FRA BOKA MI «LAMOGUTT. BARNDOMSMINNER FRA LILLEBY»

19.

Selvfølgelig ble Lillebyskolen satt skikkelig i stand etter å ha hatt utenlandske, tyske leieboere i flerfoldige år, men overlærer Øhren og hans medhjelpere fikk etter hvert skikk på både lokalitetene og de fleste av skoleungene.

Det tok sin tid før Frøken Berit Tangvik oppnådde å få sånn noenlunde skikk på de mest urolige ungene. Blainnaklassens fremste dobbelpult - nærmest kateteret og inngangsdøra - ble uten dikkedarier reservert til denne skriblende krabaten Terje og for ett helt nyetablert fellesskap med en like urolig og lite samarbeidsvillig Kjell, boende borte på Finnes Barnehjem. Ellers besto klassen både av stillferdige nykomlinger – foran en eventuell flerårig studietid - men også av dem som egentlig ikke forsto hvorfor de måtte komme seg hjemmefra så alt for tidlig om morran - med en påsmurt matbakke og ei ABC-bok nede i skoleveska eller i en sekk bak på ryggen. Så tidlig etter krigen var også denne fabrikkert av papp – det samme med det sommerlige fottøyet.

Guttene var adskillig blygere enn det andre kjønn, noe Frøken Berit - som fagmessige utdannet – mente ville forandre seg radikalt, etter som hankjønnet gradvis forandret seg i både alder, utseende og forstand.

Da dette var lenge før at den nyfabrikerte Tyggegummien ble festet under pultlokket, var skolepultene alltid velstelte - og med bare det lille blekkhusrommet som eneste grunnlag for klåfingerhet. Frøken Berit var ei lita, ugift dame, med kledelig topp i nakken og en ganske høyrøstet munn - som egnet seg til mere enn bare å drikke kaffe med – i disse ettertraktede langfriminuttene inne på lærerværelset.

Kjell og Terje fikk etter hvert - av en eller annen grunn - en fellesnevnelse som velskolerte, usedvanlig velutrustede `bråkmakera`, for når levenet i skolestua ble for høylydt og vanligvis endte med at Frøken måtte bruke pekestokken med å slå i kateteret, var det alltid de to med denne nye tittelen, som ble nevnt i forbindelse med ett eller annet showinnslaget. Begges NG-notater i oppførselsrubrikken ved Juletider, ble signert med skuffelse av både foreldrene Johan Gunerius og Helga og av bestyrerinnen frøken Holm, borte på Finnes Barnehjem. På det korte møtet med de tre foresatte, syntes Frøken at det var fornuftigst å være helt ærlig i sin omtale, ved å ta seg lov til å antyde at begge de alltid så roterende elevene, hadde store problemer med å holde seg i ro på sine tildelte plasser. Litt verre var tilfellet når de samme to trommeinteresserte karene, alltid skulle ha sine morgenøvelser – og det samtidig som hun ba den bibelske Bønnen etter at samlingssangen var over.

Denne alvorlige hjemmesamtalen gjorde litt bedring på forholdet i ett par ukers tid.

Når de to kompisene hadde sine samtaler på sine hemmelige rom, kom de alltid frem til at de slettes ikke kunne ha vært de aller værste og mest aggressive elevene ved Lillebyskolen opp gjennom tidene. I ett langfriminutt, hadde de fått meg seg ett par sjuendeklassingers skumle beretning - om den ufordragelige Overlæreren som en gang var blitt surret fast til jernbanelinja – denne NSB-saken - som hadde fast plass liggende utenfor gjerdet helt inn til skolegården og var til daglig bruk ved Nordlandsbanens forbikjøring nu og da. Denne vettskremte, gamle overlæreren skulle straffes på det alvorligste, etter å ha rævkjørt de to storvokste brumlebassene fra 7.klassen ett godt stykke bortover skolegården - til stor og frydefull latter fra de andre av elevflokken. Og grunnen til avstraffelsen var at han hadde oppdaget de to sjuendeklassingene, etter at de hadde tatt ulovlig og ettertraktet opphold inne på selveste jentedassen.

