FRA BOKA MI «LAMOGUTT. BARNDOMSMINNER FRA LILLEBY»

21.

Lilleby-Kafèens fotballspill på hjørnet i Ladeveien Ti fikk opp interessen for skikkelig fotball blant guttegjengan over heile Lamon. Det mente både iherdige keeper ”Klasken” i Nationalkameratene og Arnesengutan fra Ladeveien i  fotballklubben Kvikk etter som årene gikk. Trening og kamper fant sted over alt – både på storbanene borte på Buran, nede på Reina og på plassen oppe på Rønningsletta. Lillebygutan hadde sin egen lille arena midt mellom de to tyskerbrakkene bortenfor Weschehuset – som lå på andre siden av Finnes Barnehjem.

 Den nærmeste boltreplassen  - ved siden av portrommet til Tolva - der Russer-fangene hadde blitt herjet med  - var overtatt av ett såkalt bromutsalg, ett sted for handel og tuskeri med gammelt rask og skrot. Derfor ble plassen mellom tyskerbrakkene funnet bra nok egnet for guttefotballens ballturneringer - som regel til ivrig og beundrende oppsikt av adskillige heiende jentunger. De fleste med foillaskjørt og slike vanlige sløyfa i håret.

 Spillerne der borte på brakkesletta hadde havnet i ett eldorado når det gjaldt plassering, for leietakeren  av den ene brakka var tilfeldigvis en hyggelig og gavmild fabrikant av skikkelige egenproduserte gummiballer i alle mulige slags størrelser og farger, samtidig som karen hadde brakkeloftet fult av kasserte ballfabrikata med ubetydelige småfeil. Den populære fyren leverte varene sine til leiketøys- og sportsforretninger over hele distriktet, og ble en glad giver av det han hadde på loftet, så snart en eller annen fotballen punkterte under en kamp.

 De ivrigste av fotballentusiastene fikk i stand en serie, med kamper mellom både gutan fra Nerlamon fra Voldsminde, Buran, Boligan, Reina og Rønningsletta. Mange nevnt- de aller fleste glemt – ifølge tidligere arrangører. Det ble liv og fotballrøre på alle slettene rundt om kring, og gløden ble også stor blant de mest sportsinteresserte lærerne – både fra Lillebyskolen, Strindheimskolen, Bispehaugen og Lamoskolen. Gymlærerne Haugen og Sandberg fra Lillebyskolen – den ene turner og den andre svært bokseinteressert – ble ivrige tilskuere til flere av kampene. Storsensasjonen ved sidelinja på kampen mellom Lilleby og Lademoskolen, ble da selveste Frøken Berit Tangvik fra Lillebys B-klasse  - for anledningen stilte med viftende flagg og i en knallrød, ukledelig kortbukse. Hun kom til å gjøre flerfoldige, utilgivelige grove tabber.

Hennes påbegynte popularitet ved ankomsten til kampen forsvant fullstendig, da Berit fra Lilleby under hele kampen kom til å heie på Lamoskolens lag – og det til tross for gjentagne, skolerende irettesettelser fra sidemannen - denne lettirriterbare bokselærer Sandberg  - om hva  i all verden det var hun holdt på med.

Til de andre sidelinjekikkernes store ergrelse, vant Lamoskolen desverre kampen med hele 3 – 1. Det ble lærerne Haugen og Sandberg som etter dommerfløyta var gått, måtte eskortere tabbebelagte Frøken Berit Tangvik bortover til Lillebyskolen.

Hele opplegget foregikk i skikkelige former, inntil storkampen mellom Lilleby og  Bispehaugen, der lagene falt i tottene på hverandre på grunn av at Bispehaugenfolket ikke godtok å skulle spille førsteomgangen med sola i fleisen - som kapteinen på laget meddelte så kjekt.

Det hele endte med litt for yppig krangel - om at de heller skulle møtes til en eller annen helt annerledes tevling enn det som var vanlig på en fotballbane.

-Ska det værra slosskamp, kan treffet skje øverst på Grønnlitoppen - med våpen i hånd møtes vi i østskråningen på Lahammeren-.

Krigsoppgjør skjedde ofte og  var vanlig mellom bydelene i de dager – særlig med den ganske nylig avsluttede lærdommen fra krigens dager. Bispehaugen gjengen hadde lagt seg i beredskap oppå Lahammer`n i skyttergravene etter tyskerne – og det allerede ett par timer før kampstart - mens de mere hjemmesikre Lillebykjemperne inntok stillingene bare kvarteret før, utstyrte med småstein, rognbærrør, ertspretter, stokker og staver.

Forhåndsavtalen troppene imellom, var at ingen av kompaniene skulle stille med flere enn femten soldater og to sykepleiersker  - samt rikelig med Hansa-plaster og vanlige klæsfiller til bandasje.

Trefningene ble ikke av langvarig karakter, for ganske umiddelbart etter at den hersittende, småvokste og vettaskremte frontsoldaten Terje var blitt forsøkt hengt i ett bjørketre, ankom heldigvis for han, en svært andpusten moder Helga – som fikk tatt med seg sin sønn fra fronten, etter at hun med myndig røst og massevis av gestikulasjoner, hadde sørget for en øyeblikkelig kapitulasjon mellom de stridende partene.

