshuset – som han fikk satt ned til Berret og sognepresten- der de halveis dekket av jordsørpe lå nede i hullet - uten mulighet til en gang å kunne vifte med armene. Jentoft trengte tid for også å få hentet seg en spade, samtidig som den kvinnelige kirketjeneren kom seg ned stigen for å forsøke å berolige de to jordbedekte, jamrende personene der nede i graven.

Det tok tid før Sognepresten og hans assisterende paraplyhjelper, Berret, var brakt opp til jordelivet – om enn i en sørgelig, skitten tilstand, men fortsatt sånn noenlunde i live.

Kisten ble hastig senket – uten prestens deltagelse - samtidig som den store, svartkledde og søkkblaute flokken av sørgende - med dystre ansiktsuttrykk - taust forlot kirkegården, mens den Geistlige i stor fart ble ledsaget tilbake til prestesakrestiet, der han best mulig ble reingjort med børster og tørre kluter - for kirkebygget hadde ikke fått innlagt vann.

Berret var mer heldig og kunne benytte kaldtvannsspringen ute i redskapshuset hos en dypt fortvilet Jentoft.

Sognepresten ba om godt og tjenlig vær i sin kirkebønn – og det under gudstjenesten på søndagen etter.