Fra boka mi «Trompetmusikk på Gammelhjemmet»

3.

For sikkerhetens skyld – og i anledning Påsken - var det montert en jernstige oppover Gammelhjemmets sørvegg – helt opp til kvistrommet der Jentoft var blitt tildelt ett nytt hjem i Påsken - og på sine gamle dager. Her oppe i det himmelske høye hadde han ved vaktmesterens hjelp fått båret opp både den digre stortromma og Cymbalen, det blanke og alltid nypussede slaginstrumentet. Foruten sengbenken var det ikke plass til andre ting inne på det lille rommet.

Når det gjaldt Jentofts innbitte ønske om å få bruke trommeklubbene mest mulig, var Bestyrerinnens forlangende at dette kun måtte skje mellom klokken ti og elleve på formiddagen og en times tid fra klokken seks på kveldstid – men da måtte både vinduet og døra inn til rommet være lukket.

Første problemet meldte seg allerede dagen etter innflyttingen, da sognepresten skulle ha sin ukentlige andakt nede i dagligstua klokken ti og organisten som vanlig hadde jobben med å akkompagnere til de to salmene.

Allerede under det andre salmeverset avbrøt organisten spillingen ved det ustemte pianoet, samtidig som den storvokste bestyrerinna kom seg i farta opp til kvistrommet i tredje høgda, der Jentoft i litt for hardhendte vendinger ble fratatt trommeklubbene til hans store protester.

– Hvess organisten spør mæ, kain æ godt for fremtida medvirk med tromma oinner andaktan -.

Flere av gamlingene nede i dagligstua hadde tatt seg en dupp, da bestyrerinna kom seg ned og forkynte for både prest og musikant at faren for nye utskeielser fra oven var avverget for denne gang. Sognepresten ble taus da hun refererte til forslaget fra Jentoft - han mente at klaver med stortrommeinnslag overhodet ikke hadde noe på gammelhjemmets andakter å gjøre.

Den skjeggete organisten hadde av og til tatt seg visse friheter, når han møtte opp litt tidligere før presten til andaktene. Da kunne han til de fleste gamlingenes åpenlyse glede, få flere av dem med på både å klappe i hendene  og å trampe takten med beina – til friske toner fra det ustemte pianoet

Organist Fidel holdt kjeft da bestyrerinna meddelte Jentofts tankevekkende forslag og de første dagene funderte han ganske intenst på, om kanskje trommeinnslag virkelig kunne være noe å sprite opp både andaktene og det daglige livet på gammelhjemmet med.

Jentoft ble ellevill da den alltid så anonyme Fidel ankom loftsrommet ved hjelp av jernstigen ute på sørveggen, med forslag om at de kanskje kunne gå i kompaniskap om en fremtidig nymotens musikkaktivitet på Hjemmet. Organist Fidel hadde også kjennskap til at Sigvard i hjørnerommet nede i andre var gammel trompetist og bestekompis med den nesten tunghørte Klaus – en åttiårig tidligere korpsmusikant på samme blåseinstrument som han selv. To trompetister og en trommeslager var etter musikus Fidels mening ganske spesielt på ett Gammelhjem beliggende i ei avsidesliggende bygd.

Organist Fidel var ganske nytilflyttet til soknet – han var en førtiårig ungkar som hadde søkt seg til stedet på grunn av det spesielle og eldgamle Gudshuset - i ei bygd som hadde ord på seg for å ha folk med sunne interesser også for sang og musikk. Bygdefolkene var ikke mange i antall, men selv om messingblåserne i Hornmusikklaget ikke var flere enn fem stykker, var både korvirksomheten og musikkinteressen stor blant de andre femtenhundrede bygdefolkene. Om de ikke var mange i hvert av musikkaktivitetene syntes folk der var gjevt å få være med både i barnekoret på skolen, i blandakoret og i det lille kirkekoret. Siste innslaget var den nystartede gammeldansgruppa som besto av både en trekkspiller, to felespillere, ett kvinnfolk på munnspill og en nykomling på kontrabass.

Orgelspiller Fidel ble ganske tidlig i den nye jobben, litt gløden over at det på Gammelhjemmet befant seg både en ivrig nittiårig stortrommeslager og samtidig musikant på sitt blankpussede Cymbal og to oppegående åttifemårige trompetister – som på kjedelige dager brukte mye av tida til å pusse instrumentene skinnende blanke, samt på grunn av den pirkete bestyrerinna få svakest mulig lyd i de to aldrende trompetene ved hjelp av hver sin sordin.

Bestyrerinnen på Hjemmet hatet både trommeslagervirksomheten og trompetmusikken. Derfor krevde hun kontrollerbar disiplin over både øvelser og de stadig oftere fremførelsene nede i dagligstua.

Alle gamlingene var elleville for å få oppleve stunder med kvikke musikkinnslag og var aktivt med på rytmiske opplegg om bare ikke ”sjøla” var tilstede. Når det derimot var andakt ved sognepresten og den medfølgende musikant Fidel, serverte hun alltid kaffen og smultringene selv, både til gjestene og de fastboende som satt og halvsov i sine faste lenestoler langs veggene nede i dagligstua.

Straks presten og organisten forlot huset, tødde beboerne opp og forlangte at Jentoft med tromma og de to trompetistene Sigvard og Klaus hurtigst mulig hentet ned musikkutstyret og fikk mere ”liv i lærvan” som de kalte tumultene nede i dagligstua.

Det skulle bli litt mere plan i de fornøyelige utskeielsene etter hvert som nykaren Fidel viste seg å bli varmere i trøya. Det gjaldt også musiseringen i kirkerommet, der han klarte å få menigheten med på adskillig kvikkere salmesang enn det noen gang hadde vært i den landsdelens Gudshus.

Verken sognepresten alene eller flere protesterende vedtak i Menighetsrådet klarte å få den nye krabaten oppe på orgelgalleriet til å avstå fra en ganske større fartsøkning i orgelspillet. Organist Fidel viste seg å være en ganske egen person når han først hadde tatt sine egne beslutninger.     

Forts.