Fra virkelighetens spilloppmakeri

SPETAKKEL  INNE PÅ LILLEBY I GAMLE DAGER - FRA  LAVEINGUTANS  MERITTER.

Med de eldste og aller barskeste av gutan som kommanderende arbeidsledere, fikk plankehytta nederst på potetåkeren til Borgengården inne på Lilleby omsider dekket til taket med noen blikkplater – også dette tjuvegods - som til rosende omtale fra gammelgutan var skaffet tilveie på like linje med alle de andre materialene de noe yngre arbeidsmaurene hadde fått rasket med seg fra en eller annen byggeplassen inne på Østby`n - ganske tvert etter at Wehrmachten hadde flyttet sydover etter krigsinnsatsen.

Enkelte småirriterte beboere i Lavein Tolv og likedan Kjølåsfolket borte i Gammelgården, var fullstendig klar over at hytteskuret på tolv kvadrat var frimodig felleskomponert ved hjelp av øyemål og uten bruk av tommestokk. Resultatet ble noe bedre, ved at den solide treplanken mot lagerbygningen på andre siden av gjerdet var blitt til hyttas utmerkede nordavegg og at buskaset mot bromhandelen utenfor Tolva, skjulte det elendige snekkerarbeidet på vestfronten.

Den ene frontveggen hadde både et lite vindu og ei solid inngangsdør - godt hengslet - og med lås og skikkelig lukkeanordning på innsiden. Utenom den faste gjengen, var det ingen som hadde adgang til institusjonen uten spesiell avtale på forhånd med en av hovedkinkadorene .

Inventaret var beskjedent – ett grovsnekret langbord og en benk på hver side var det hele. Veggene fikk stadig flere utsmykninger med bilder av mest mulig nakne og langhåra kvinnfolk – alle utklippene var fra ett og annet mannfolkbladet.  Men hvilke hjem kunstverkene egentlig kom fra, var det ingen som fant det så nødvendig å fortelle om til gud og hver mann.

-Hjæm te oss læs fatter`n bare Detektivmagasinet om`n Brede, Jerven og hain Knut Gribb -. Lusa torde å være litt meddelsom.

-Fatter`n spælle skotthyll å mekke på den gamle T-Forden, mens mutter`n e si på læs om a Nansy Drev -. Gido var stolt av både mora og faren, for det var det ikke alle som var. Både mutteren og fatteren til`n Espen drakk.

Svein var den yngste av de to Jeremiassenguttene, og hadde på en eller annen måten klart å skaffe seg både ei stor kladdbok og en rødblyant hos den innpåslitne kremmeren borte i gata. Svein var blitt nødt til å gå andre året i sjetteklassen, og var svært stolt over at han med rødblyanten på et stort gråpapir ark hadde klart å skrive ”Knulling”. Ved hjelp av ett par tegnestifter hadde han fått plakaten hengt opp rett i glaninga på de som kom inn døra. Men Oskar - eldstemann blant gjengen - forlangte skribleriene omgående fjernet. Han var guttespeider og hadde ei mor som var aktiv i Santalmisjonen.

- Ein plass går grænsa -, mente han, men måtte le da Svein hevdet at det var jentespeider Oskar egentlig var.

Kladdboka tok Oskar vare på, etter å ha skrevet inn alle navnene på gjengen: Magnus-Jørgen-Gard- Kjell -Emil-Halvor-Svein-Endre-Markus-Espen- Rolf -Mathias-Lusa-Gido-Joss-Erik-Thomas og Oskar.

Forslaget fra Thomas om å bokføre gatas mest attraktive jentunga ble vedtatt uten en eneste protest: Eline - Olivia- Sabine – Ragna- Gretha -Julie –Otelie - Hildegunn-Åse -Fiffa- Bolette- Renate og Jenny.

- For ordens skyld. Kjekt å ha – en veit no aldri -. Den tolvårige pianisten Thomas var notekyndig og nøye i alle papirmessige forhold. At han var begeistret for den litt fisefine Pianist-Jenny var kjent i gata - og hadde sine grunner med at de begge studerte klaverspill med den samme pianopedagogen. Det var ikke alle av kompisan som var like begeistret for den litt for hovmodige væremåten som de to av og til kunne legge for dagen.

-Er man kunstner, så er man kunstner -. I ensomme stunde, prøvde Jenny alltid å få Thomas til å innse betydningen av akkurat dette. Når hun var i nærheten forsøkte han etter beste evne å innrette seg etter anmodningen, men bare da.

Etter at småbrukeren av Borgengården for lange tider siden fullstendig uforberedt hadde vandret til de evige marker, var det ikke kommet en eneste settepotet i jorda i åkeren utafor hytta. For å gardere seg mot alt for pågående inntrengere, kunne derfor gammelgutan vedta at ”arbeidsmauran” blant gjengen - i noen meters avstand fra skuret - skulle grave noen djupe fallgroper i den egentlig så frodige potetjorda. Disse ble dekket til med litt tjukke papplater - godt kamuflert med jord og grastuster.

