(Fra Eventyrboka mi»Småfolk i Drømmeland»

13. JENTA KISSE SOM BLE TIL KATTEN SILLE

Minstejentas navn var Kirsten, men ble kalt Kisse.

Hun hadde nettopp fylt seks år – og på bursdagen hadde hun av farmor fått en bitte liten kattunge – for det hadde hun ønsket seg lenge.

Den var helt svart, men hadde en hvit dusk ytterst på haletippen.

Det var den peneste kattungen Kisse noen gang hadde sett – og hun ga den navnet Balkis - .

Om det var en guttepus eller ei lita jentepus var det ingen som visste enda.

Balkis fikk en egen liten kurv til å sove i – ett fat for å ha maten på og ei lita pen skål for å ha melken i.

Balkis var spesielt glad i fiskeboller i hvit saus - og med bitte littE grann sviskegrøt til dessert.

Som drikke foretrakk den bare lunken melk, eller helst litt fløte.

Den sov alt for mye og for lenge, syntes Kisse

Etter hvert som tiden gikk, ble Kisse og Balkis svært gode venner – særlig når Balkis ble såpass stor at den kunne leke med en ball eller ett garnnøste.

Da sprang den over gulvet etter ballen og det samme etter nøstet – eller den klatret oppover både sofaen og de fine stolene.

Men da kunne Mor bli litt irritert – og ropte:

-Slutt å ødelegge sofatrekket og de fine stolputene mine -.

Når Balkis tisset eller bæsjet nede i tøflene til far, brukte han å si høyt:

-No igjen -.

Dette ble det slutt på den dagen da far snekret til en liten kasse. I den hadde han oppi litt fin sand – for da fikk Balkis noe å gjøre fra seg oppi – og Mor noe å gjøre rent.

Alt det Kisse hadde å tenke på, var å klappe å kose og å leike med den lille og søte kattungen Balkis.

Det hendte at Kisse hadde fine og gode drømmer – og da syntes hun ofte at hun selv var en kattunge som het for Sille.

I drømmen var Sille en blåøyd, liten hvit kattefrøken og som hadde en liten svart dusk ytterst på haletippen.

Den hadde kommet bort fra hjemmet sitt ved en misforståelse: For verandadøren ut fra stuen hos Mor og Far hadde glidd igjen – og så hadde ikke Sille kommet seg inn igjen, men tatt seg en tur på egen labb.

Den drømmende Sille ruslet stille og fredelig bortover en smal skogsvei på sine små, hvite labber og med halen med den svarte dotten rett til værs.

Da drømte Kisse at katten Sille hadde møtt en hare borte i skogkanten - og da hadde Sille mjauet en liten sang for haren:

Du Hare liten

hopper lett,

er aldri trett,

og heller ikke sliten,

men hopper hele biten.

Den lille Haren takket for den fine lille trudelutten og hopper videre på sin vei innover i skogen.

Kattepusen Sille ruslet videre, da den plutselig dumpet borti en glad museflokk – som sang med en litt pipende stemme:

-Vi er mus med godt humør

Ikke redd for katt med klør

Synger, traller dagen lang

på vår lille musesang.

Den drømmende katten Sille, vinket forsiktig med den høyre poten til hilsen, før den fortsatte ende lenger inn i skogen.

Da fikk den plutselig øye på en rød Rev, som kom kypende ut av revehiet rett under ei stor tyttebærtue.

-Er det her du holder til – sa Sille til den smilende Rødreven. Den så veldig innsmigrende ut og hadde visst veldig lyst på en prat, men katten Sille sa bare kort:

-Katt og rev

er ingen venner

jeg kan ikke

være lenger -.

Jeg må hjem

til Mor og Far

snarest veien

jeg nå tar.

Sille Drømmekatt begynte å bli både sliten og sulten. Derfor snudde den om og begynte på hjemturen til stedet der den mente at den kanskje bodde sammen med Mor og Far.

Den var ikke kommet lange biten, før den traff på en stor, svart Bjørn, som kom ut av hiet sitt sammen med tre små bjørnunger.

Den store Bjørnemoren var glad for at den hadde tre små unger å ta vare på, derfor sang den med sin mørke stemme:

-Hoppla hei, jeg er en riktig storkar

andre dyr de synes jeg er rar.

Men jeg er en riktig gokar

snill mot alle som imot meg tar -.

Den drømmende lille Kissejenta, hadde ved Ole Lukkøyes hjelp - og sammen med den hvite kattepusen Sille – vært langt ute i skogen, og truffet både en Hare, noen Mus, en Rev og en stor Bjørn med tre unger.

Nå ropte Ole Lukkøye på en stor hvit fugl som tilfeldigvis kom flygende like over:

-Kjære fugl

kom bring oss hjem

du skal få en liten klem -

vi er sulten, trøtt og sur

ja, nå trenger vi en lur -.

Den vakre, store og hvite fuglen, slo vingene rundt Kissis lille kattevenn, pusekatten Sille, før hun fløy den stille og fredelig dit den egentlig hørte hjemme.

Og når den fine drømmen var over, ventet både Mor, Far, Kissi og den svarte katten Balkis på drømmens kattepus – etter at den hadde takket Ole Lukkeøye for turen.

Drømmen var over – og alle var både fornøyde og glade i hverandre.

Snipp – Snapp – Snute.