–Sekkert uten å ha spurt om lov på forhånd – var kommentaren fra Kjell til denne Terjekompisen sin.

Den fastsurrede Overlæreren var ikke blitt løslatt fra jernbanesporet, før toget kunne høres å være i farta rett nedenfor Lademoen Jernbanestasjon nede i Strandveien.

                                                  = = = = 

Det var blitt tid for B-klassens tannlegekontroller. Besynderlig nok ble begge de to uroskråkene på klasserommets førstebenk, innkalt til det første møte med Skoletannlegen – og det til og med til samme tid.

Det var bare å gå etter lukta bortover skolekorridoren, så hadde de ei snerten lita tannlegesøster rett foran seg, etter først å ha banket beskjedent og yderst forsiktig på den svære og dystre kontordøra – for sikkerhets skyld dekorert med ett hvitt skilt - med klar beskjed om hva det var som befant seg på den andre siden av døra.

Terjes klassekamerat Kjell fra Finnes Barnehjem ble henvist til ett opphold på venteværelset, mens den mest vettskremte Terje av de to fra LaveinTolvs fjerde etasje, ble plassert oppe i en diger lærbetrukket stol - fullstendig omringet av blanke redskaper, med en masse speil, slanger og annen elendighet på alle bauger og kanter.   

- GAP -. Var det eneste den kvitkledde, digre fyren sa, før han begynte å romstere inne i munnhula til denne småkaukende pasienten.

-Akk og ve - var det siste han sa. Mere skjedde ikke denne dagen.

Kjell forlot også torturkammeret med stirrende, rødkantete øyne - og begge fikk med seg en lapp, om når det neste møte skulle skje.

Etter fjorten dager med dårlig matlyst og flere søvnløse netter, stilte Terje med moderen ved sin side. Så lenge hun var der, virket venteværelset noenlunde trygt.

Den noe oppkava kontorsøstera kunne etterpå meddele moderen at ”torturisten” hadde fjernet ett par melketenner, plombert et par hull - og at den høyst medtatte krabaten burde være fastende resten av dagen.

Han ble sengeliggende i to døgn. Tannlegebesøk gjentok seg ikke flere ganger, hverken for den ene eller den andre av de to elevene.

Svenskpakkenes godiser laget elleville seanser også i B-klassen hos Frøken Tangvik - og kom i stand etter at leveransene også av både Kjøttsuppa og Grynsuppa tok slutt – som i lange tider – og på skift elevene imellom – ble hentet borte hos `Konserveringen` på Bakklandet. Savnet ble stort, men størst over at i ett hvert fall Kjøttsuppa ble borte fra serveringen i klasserommene i langfriminuttene.

Nystarten med den felles Skolefrokosten ble til glede og velsignelse for både hjem og unger.    

-No må du spis, gut -. Den runde, snille vaktmesterkona, fru Rønning stelte og dullet med hver bidige en av de sultne ungene som møtte til morrasmat. Både kavringen, brødskiva, melkeglasset og det halve eplet eller gulrotbiten falt i god smak. Alt var bare fryd og gammen, inntil tranflaska ble tatt frem fra skapet.

Gymlærer Haugen – denne tidligere kjendisen fra sin turnmedvirkning ved Helsinki-Olympiaden en gang i tiden - skapte revolusjon med innføringen av linjegymnastikk for sine elever - og lot også denne krabaten – Terje - medvirke med stor heder ved oppvisninger på skoler rundt om i byen.

Men ved noen akrobatiske ferdigheter gikk det skikkelig ille nede i avkledningsrommet til gymnastikksalen, da Terje ved ett litt for høyt og ukontrollert svev, havnet på haka nede på det steinharde gulvet. Doktor Odd Smith, på kontoret i andreetasjen oppe i Voldsmindehuset rett over Lamokirka, fikk ved hjelp av fire metallklemmer lappet hakepartiet sammen, uten at det etterpå ble alt for mange vræl og for mye selvmedlidende demonstrasjoner hjemme på kjøkkengulvet.

