(Fra Eventyrboka mi»Småfolk i Eventyrland»)

12. ODA SOM BLE FOTBALLSPILLER

For ganske lenge siden bodde det i denne rare byen ei fin lita jente med navnet Oda.

Lille Odas første barneår ble hjemme hos hennes snille Bestemor og like godslige Bestefar.

Dette på grunn av at hennes egentlige Mor og Far fant ut at de ikke lenger ville bo sammen.

Og den ene av grunnene til dette var at Mor mente Far var alt for fotballgal. Derfor hatet Mor alt som hadde med fotball å gjøre.

Som sin snille Far, syntes Oda at alt som hadde med baller å gjøre, både var veldig artig og svært spennende.

Det samme syntes også Bestemor og Bestefar.

Derfor var det så fint, at gressplenen utenfor huset der de bodde, alltid var både grønn og nyklippet.

Her fikk Oda og naboungene spille fotball hver eneste dag -  både så ofte og så lenge som de orket å holde på.

Oda ble den eneste jenta i hele nabolaget som orket å spille fotball – resten var gutter.

Da alle fotballguttene brukte kortbukser, sydde Bestemor en slik en i røde farger som gave til Oda, samtidig som Bestefar dro til skobutikken – der han fikk tak i ett par passende turnsko i samme farge som fotballbuksa.

Oda skulle ikke begynne på skolen før til høsten, derfor ville hun ha på seg fotballbuksa og turnskoene hver eneste dag – aller helst hele dagen – og helt til hun skulle legge seg om kvelden.

De eneste gangene hun ikke tok på seg den røde kortbuksa og de flotte turnskoene var på søndagene – og det når hun skulle til søndagsskolen borte i kirken klokken ni på morgenen.

Da syntes hun det passet best å ha foillaskjørt og vanlige sko.

Når søndagsskolelæreren helt til slutt sa: Kjære Gud, pass på alle barna, sa Oda alltid:

Kjære Gud, pass på så jeg får mange mål.

Bestekompisen hennes het Ola.

Han var også en ivrig fotballspiller – og hadde likedan kortbukse i samme farge og maken til turnsko som henne.

De to ivrige fotballspillerne fant ganske snart ut at de skulle hatt med seg en målmann.

-Det heter Keeper – sa Ola.

-Det heter målmann – mente Oda.

Oda og Ola begynte å lete etter en brukbar guttunge som kunne stå mellom målstengene.

-Han må vær både breiest og lengst mulig – mente Oda.

-For da kommer det ikke inn så mange baller – sa Ola.

De traff Per borte på godteributikken. Han hadde kjøpt seg en Freia melkesjokolade, to lakrisstenger og ei flaske Cola.

Han var kjent for å være glad i godiser – derfor var han ganske diger av seg.

-Vil du være med på fotballtrening -. Det var Ola som spurte.

-Nei - gidder ikke - , svarte Per.

-Jeg er også med -, sa Oda.

-Da blir jeg med-, sa Per og smilte bredt til henne.

Fotballtreningen begynte borte på leikeplassen klokken fem om ettermiddagene.

Oda og Ola møtte opp i god tid i sine røde kortbokser og med turnsko på beina.

Per kom litt seinere - hadde Olabukse på seg og ganske høye gummistøvler på beina.

-Det må vi gjøre noe med – mente Oda.

Hun ville ta en prat med Bestemor og Bestefar etter at fotballtreningen var unnagjort.

-Vi skal spille fotball -, sa Ola.

-Det heter å drible -, mente Oda.

-O, kei -, sa Ola og Per med ett flir.

Etter treningen ble målmann Per med hjem til Odas Bestemor og Bestefar, der det ble tatt mål for at Per skulle få sydd seg ei passende kortbukse.

Samtidig fikk Bestefar kjennskap til hvilket skonummer han hadde, slik at han også til Per fikk kjøpe inn nye turnsko.

For Pers Mor og Far hadde veldig lite penger.

Oda. Ola og Per trente med å sparke fotball hver eneste dag. De sprang etter ballen – de hoppet etter ballen og de nikket til ballen med hodet.

De ble flinkere og flinkere.

Etter en hel ukes trening følte de seg så dyktige at de ville vise andre hvor mye de hadde lært seg som fotballspillere.

Derfor inviterte de alle ungene i nabolaget, til et møte nedenfor den høye steintrappen i bakgården.

Der sa Oda med ekstra høy stemme:

Ola, Per og jeg vil ha en fotballkamp mot tre andre unger på lørdag klokken to på ettermiddagen.

Ta med dere mor og far og se på kampen - også bestemor og bestefar – tanter og onkler og søster og bror.

Det ble tre gutter som meldte seg på til fotballkampen.

Oda ble altså eneste jenta.

Det var veldig mye folk som møtte opp for å se på det som skulle skje borte på den lille gressletta der fotballkampen skulle finne sted.

Alle hadde kortbukser – tre av dem i røde og tre av dem i svarte. Alle hadde turnsko på beina.

Kampen begynte presis klokken to.

Folk ropte og heiet. Noen viftet med norske flagg og andre ropte høyt:

Sparke nå

gå nu på

flere mål

vi venter på.

Alle de seks spillerne sprang og sprang etter ballen, mens alle folkene ropte og var veldig glade over fotballkampen.

Men det ble bare ett mål – og det var det Oda som sørget for, til stor glede for Bestemor og Bestefar.

Etter fotballkampen fikk både store og små, hver sin bolle – og bollene var det Odas Bestemor som hadde bakt – med ekstra mye rosiner i.

Oda var sliten etter kampen.

Hun var glad for at det ikke var så lenge til sengetid – og denne kvelden sovnet hun ganske snart.

Men bare like etterpå kom Ole Lukkøye med Paraplyen på besøk og da begynte drømmen nesten med en gang:

I bare nattkjolen fløy Oda gjennom lufta, langs alle gatene, over alle hustakene og helt bortover til den store fotballplassen som hadde navn etter en fugl som het for Lerke.

For den store fotballbanen het for Lerkendal.

Og som en glad, flygende Lerke, kunne hun fra lufta se alle folkene som var møtt frem til fotballkampen.

Folkene jublet og sang høyt, til stor glede for alle de som sprang etter ballen nede på det grønne gresset:

Oda mente de jublet til hennes ære, for det lød jo:

Odd – Odd –

stå nu på

flere mål

vi venter på –

Da ble Oda veldig gla – og med nattkjolen flagrende rundt seg, fløy hun lykkelig hjem til sin egen, trygge seng – hjemme hos Bestemor og Bestefar.

Snipp, snapp, snupp da er kampen slutt.

Men bare for denne gang.