(Varmer enn det vanligvis e oppi Trondhjæm, ja.

PÅ MED SVARTDRESSEN  I  38 VARMEGRADER:  

Mange av disse storslagne begivenheter til Paven og Vatikanet med mine mange norske kor - skjedde på den aller verste og varmeste sommertiden.

Pave Johannes Paul sto ikke med åpne armer øverst på trappen til sin Residens i Vatikanet, for å ønske de elleville norske sangerne velkommen nedover til Roma – med rutefly eller med alt for varme norske turistbusser. Men hyggeligere gikk det ikke an å være, enn da Hans Hellighet Johannes Paul bare fireogtjue timer etterpå stilt opp for å håndhilse på både store og små sangere - og før han æresfullt ble besunget med Stabat Mater Dolorosa – sirlig nedskrevet på notebladet av selveste den gamle italieneren Nanini.

Kantoriets Direttore, Terje, fra Norvegia - syntes den aldrende Paven var blitt litt svakere i både handlaget og stemmen – litt mere pjusket i det hele tatt – men mer var det da heller ikke å vente, for etter at de sist treftes for en prat, hadde Johannes Paul både blitt ganske hardt rammet av Parkinsons sykdom – og dessuten vært ute for dette attentatet - i sin paradebil foran titusener av jublende og tilbedende mennesker ute på selveste Petersplassen den 13.mai i det Herrens År 1981.

Skytingen på denne onsdagen skjedde til stor bestyrtelse for den store folkemengden, like før den ukentlige audiensen skulle ta til – seansen som selvsagt etterpå ble meddelt avlyst for den fullsatte Petersplassen  - ved hjelp av Vatikanets utmerkede høytaleranlegg – og det samtidig som ”ateisten” – tyrkeren Mehmed Ali Agca, umiddelbart ble tatt godt vare på av en skokk med pavelige livvakter.

Den hardt skadde Pavelige menneskekroppen ved denne onsdagens katolske festligheter, ble ganske raskt biltransportert bortover til ett eller annet av Jomfru Marias sine Hospitaler, hvor han måtte holde sengen i flere døgn.

Han rakk derimot ikke før å komme seg hjem til leiligheten oppe i femte etasjen bak disse høye Vatikanmurene, før han fikk trosset igjennom å få besøke skytteren ansikt til ansikt - denne tyrkeren Mehmed Ali - og det til og med borte i fengslet.

Johannes Paul lot den listige revolvermannen forstå at det var selveste Jomfru Maria som hadde hindret kulen i å treffe vitale organer – og han tilga derfor attentatmannen ugjerningene - skriftlig på ett brev i mellom jula - og datert Vatikanet, den 27.desember i 1983.

At det offentlige ikke benådet skytteren før i år 2000, var selvsagt ikke Pavens skyld.

Etter dette første treffet med Hans Hellighet, fikk jeg som musikant mange invitasjoner om gjenvisitter, ved hjelp av både Vatikanets adskillig mange overordnede personers små og store smutthull, eller også på slike høytidelige og alltid så tykke brevark – underskrevet av Vatikanets litt for mange skrivelystne personer, iført lange og fargerike side kjoleplagg, med slike uforklarlige sydde kalotter i mange varianter – der oppe på sine alltid så blankpolerte isser.

Som nordmann - og i mange år i egenskap som Romareisende kordirigent, organist og kirkekonsertarrangør - medbringende flerfoldige norske korister, rakk denne ”Musicus og Scribentus” over flere år å bli godt kjent med både Pave Johannes Paul og flere av hans høytidelige og betydningsfulle undersåtter. Og dette også før Maestro og hans viv bosatte seg i utkanten av Roma – flere år  før Hans Hellighet Johannes Paul – han den andre – forlot denne jord den andre april år 2005, på kveldstid klokken 2137 – ifølge Vatikanets stoppeklokke - og på grunn av noe så jordelig som hjerte og nyresvikt. Hans legeme befinner seg formodentlig fortsatt inne i den vakre og hvite sarkofagen nede i underetasjen til Peterskirken - selv om han ti år etter - enda ikke kunne tituleres som `Helgen` av andre enn de mest ”nærgående” i den samme bransjen.

Pavens ord til denne norske Maestroen ved den siste Audiensen i 2004, blir

minnet i ærbødighet:

”Gud bevare din familie og dine barn”, etter at Paven litt stolt hadde fortalt at han en eller annen gang i året 1946 - også selv hadde utgitt en egenskrevet diktsamling ”Sangen om den skjulte Gud”.

Hans etterfølger - denne Benedictus den XVI - var jeg gudskjelov aldri i nærheten av.

Den nåværende Helligheten der nede i Vatikanstaten, skulle jeg derimot gjerne ha truffet over ett andektig glass med Cola – og med en sang eller to.

Om det så hadde vært i Svartdress – og 38 varmegrader.

Jeg sveder bare ved tanken.