(Fra Eventyrboka mi»Småfolk i Drømmeland»

14. GUTTEN LAFFEN SOM BLE SKORSTEINSFEIER

Det egentlige navnet hans var Olaf – men allerede som seksåring begynte han å bli kalt for Laffen av alle kameratene, i ett hvert fall av alle dem som også bodde i den fire etasjes høye leie i den lille byen – med veldig mange andre små og store hus.

I alle husene bodde det mange mennesker, de hadde hver sin leilighet – og den ble varmet opp av noen svarte ovner, ved hjelp av tørr bjørkved, eller noen svarte tingester som het for koks.

Når Mor eller Far fyrte i ovnene ble det mye røyk. Og røyken forsvant ut gjennom ovnsrørene, før den etter litt kom ut gjennom den svarte skorsteinen høyt der oppe på hustakene.

Likedan som at Mor måtte vaske gulvene for å holde huset reint og fint, var det en mann som kaltes FEIER som passet på at ovnsrørene og skorsteinene ble feid rene etter all røyken. Skorsteinen – som også ble kalt for Pipa – stakk opp fra alle hustakene – og når noen fyrte i ovnen sin der nede i stua, da røyk det fint og koselig fra skorsteinen helt oppe på taket.

Men det måtte den ikke gjøre de gangene Feieren kom på besøk for å gjøre reint, for da kom han til å få ekstra mye hoste på grunn av all røyken.

Og da kunne han miste fotfestet oppe på det bratte hustaket – og det kunne selvfølgelig være farlig.

Laffen syntes Feieren for husene der han bodde var en spennende mann.

Han var lang og veldig tynn - hadde svarte klær med blanke knapper – og en stor halsklut i mange farger. På grunn av alt sotet og den svarte røyken, var han som regel skitten – både på klærne og i ansiktet.

Det fineste for Laffen var at skorsteinsfeieren brukte en svart FLOSSHATT.

Det var tøft og stilig syntes Laffen.

Feieren løftet høflig på Flosshatten – og hilste på alle han møtte, når han kom for å feie pipene reine og klare for ny fyring.

Lille Laffen sa god natt til Mor og Far før han brettet dyna godt over seg.

Han sovnet ganske fort – og drømmen kom stille gjennom lufta – fra en eller annen plassen over hustakene. Han visste ikke hvor, men han syntes at han litt bortenfor deres eget tak, kunne skimte en flygende Feier på vei gjennom luften. Da han fikk se Laffen vinket Feieren med den svarte Flosshatten sin og ropte:

-Er i farta, Laffen –

 Like etterpå landet han pent og forsiktig oppe på taket, rett ved siden av den drømmende Laffen, som satt i bare nattdrakten og varmet seg, helt inn til den lunkne skorsteinen i det samme huset som Mor og Far lå og sov i.

Feieren hadde arbeidsklærne sine på seg.

Han var skitten både på klærne, i ansiktet og på hendene.

Men han var smilende og glad, da han tok av seg Flosshatten, svingte med den og sang høyt utover alle hustakene:

-Huttetu jeg Feier er,

jeg flyger både her og der

i dag jeg feier her for deg,

i morgen nok en annen vei -.

Så lot han Laffen få låne Flosshatten – og viste frem hvordan han skulle bruke feierkosten i enden av det lange tauet.

Feier`n var en artig fyr – derfor sa han til den drømmende Laffen:

-Gå stille nedover trappene, så vekker du Mor og Far og så sitter dere å venter litt ved ovnen inne i stua på noe som kommer til å skje -. 

Det gjorde Laffen – alle tre var spente der de satt foran den svarte ovnen.

Plutselig hørte de en susende lyd fra murpipa – og ut gjennom ovnsrøret kom selveste Feieren fykende. Han var skitten, men glad og hadde Flosshatten i den ene handa, mens han i den andre holdt godt tak i feierkosten - og sang med høy røst:

-Gutten i Røyken

det kalles jeg,

for jeg er Feier

hei på deg,

nå drar jeg bort til neste hus

der fyrer de i sus og dus -.

Og borte var mannen med flosshatten i en fei.

-Men kanskje tenker han på meg -.

 Sa Laffen stille til seg selv da han litt senere våknet av den fine drømmen.