                                                      = = = =

Fra og med 1946 ble Mai månedenes aller Første dag –ble den internasjonale rødfargede festdagen feiret med brask og bram. Det samme gjaldt også den Syttende Mai.

Den aller første dagen i Mai måned var jo Arbeidernes Dag, med stort demonstrasjonstog fra Katedralskolens gårdsplass ute i midtbyen. Men oppsamlingstoget fra Østbyen gikk som før fra Lademoparken der Statuen over gammeldagans Stortingspresident - Arbeiderpartimannen Anders Buen - var blitt bekranset allerede tidlig på formiddagen.

Før togavgang ved ett tiden, var det alltid korpsmusikk fra musikkpaviljongen – og det før selve talen for dagen ble avholdt av en eller annen av de stauteste i arbeiderflokken.

Arbeidernes Kvinnekor – den gang med T.D.Olsen som dirigent, svettet seg igjennom ”Vi er fabrikkens kvinner og menn” – iført hvite bluser og ukledelige sangerluer. Pausen var beregnet til høyrøstede førstemaikommentarer folk imellom, før Fagforeningens Mannskor – uten dirigent – klarte å fremføre det første verset av Internasjonalen. Den savnede, litt skamfulle dirigenten hadde kommet seg på beina - og ved oppvriding av både dressjakke og bukse blitt noenlunde tørrlagt på flere måter - etter at han like før koret skulle synge,  hadde falt uti den sprudlende  fontenen like ved Musikkpaviljongen. Saken ble biff - og den alltid aktive korets formann, kunne meddele denne første-maidagens arrangementskomite, at Mannskoret allikevel kunne fremføre det andre verset av Internasjonalen, før det overveldende lange toget kom i siget til taktfast musikk av Fram Musikkorps i sine stilige nye uniformer.

En goddemt eldre, men litt karravolig Høyremann bemerket fra sidelinja, at han aldri ellers i året brukte å få øye på så mange dystre og sørgmodige mannfolk,  enn det var i ett Førstemaitog - i taktfast marsj fra Lamoparken - under lange og tungsindige blikk fra han der oppe på den bekransede Anders Buenstatua.    

Det nærmet seg også den Syttende mai, og den nye overlæreren på Lillebyskolen - han Birger, med Nordstrand til etternavn  -  hadde umiddelbart etter ansettelsen fått satt opp ei nymalt flaggstang på den grønne lille plassen lengst borte på skolegården. Han var nøye med at det på forhånd skulle øves skikkelig ute i skolegården, i kunsten på å skulle marsjere mest mulig taktfast på den store dagen - og at maidagens sanger skulle læres utenat. Flaggene skulle medbringes hjemmefra i ren og nystrøket tilstand – nystelte hårmanker og blankpussa sko var en selvfølge. Musikantene i Lilleby Guttemusikkkorps – med en diger klarinettist fra Divisjonsmusikken som dirigent - skulle stille i sine splitter nye, grønne drakter. - De hadde i flere døgn pusset sine instrumenter med beste sort messingpuss. Skolens sterkeste elev – han Holger Haagensen – var gitt oppdraget med å bære skolefanen - og med Ellen og Margrethe som stolte duskebærere.

Overlærer Birgers storslagne Syttende Mai tale fra toppen av vaktmestertrappa hans Rønning måtte avlyses – og togavgangen ble noe forsinket, da det måtte rekvireres en kommunalt styrt snøplog, før skolens barnetog – bestående av vinterkledde unger - kunne kom seg i siget ut skoleporten, til toner av Gammel Jegermarsj, spilt av Guttemusikken i sine nye, grønnfargede uniformer.

 Forts. Lamogutt kap.20