(Fra boka mi»Småfolk i Drømmeland»)

11. GUTTEN SOM BLE BONDE

Det var en gang en Bondemann som het Arne.

Han var en stor og ganske tjukk kar som eide en bondegård sammen med kona si. Hennes navn var Klara, og hun var bydame før hun traff bonden Arne. De skyndte seg og ble gift borte i kirken nesten med en eneste gang etter at de hadde truffet hverandre.

Det gikk ikke så veldig lang tid, for så fikk de plutselig ei natt en velskapt liten gutt til gards – og det ved hjelp av ei godt voksen dame som kalte seg for Jordmor.

Nygutten fikk navnet Klaus – etter mora si – og han ble lagt i ei fin vugge, som far Arne hadde brukt lang tid på å lage.

Selve gårdens navn var Lia.

De eide mye skog langt inne i fjellet og hadde fine jorder rundt husene, der de dyrket både poteter, jordbær, hodekål, gulrøtter og mange sorter korn – både havre, rug og hvete

Borte i en solrik krok av gårdsplassen hadde de sådd noen sukkererter og en del små neper og reddiker.

 Selve fjøset var hjemmet til alle dyrene som hørte til på gården.

Fjøset var den største bygningen. I den første etasjen bodde de forskjellige dyrene – og oppe på det lange høyloftet oppbevarte bonden alt det tørkede gresset som dyrene skulle spise hele vinteren igjennom.

Like bortenfor stashuset der bonden Arne og kona Klara bodde, lå det også et lite firkantet hus som ble kalt for Stabburet – og det var stedet der de oppbevarte både kjøtt og flesk til lagring – ja, også flatbrød, lefser og Namdalsgomme.

Inne i det store fjøset bodde det både kyr, griser, sauer, geiter og høner.

Her var også Stallen der de to fine hestene hadde sine hjem.

I fjøsgangen - like innafor den digre stalldøra – sto det ett stort bur laget av trematerialer, der de fine Kaninene hadde sine plasser - og like ved dem, var inngangsdøra til doen på gården.

Her hadde gårdbruker Arne snekret til en ekstra fin dobenk med to store rompehull - for at de skulle kunne ha noe å gjøre fra seg bæsjen i.

Smågutten Klaus ble en vilter liten tass, som likte å bli med til fjøset veldig tidlig om morgenen, når mor – sammen med ungjenta Sara - skulle melke alle kyrne.

Også Far var i fjøset til samme tid – selv om han helst ville ha sovet enda lenger oppe i senga si.

Det var han som ryddet og gjorde reint på alle gulvene, samtidig som han også ga mat til alle dyrene.

Klaus vokste – han ble stadig flinkere med å stelle alle dyrene, og gledde seg veldig, til han en gang selv skulle kunne kalle seg Bonden på denne fine gården Lia.

Men det var det enda svært lenge til – det forsto han godt.

Mange netter drømte han at han var blitt en bondemann – eller Gårdbruker - som Far brukte å kalle seg - når noen spurte hva det var han dreiv med – den tiden når han hverken sov, spiste eller lå på sengbenken og slappet av.

Far Arne var en dyrevenn – han var snill og stelte og holdt det rent og fint over alt i fjøset

Mor Klara var både glad og flink når hun melket alle kyrne.

Og unge Klaus var en dyktig gutt som hjalp til der det trengtes, sammen med ungjenta Sara.

Når de fire tidlig på morgenkvisten begynte å stelle med dyrene ute i fjøset, brukte de alltid å synge sammen:

Nå skal vi melke kua

Og stelle gris og sau.

Så skal vi se til hønan

og legge egg i haug.

Til hesten inni stallen

vi setter inn litt vann,

litt gress og kanskje godis

i hvert fall lite grann.

Så gikk de inn i fjøset – og begynte med stellet av alle dyrene.

Når kvelden kom var de slitne.

Senga ventet – og Ole Lukkøye kom kanskje til å ta seg en liten drømmetur inn i soverommet til Klaus. Det håpet han i ett hvert fall på.

Det første som skjedde i drømmen var at Klaus klappet noen av kyrne, der de sto på plassene sine inne i fjøset.

Den ene kua het for Dagros -

En av de andres navn var Litago.

Og så hadde de en okse -

han var mannen i fjøset -  het Teobald

og var far til alle kubarna -

som kaltes for kalver.

Alle rautet høyt og sa hele tiden Mø – Mø – Mø, for de ville så gjerne bli klappet av Klaus.

Etter besøket hos kyrne, stakk Klaus innom bingen der grisene bodde.

De ble veldig glade for besøket – sa Nøff – Nøff – Nøff – og slikket Klaus på begge hendene.

Sauene hadde mye ull rundt hele kroppen. Denne fine ulla ble brukt til å lage klær av.

Sauene skulle hele tiden være morsomme og skrek og ropte ganske høyt Bæ – Bæ – Bæ.

Derfra gikk den drømmende Klaus inn i stallen til de to hestene. De ville gjerne både ha mer høy og vann, samtidig som de så gjerne også ville bli klødd på halsen.

Ute i fjøsgangen traff Klaus på den helt svarte katten Balkis.

Den passet veldig godt på de bitte små ungene sine, som lå og mjauet oppe på en liten dunge med høy, i kroken borte ved døra inn til det store rommet der hønene og hanene holdt til.

Og her var det alt for mye leven, syntes Klaus.

Han begynte å bli litt frossen, for han gikk jo i søvne – og hadde bare nattdrakten og tøflene på seg.

Men inn til hønene, det skulle han, sa han drømmende til seg selv, mens de to hanene ønsket han velkommen og ropte ”Kykkeliky – høyt i sky”.

Og når hanene skrek sine kykkelikyrop, da kom de fleste hønene springende i full fart.

For hanene var sjefen i dette hønehuset.

Noen høner møtte ikke opp, for de var opptatt med å legge egg oppe i de små trekassene som hang på veggen.

Men de strenge hanene lot hønene få den tid de trengte – de lot som om de ikke så dem-.

For egg trengte de – også på denne gården – gol den ene Hanen til den andre, mens den store hønseflokken sprang rundt beina på Klaus – han sto på gulvet i bare nattdrakten.

”-Kykkeliky - du skulle kunnet fly” – skrek den ene hanen bortover til Klaus.

Og det gjorde da Klaus med en eneste gang.

Han brukte armene som vinger, åpnet fjøsdøra og i drømme fløy han den korte biten – over gårdsplassen og opp til senga si - som sto i soverommet i andre etasjen på bondegården der han bodde sammen med mor og far og alle dyrene.

Snipp – snapp – snute – da var det eventyret ute.