Etterdønningene fra slaget på Lahammeren ble heller ikke så langvarige, for da moder Helga av soldaten Margido Skansen – Gido - var gjort kjent med at klassekompis Svein Hammer i B-klassen hadde våget å kalle hennes stridbare sønn for `en feig drittsekk`, møtte hun ved skoledagens slutt opp i angrepspositur utenfor skoleporten, for å fortelle Svein om grunnen til at hun var møtt frem. Det var gatas aller første Mobbing.

Det skulle komme til en sensasjonell hendelse oppe på selveste Rønningsletta: for det var blitt storveis til forskjellige aktiviteter på Lade Flyplass etter krigen. Den flere hundrede meters lange startbanen var blitt omgjort til en fullt ut brukandes sivil flyplass etter de fem krigsårene med tyske jagerflys luftige herjinger.

Ved siden av ubåtbunkersen Dora nede på Nyhavna, var flyplassen på Lade ett ettertraktet mål for adskillig mange bombefly fra selveste England.

-Flyalarm igjen - sukk og stønn -  var blitt de vanlige ord fra kjellerfolket, når de sprang nedover  leiegårdstrappene for å komme seg i sikkerhet før det ettertraktede `faren over`signalet kunne høres når flyangrepet omsider var over.

Guneriusfamiliens hjemkomst fra Namdalsturen skapte uhygge, når kjøkken-komfyren, bord,stoler, kopper og kar hadde skiftet plass og på grunn av bombetoktene var havnet utover kjøkkengulvet.

Etter alle slike herjinger, var Lade flyplass blitt til ett fredens rike, med både vennligsinnede flyvere og `blide` små tekkelige maskiner – med godnavnet Piper Cub - som veldresserte hvite duer, omsorgsfullt klappet og stelt foran hyggelige rundturer over byens vakre Sentrum, Munkholmen, Bymarka eller Jonsvannstraktene  -  for sikkerhets skyld alltid med forhåndsbetalinger for de luftige severdighetsytelsene med flyinteresserte byfolk..

For best mulig å garantere sikkerheten foran hver bidige avgang, var mekaniker Kjell Hansen fra selveste Lahammertoppen engasjert. Når de var i det rette godlunet, kunne storinterisserte  Lamogutter hevde, at mister Kjell Hansen var så pålitelig i sin flymekaniker virksomhet, at han ofte på sen kveldstid kunne være å se øverst på Lahammern`s utsiktspunkt, hvor han med kontrollerende blikk rettet mot hangarene inne på flyplassen, lot seg overbevise om at stoda inne på plassen var  tilfredsstillende, slik at han kunne krype til køys etter å ha fått med seg værmeldingene på radioen.

Like omstendige og påpasselige var også alle de andre flyentusiastene, de som hadde ansvaret for at det som skulle være på vei til himmels virkelig var det - og at det resterende holdt seg trygt nede på bakken.

En mandag i middagstiden på en junidag, drar herr Studerende Tekniker Beck i propellen på Piper Cub registrerte Ln-Tad oppe på Lade. Flyet starter da bremsene ikke er satt på, stoppklossene ikke var på plass og at gassen sto på for fullt.

Straks hiver flyet på seg, kjører uten en flyger over en skadet herr Beck, før det med et tomt førersete raser av sted bortover flystripa og plutselig er i lufta - uten en eneste en redelig fagmann ved spakene. Den tomme maskinen stiger pent og pyntelig over selveste Nyhavna, svinger utover Trondhjemsfjorden og over Ladehalvøya, deretter over toppen av Lahammeren, fullfører igjen svingen på tilbakevei innover mot flyplassen, samtidig som det stadig taper høyde i retning mot Lilleby og Rønnngsletta. Over Labekken leirette daler, sneier det taket på Ståltaugen, treffer bakveggen til murgården Stjørdalsveien nummer Tretten oppe på Rønningsletta og totalhavarerer i kroken til hovedhuset. Men ikke før det har gjort en del fullstendig uplanlagte flymessige krumspring mot andre etasje på gårdsnummer Tretten.

Moder og fader Magnus Pettersen til den senere korgutten Bjørn hos`n Bonsaksen borte i Lamokjerka, satt ved et torskens middagsbord ute på kjøkkenet. De hørte en stigende dur - og ser plutselig en stor skygge som på en måte dekker vinduet, før de kaster seg ned på gulvet og kryper under bordet, da det smeller i veggen og glassbiter fyker inn i kjøkkenet.

Så blir alt stille.

Den tapetserte stueveggen buler litt innover i leiligheten - og fra restene av vinduet kan de nede i kroken av gården se vraket av det som hadde vært et fly.

-Det var et forferdelig bråk, og det knuste vindusglasset fløy inn over oss og kjøkkenbordet , så den ferske torskefisken ble til alt en alt for nysprengt torsk – kunne far Magnus fortelle sønnen Bjørn, som like etter hendelsen – i fullt firsprang - hadde kommet seg hjem fra Lillebyskolen - ett par hundrede meter unna –  men var utruffet av ”attentatet” fra en førerløs flymaskin  -  som før ”landingen” hadde kvittet seg med ett svært flyhjul som nesten traff ett par lekende unger, før det slo seg til ro noen ganske få meter fra ett hagebord med fem benkeplasserte, vettaskremte husmødre - goddamer som hadde vært midt i kosen med sine kaffekopper og Namdalslems - og samtidig fritidsbeskjeftiget med henholdsvis strikking og brodering.

 - Enn om det hadd troffe tårnet på Lamokjerka -.

Slutt.

 

S l u t t