(Fra boka mi»Gammeldagan»

3.

Hu Berret skikket seg bra – både nedi kårstua og i vaskekjærringjobben oppe i kirka. Overfor henne virket Presten litt forlegen – de hadde jo ligget med hverandre nede i graven og akkurat det under beskuelse av adskillig mange sognebarn – noen til frydefull glede - mens andre fikk med seg opplevelsen til sin store forskrekkelse midt i sørgeseansen.

 -Skjitpræst –.

Det var det mange som gledet seg og seinere trakk på fliret når sjansene bød seg. Berret tok det hele med stoisk ro, men hun hadde litt ondt av den Geistlige, hver gang han måtte opp på prekestolen i nyrenset prestekjole og ekstra kvit krage. Det var det oppofrende kvinnelige fruentimmeret fra Menighetsrådet, som hadde sørget for at prestekjolen – Samarien – fikk en skikkelig vask og at prestekragen var blitt sendt inn til byen for spesialrensing og oppstiving ved hjelp av både pipejern og potetmeljevning.

Stemningen var blitt noe amper innen det kirkelige samarbeidsmiljøet oppe på kirkebakken – der Gudshuset nesten lå vegg i vegg med prestegårds-bygningene.

Sjølin – som den femtiårige prestekaren med rette ble kalt av bygdefolket - var en gammelgift kar med ei kortvokst beskjeden byfrøken, som han hadde truffet da han studerte nede i hovedstaden.

Navnet hennes var Magdalena.

Ondskapsfulle sladderkailla i det lille og alt for gjennomsiktige bygdemiljøet, antydet at årsaken til barneløsheten skyldtes prestegubbens beskjedenhet oppe på sengekammerset.

Den litt for forekomne og innpåslitne kvinnelige formannen i Menighetsrådet- ugifte Lorentse - var et hengivent skrivemenneske på prestekontoret, den ukedagen som sognepresten tilbrakte på den nedslitte kontorstolen - bak det korpulente og alltid så ryddige skrivebordet – som sto like ved den høye, svarte vedovnen borte i kroken.

Lorentse var alltid omtenksom nok, til også å bære inn de svære vedkubbene som hun klarte å få ned i den digre vedkassen like ved svartovnen – klenodiet med en flott smijernskrone på toppen.

Alle henvendte seg til Sognepresten med tittel og verdighet, mens Lorentse var den eneste som kunne bruke hans riktige navn – Gerhardt. Han hevdet å ha aner nede fra Germanien, fra Schlesvig Holstein - ikke så langt fra den tysk-danske grensen, noe som gjorde presten enda mere attraktiv for menighetrådsjenta, Lorentse.

Berret hadde både godt syn og hørsel - og når hun tok for seg golvvaskinga borte på Prestegården, var hun velegnet til å skaffe både seg selv - og graver Jentoft - litt ettertraktet kjennskap til de intense Lorentseblikkene. Som litt for ofte kunne bli oversendt luftveien til Sognepresten borte ved skrivebordet.

Forfjamselsen inne på prestekontoret ble stor, da Berret kom inn med vaskebøtta uten først å knakke på døra.

Presten og den fromme kontorassistenten kom seg ganske kvikkt opp fra sine nærliggende rådføringer borte på prestesofaen, men ikke raske nok for Berrets overraskende blikk borte fra kontordøra.

-Vi planlegger neste gudstjeneste -.

Presten var ikke i den meddelende formen og foreslo at Berret tok gulvvasken litt lenger ut på dagen – og at hun for ettertiden skulle knakke på døra når hun trengte fortrede.