3.

Ole Jakob syntes det var stor stas å kunne bo i et Murhus – og det helt øverst i den etasjen som kaltes for
`Fjærde`.

Litt av denne leiligheten som de bodde i, vendte ut mot gaten og her lå soveværelset og den
fine bestestua. På den andre siden - den som vendte mot bakgården, hadde kjøkkenet sin plass - og der var
også den lange altanen som gikk langs hele huset i hver av de fire etasjene.

Ole Jakob syntes det var så fint at moren om sommeren stelte med blomster i kassen, som var
hengt opp på rekkverket på fremsiden av altanen - eller verandaen - som de aller mest jålete av beboerne syntes var ett så fint navn å bruke.

Faren gjorde ikke noe blomsterarbeide, for han jobbet jo på denne såpefabrikken som lå like nedenfor der
hvor de bodde. Mor var husmor, altså var hun hjemme og laget maten, bakte brød, vasket gulv og redde opp alle sengene.
Når Far kom hjem om ettermiddagen, var det middag og etterpå en middagslur hvor Ole Jakob måtte
være stille. For da skulle en sliten far ha fred og en ailler så liten "dupp", han begynte jo på fabrikken så tidlig som klokken sju om morgenen.

Etter den lille matkvilen nede på det litt slitte linoleumsgulvet ute på kjøkkenet, hadde mor en kopp kaffe og litt ”bitteti" klart. Da ble far alltid glad og lot hver gang som han ble så overrasket - enda han hadde fått disse godsakene servert til samme tid helt siden de giftet seg.

-Nå skal vi bortover for å stell grava - brukte far ofte å si til Ole Jakob på sommerkveldene. Da tok de med seg ei lita rive og ei grønn vannkanne, for da skulle de bortover til den store kirkegården, for å besøke stedet hvor
Bestemor og et par av hennes gutter som også døde så alt for tidlig lå begravet.

Om våren og om sommeren var det så fint å stelle med disse plantene på gravstedet - og særlig sammen med faren sin, syntes alltid Ole Jakob.

De brukte alltid å gå forbi en av de riktig store gravstedene med ett flott, svart jerngitter rundt. Ole Jakob syntes dette hver gang var litt skremmende, for øverst på ei søyle var det plassert ei stor steinkrukke - som Far kalte ei urne.

Og i denne urnen var det aske, fikk Ole Jakob høre.

Asken var det som var igjen etter et menneske som var blitt brent etter å ha dødd – noe som kaltes å kremere, ifølge fader Klaus.

Men lokket på krukken var surret fast med jerntråd - og derfor var det ingen som kunne se noe av asken nede i den fine steinkrukken .

Men de fleste menneskene ble lagt i en hvit, pen kiste når de døde etter å ha blitt riktig gamle.

For alle mennesker dør jo en eller annen gang. Og når de skal legges ned i graven, er det alltid en eller annen snille presten som synger fine sanger sammen med folkene som er der - slektninger og gode venner av den som er død og skal begraves. Den vennlige presten brukte som regel å si til de fremmøtte folkene, at - menneskene er kommet til jorden, men at det skal bli jord av oss, før vi etter en tid kommer til å bli til nye mennesker igjen -.

Alt ble veldig lærerikt og interessant, syntes Ole Jakob om disse kveldsturene sammen med faren. Ole Jakob følte
det var veldig trist, men da moren forsto dette_, brukte hun disse kveldene å nevne på sengekanten til Ole Jakob, at når vi blir riktig gamle, da blir det bare godt å få dø, sliten som vi blir etter hvert som årene går.

Hun sa også at når det skjedde at små unger døde - for eksempel ved en ulykke – da var dette enda tristere.

Det tok litt tid før Ole Jakob falt i søvn på disse kveldene.

Ole Jakob kunne også erte andre - han gjorde det jo bare for å ha det litt morsomt. Han hadde fått lært seg
en liten regle på rim av moren - hun var så flink med dette, syntes Ole Jakob.

Reglen hadde han lært av moren en tidlig formiddag, før fader Klaus var dratt nedover til fabrikken og søster Thea var kommet seg bortover til skolen.

For da brukte mor og Ole Jakob å ha en god og fin tid til både å lese og synge:

Det satt en Knut,
og knytt en Knut
så kom en Knut

og spurt kor mange knuta knyte du Knut ?
Æ knyte Knut på' n Knut,
sa'n Knut og knytt en Knut.

En av Ole Jakobs beste venner het Knut, han var også seks år, bodde i første etasjen i samme leiegården og fylte år på denne mandagen.

Om ettermiddagen, sprang Ole Jakob rundt omkring i gårdene, hvor han med kauk og leven ropte til alle ungene i nabolaget, at han skulle holde en tale i bakgården. Han klarte å ordne det slik at spesielt Knut kom til å være tilstede, derfor fremførte han denne reglen som moren hadde lært han tidligere på dagen.

Dette ble en sørgelig opplevelse for geburtsdagsgutten Knut, han sprang gråtende inn til moren. Det ble ikke noen artig opplevelse for Ole Jakob heller, som bare ville holde en artigtale for dagen.

Men Ole Jakob ble lei seg, han skyndte seg etter Knut og de ble fort bestevenner igjen.