Det ble Rolf som fikk oppdraget som stuntmann ved å skulle prøve en av de fem gropene. Falleffekten var så stor at gjengen fikk store problemer med få Roffen opp på landjorda igjen. Etterpå ble de nødt til å få lånt ei trillebåre av gamle Jeremiassen for å få det hinkende kadaveret hjem til Pedersen gården nederst i Enkgata.

Det ble de to nysgjerrige bestevenninnene Sabine og Renate, som svært diskret våget å foreslå at gjengen muligens trengte å snekre seg en kort stige, i tilfelle de skulle bli nødt til å få ett eller annet ulykkelig offer opp fra jordhullet.

-Itj lægg dokker borti nokka som dokker itj har nokka med -. Oskar tålte verken innblandinger eller å bli motsagt, men tok allikevel på seg jobben med å spikre sammen den smale stigen på en meters lengde, etter at Erik ulovlig hadde saget ned noen greiner av syrintrærne utenfor stuavinduene til Kjølåsfolket. Erik var den eneste som våget å ta på seg oppdraget.

-Gå bort og synd ikke mere -. Oskar hadde visse hensyn å ta på grunn av både speiderbevegelsen og morens aktive medlemskap i Santalmisjonen. Dette med lovligheten betød ikke så mye for pianisten Thomas . Da var det viktigere med ikke å skulle utsette seg for noe sånt som pianistiske fingerskader.

Gokompis Erik var sjeldent med på å få skumle oppdrag fra ledelsen - og var glad for å få være med på noe som for en gangs skyld virkelig var av betydning for gjengens ve og vel.

De to litt innpåslitne jentene Sabine og Renate ble kommanderende engasjert til å vaske bungalovens eneste vindu.

-Gjør orntli arbeid -. Gido forlangte to omganger med vaskefilla før han var fornøyd. – Litj-vinduet e det eineste vi har mot omverdenen -.

Både Makki og Endre tok seg lov til å fekkle litt utenpå klærne til Sabine og Renate, før de ble jaget fra stedet. –Sånnt griseri gjør man ikke mot unge damer – sa Gido.  

– Kom dokker hjæm, vi sei fra når vi træng dokker -.              

Husværet var sånn bortimot ferdigbygd - og beredskapen kunne ikke vært bedre. Særlig var innehaverne fornøyd med fallgropene og den nypussa glasruta.

Det ble`n Håkon som på en lørdags ettermiddag, storligen overrasket resten av gjengen med å ta frem ett par pakker nyinnkjøpt gummi fra knikkersen .--Gummi-Rudolf  va innom kaffèn på hjørnet -.

Særlig de minste gutan var tydelig imponert, men ett par av dem stakk av da barske Håkon og ”Grisprat Makki”  fikk for seg at de ville demonstrere bruken av utstyret, nå når Oskar tilfeldigvis ikke var til steds i lokalitetene. Lærdommen for disiplene ble langvarig - og tok ikke slutt før høylydt kauking utenfra forkynte at ett eller annet tragisk måtte ha skjedd.

-Fytterakkern for nokka helvetes djævelskap -. Speidergutten Oskar ordla seg aldri på denne måten, men var havnet nede i den djupeste av gropene og hadde behov for å få utlevert sinnet.

-Æ tråkka feil - få tak i stæggan, og det litt sabla fort -.

All Rudolfgummin var forsvunnet da de fikk guten på benkplass inne i skuret.

Hytta nedpå potetåkerne til Borgengården  var begynt å bli litt berømt – også blant ongan nede på Svartlamon. De mest veloppdragne av gutan på Lilleby holdt seg langt unna og det samme gjaldt de fleste av penpian. Alle de tildekte fallgropene rundt guttehytta var kjent av mange av de mest ”nærgåan” av gjengen, men ikke alle kjente til de ganske djupe jordhullene.

Det ble storoppstyr i den aller innerste krets av rabagastene, da de fra det lille vinduet inne i kåken fikk øye på lærer Flemsæter borte fra Lillebyskolen . Han hadde lagt ut på en inspeksjonstur og var på vei nedover jordet – i sin daglige svarte dress, med en langskaftet, svart paraply i den ene handa.            

Spenningen ble stadig større da han nærmet seg den første fallgropa. Han hadde flaks og kom seg så vidt uten om denne. Det samme med den neste, men litt nærmere hytta gikk han seg rett i fallgropa og ble borte for gjengen i det lille vinduet.

De hørte en del rop fra naturfagpedagen – noe som til slutt fikk Gido til å anbefale at de fant frem den lille trestigen – og ved hjelp av denne fikk de en meget forbandet herremann opp på den sølete åkeren – med paraplyen i behold, men i en svært så skitten svartdress.

De av gjengen som fremdeles var elever ved Lilleby Folkeskole måtte møte på overlærerens kontor dagen etter.

Påbudet om å fjerne hytta borte på Borgengårdsåkeren der inne på Lilleby ble ikke tatt til følge.

 Slutt.