(Glade minner fra kalde dager – også nede i Italia)

MED LANGOINNNERBOKSA  I  ITALIA

Italienskfødte beboere like utenfor Roma hevdet overfor den norske Maestroen Terje og hans viv Eva at de hadde opplevd den verste Vinteren på femti år. Den snøfrie og langvarige kuldeperioden på den eneste kuldegraden, hadde vart fra den femtende November og til femtende Januar året etter.

Dette var noen fredelige grader etter den nordmanske Terje og kona Evas vurdering, men for italieneren hadde det vært en virkelig problematisk «tredvedagers vinterkrig», med intenst forbruk av Peisved i store kvanta. Alt for store mengder av svært så fuktig brendsel - såkalt grønn ved - innkjøpt hos ”bonkailln” på nabogården til en forhåndsavtalt stor kilopris, og til en kvalitet som under selve forbrenningen  viser seg å tilby svært så lite varme fra en anonym og avdempet flamme  - lydbefengt med angstfremkallende Susing  - som om du skulle være i ferd med å koke ditt frokost egg på kjøkkenets gasskomfyr.

Denne form for peiskos var ikke uoverkommelig langvarig, og ble jo heller ikke varmemessig lagt så mye merke til. Men tretti døgn uten norske ”langoinnerboksa” kunne være lenge nok for organisten Terje. For selv om gradestokken utenfor inngangsdøra bare holdt seg sånn midt på stammen, kunne det innomhus være litt hustrig på nattetider, etter at det kanskje hadde sluttet å suse på peisen i det uisolerte huset fra det tolvte århundrede.

I Terjes noen harselerende stunder ved orgeltangentene - med ett ”ailler så lite glass” orgelbrus i hende - hendte det at Forfatterskapet kunne finne på å ta overhånd, såfremt termometer søylen sank:

Mastro Terje ordla seg for Eva på en «kald-dag»:

”Skal du fyre med ved – hva gjør du med det? – Jo du kjøper ett lass, og lager en plass.- For tørke må til, om litt varme du vil - på peisen få til. – Men veden du kjøper er bløt og svært dyr - den setter din varme og trivsel på styr - den koker og suser, du merker kun røken  - Takk selger`n for spøken !”

For å holde varmen i både Maestro Terjes - prest Don Franco - og den noe frosne menigheten, syntes selv organisten Terje fra dette kalde landet like sør for Nordpolen, at det kunne være lurt å påplusse Salmesangen ett adskillige frodigere tempo enn det han vanligvis brukte i dette italienske, uoppvarmede kirkerommet.

Og populariteten vaks.

For i Italia går slike hustrige dager fort i glemmeboka. Etter tretti dagers bruk av skinnkåper, frakker og andre varmende klesplagg, har Wangbergene fått mer enn nok av hypokonderske frostskader.

Min telemarksbroderende bunadshustru Eva, har av Vårherre vært så heldig også å bli skapt med grønne Agronomfingre. Når ektemannen Terje nå engang hadde valgt å tilbringe det meste av dagene inne i halvmørke kirkerom, kunne Eva allerede i januars mildere dager, boltre seg med å jordfeste både Stemorsblomster,  Alpefioler og mange andre livshungrige planter som allerede har gjenoppstått fra de døde, etter denne tredvedagers «milde» kuldeperioden – målt etter Eva og Terjes norskfødte forhold.

«Våroppstandelsen» gjorde Organistparet til noen yre og frimodige nyskapninger  - klare for en «ailler så liten Romatur». Men å skulle betale for togbillettene med den tids noen nyskapte Euro pengeseddler, viste seg å skulle volde adskillig besvær for den Lireskolerte italienske Billettekspeditør. Men ved hjelp av vår Lommekalkulator og noen ganske dypt engasjerende hoderegninger,  ble selve reisen til Roma en begivenhet med dette vakre strømlinjeformede Italia Jernbanes fremkomstmiddel.  

Med en reisetid på fem og førti kvikke minutter fikk Eva og Terje oppleve ett vakkert landskap, med blomstrende Kjøkkenhager over alt langs Jernbanesporet, små gamle redskapsskur, vegg i vegg med aldersbetonte små hus og hytter som boplass for Mor, Far, Besteforeldre og skokker med glade Bambinos - alle i aktivitet med ett eller annet. For ikke å forglemme alle Kaninene - ikke alle i bur - men i fri kontakt med Høner, Haner, Ender og Kalkuner, rundt om utenfor alle husveggene.

Og auken til matbordets gleder gjelder også beboerne av de mangfoldige Dueslagene - slike vakre flygende akrobater som mer sjeldent benyttes som middagsrett oppe i Norge.

Ankomsten til Roma ble for Eva og Terje som et fyrverkeri av opplevelser i alle de stortrafikkerte hovedgatene, livlig virksomhet også i trange smågater – fullsatt av Handelsforetak med salg av all slags forunderlige ulumskheter – akkompagnert av livlige Gatemusikanter, Sangere og Gjøglere - alt rikelig iblandet trygglende Tiggere og uttalelige Lommetyver , opptatt av sitt yrke både på gateplan, i busser - over alt der det ferdes mennesker - innenfor veggene til restauranter eller små kroer som det finnes masser av hvor vi enn befinner oss i millionbyens vrimmel av historiske ruiner fra de riktig gamle dager, der vi rusler forbi de vakre Katedralene til minne om både Peter, Paulus og Jomfru Maria.

”Der skulle du ha vøri, Kal”. Men noen Tigersvans har det vel aldri vært til disponibelt bruk i Roma by for de norskfødte italienerne Eva og Terje.