(Fra boka mi «Gammeldagan»)

4.

Den fremdeles nålevende gardkjærringa – hu Oline – hadde i ekteskapet med sin nylig avdøde Guttorm etterlatt seg bare den ene sønnen Jentoft.

-        Å det e meir enn nok –.

Oline holdt fremdeles på dette - også nå etter at sjølin var stedt til kvile oppe på Jentofts nye arbeidsplass - den leirete kirkegården der graveren trivdes spesielt godt - særlig etter at Berret fra kårstua hadde tatt over vaskejobben - både inne i Gudshuset og borte på prestekontoret.

Oline, som hadde vært temmelig åreforkalka allerede mens Guttorm levde – husket allikevel godt fra gammeldagan og hennes ungdomsforelskelse i denne vel beslåtte gubben.

Gamla godtok omsider - under høytpratende tvil – at sønnen Jentofts kjæreste fikk flytte opp på jomfruloftet, for gamle mor Oline var nøye på hva som sømmet seg og ikke – i ett hvert fall når det gjaldt folk og hus som lå litt høyere oppe på åskanten i denne svært så jabbige bygda.

Jomfrukammerset som Berret fikk flytte inn i, lå vegg i vegg med rommet til den snåle og folkeskye drengen, Jåma – en einstøing av en samegubbe som var kommet rekandes langs bygdeveiene for noen år siden - på den tida Jentoft bare var gutvåtten.

Samen Jåma bar preg av å være nysgjerrig på alt som hadde med kvinnfolk å gjøre.

Ellers tilbrakte han gjerne de ledige kveldsstundene med å saumgå hver krik og krok av den ganske store kirkegården – studerte inskripsjonene på gravstøttene og var alltid tilstede hver gang Jentoft begynte å grave ny grav.

Da var han svært hjelpsom med både spaden og trillbåra om det trengtes. Når kista var brakt inn i bårehuset, var han nesten ikke til å få ut derfra før porten kunne bli lukket og låst.

Da nabofolkene, Hulda og Isak, hadde tatt på seg jobben som vertsfolk under begravelsesforberedelsene i forbindelse med gravferda til Guttorm, var Åma den mest hjelpsomme assistenten – han befant seg over alt der det trengtes en ekstra kar til å ta ett ekstra tak.

Han ryddet låveplassen for rask og overflødige høytuster, var med å fikk på plass kista - og assisterte også kvinnfolkan med å få liket av Guttorm på plass. Slik skikken var, skulle sørgefolket ha anledning til å få ett glimt av karen kvelden før han skulle bli hestekjørt bortover til kirkegården - for først etterpå skulle jo lokket bli lagt på kista.

I løpet av sørgeuka hadde Jentoft fått med seg Jåma - som en usedvanlig velvillig slakterhjelp - og som var veldig gla for å få være med på å ta livet av ei purke til selve sørgemiddagen. Likedan jobben med denne grisen - som vertsfolket Hulda og Isak skulle få i gave – som hjertens takk for hjelpa under hele den storslagne gravferda.

Storsterke  samekailln Jåma klarte egenhendig å bære begge de to dyreskrottene til en grei lagerplass på trebenken i melkerommet lengst borte i fjøsgangen. Det var såpass passende temperatur i rommet, at de lot skrottene ligge på ”lit de parade” til dagen etter, før de omsider parterte den skrotten som skulle brukes under festlighetene.

Grisen som skulle bortover til naboene Hulda og Isak ble kvitt all innmaten, men skulle ha ett litt lengre opphold på benken, før gubben skulle ta seg tid til egen hestetransport bortover til sin nabos kjøkkenbenk.

 Drengen Jåma sullet rundt på gården, om kvelden før gravferda skulle finne sted. Han for over alt – vertsfolket Hulda og Isak ble heller ikke kvitt krabaten, da de måtte opp på låvegangen for å gjøre kista klar for utbæringen morran etter.

Jåma sa ikke stort – han bare var der.

Gamle Guttorms legeme - liggende i den svartmalte kista - ble båret ned fra lemmen, ført med hesteskyssen bortover til kirkegården og stedt til kvile der oppe – ikke langt fra selveste hoveddøra til Gudshuset.

Samen Jåma fikk ansvaret for gard og grunn, den stunda alle de andre av gardsfolket var på gravferdstur.