4.
I denne gården der de bodde i Ladeveien inne på Lilleby var det mange av unger - både små og store jenter og gutter.
Ei jente som Ole Jakob syntes var ekstra pen og ekstra kjekk, det var Jenny, som bodde i andre etasje, til
venstre i den lange trappeoppgangen.
Hun var et år eldre enn Ole Jakob, altså hadde hun allerede begynt i første klasse på skolen. Var like liten som Ole Jakob - og så lo hun ofte og kunne fortelle så mye rart.

Jenny hadde helt kort, mørkt hår - og hun hadde pene ører, ikke slike elefantører som Ole Jakob ble ertet for.
Mor og far til Jenny var også glade og kjekke, syntes Ole Jakob. De het Gunda og Peder og han fikk
ofte komme på besøk til dem - når Jenny inviterte vel og merke.

For slik var hun nøye - ingen unger på visitt uten at det passet for henne.

Jenny lekte ikke med dukker - det hadde hun ikke tid til, for hun gikk hos en privatlærer i musikk der hun lærte å spille Piano.
Noe som også Ole Jakob syntes var ekstra fint.

Da han for første gang ble invitert av Jenny til å bli med inn på stuen for å se på Pianoet - instrumentet
som mora og faren kalte for `vidunderet - prøvde Jenny å spille en liten "trudelutt" på det
svære svarte instumentet, med to store lysestaker som var påsatt litt høyt oppe. Pianoet hadde til og med et
navn, som var skrevet med slike fine gullbokstaver like ved der hun trykket på disse hvite og svarte
tingestene for å få til lyd.
Og der sto det skrevet "Brødrene Hals".'

Ole Jakob syntes det var et rart navn og kunne ikke forstå at flere brødre kunne ha halsbetennelse
samtidig. For det kunne jo være mange brødre i en familie - kanskje både fem og seks stykker.
Men det brydde ikke Jenny seg noe om - akkurat det fikk være Ole Jakobs eget problem, mente hun.

Jenny hadde ikke lært å spille så svært lenge, men kunne spille Gubben Noah med en finger - og hun måtte ha
prøvd å spille denne lille melodien mange ganger, mente Ole Jakob. For helt ytterst på den fingeren hun brukte
på høyre handa – den som het pekefingeren - var helt rød ytterst på tuppen.

Men da far Peder skulle være morsom, brukte han å si at fingeren var suttefingeren til Jenny, den hun hadde til
kveldskos for å kunne få sove.
- Hun øve jo ikke så veldig mye - mente han.

Når faren skulle være morsom på hennes bekostning ble Jenny sint, så Ole Jakob fant det beste å stikke av for å fortelle moren om Pianoet - dette nyhetens svartmalte vidundret nede hos Jenny.

- Enn om vi hadde hatt råd til å kjøpe et slikt piano -.
Sa Ole Jakob til mora.

Men ikke så svart, for å kunne få slike fine toner ut av en så stygg kasse, det kunne ikke være så enkelt, mente
han.

Også ved middagsbordet, etter at far Klaus hadde kommet hjem fra fabrikken, tok han igjen opp saken. Faren var veldig glad i musikk - han sang i kor - og han kunne til og med spille litt fiolin.

Men penger til piano det fantes det ikke.

Ikke engang nok til å kjøpe inn slike fine lysestaker, sa far Klaus for å være litt morsom.
Men som julegave det året fikk Ole Jakob en liten fiolin.

Den ble lagt i bua på loftsrommet allerede på Første Juledag. Gutten ville ha piano. Dermed basta.

Noe måtte skje med tid og stunder - sa mor og far seg imellom ut på kvelden, etter at de andre hadde gått til sengs.