FRA BOKA MI «LAMOGUTT.BARNDOMSMINNER FRA LILLEBY»

25.

Det var fint sleaføre , og  to smågærne Lade Fabrikkers arbeidskara  bak på hestsleden, hadde bestemt seg for å skulle skeie ut  med ett eller annet påfunnet.

De kom til at de skulle på en spesiell og høyst overraskende visitt hjem  til arbeidskollegaen, hainn Johan Hassel, denne krok-snadde røykende snekker`n  nede på Såpefabrikken, som holdt hus ett godt stykke oppe på Byåsen.

Gamlingen ante ikke noe som helst om galskapen. De to hadde rigget seg til med hver sin lånte, lange og gammeldagse, svarte hestefrakk med påsydd skinnkrage – med store lærstøvler på beina, tjukke skjerf og breie hatter i samme farge som frakkene. Med en opplært juniorsønn, Terje, sittende med tømmene, sto de begge bak på breisleden røykende på hver sin solide sigar.

-Litt av ett syn – kommenterte Olaf Gjerstad fra stuavinduet i fjerdeetasjen, da han fikk øye på ekvipasjen nede på hestgata  - Laffen jobbet også nede på Palmin.

Gampen var svært så bedagelig i ganglaget. Han diltet godmodig nedover gassverksbakken, men bortover Strandveien mente kusk Terje den godt kunne få mulighet for litt mere fart i draga. De to vettskremte kaillan holdt på å dette av lasset, så der ble det promte gitt en noe skjelvende reprimande om at de ønsket og komme fra utskeielsen med livet i behold.

Gampen var jo daglig på oppdrag hos Revyhjortens Olga Topp ute på Ilevolden, og fulgte bare trikkskinnan av gammel vane. Bakkbrua og Trygvasonsgata passertes på en radig måte, men det var oppover Munkgata og utover langstrakte Kongensgata at de spaserende folka fikk øynene opp for den staslige doningen. På andre siden av gata - rett utenfor Polet – stoppet hesten tvert. Alt mulig ble prøvd for å få dyret på gang igjen. De mente at den kanskje trengte en pause. Først etter at`n fabrikkarbeider Håkon Olaussen hadde vært innom polutsalget for en aller så liten handel ble det liv i gampen, men Håkon hadde ikke før fått høgrefoten opp på sleden så kom de i gang igjen.  - Vognmann Møkkisen har nok sine vanlige handlings-steder når han alikevel er i by`n  -.

Innholdet i den lille ny innkjøpte polkollekvinten ble stadig mindre, samtidig som sigarforbruket økte betraktelig, før de kunne passere Wullumsgården. I brattsvingen like ovenfor holdt de på å kollidere med en møtende hingst med en uvøren kusk. Olaussen føyk av sleden og havnet nedover veiskråningen, til stor latter fra noen storkjefta mannfolk på den andre hestedoningen.

Kusk Terjes fader Gunerius overtok tømmene etter at en forfjamset Håkon var kommet seg opp på doningen igjen. De fikk øye på Johan Hadselhuset, begge fikk rettet på antrekket og fikk fyr på hver sin storkarsrøyk. Farten ble satt betraktelig ned, så det ble reine skrittgangen med de to bajasene stående bak på sleden.

Hadselkona som hadde fått øye på det fasjonable fremkomstmidlet, rakk så vidt å få låst igjen ytterdøra før de ankomne krabatene rakk å få opp grindporten. De fikk problemer med å få både hest og slede helt bort til trappa, så da Hadsel sjøl  - etter litt om og men med kjærringa  - omsider låste opp, kom fruentimmeret frem ytterst på trappeavsatsen.

-No får de hold dokker på matta, karra -.

Anmodningen ble enda klarere, da de to galant antrukne herremennene  -  i mangel på skikkelig stall  - forlangte å få ta med hesten inn på stuagulvet. Det var nemlig begynt å snø.

Serveringa tok ikke lange tida, og etter at de hadde fått smetta i sjølingen en del dråpa av det medbragte slaget, fant de det fornuftigst å abdisere – med en småpussa Johan Hadsel ved siden av kusken oppe på sleden. Ett kaukende og vettaskremt fruentimmer, fikk fra hustrappa oppleve å se at hennes husbonde i snart seksti lange år - både god i farta og i selve farten – og ved hjelp av ett par svartkleddde idiota, ble dytta av sleden bak en diger gamp, idet hesten - for en gangs skyld i fullt firsprang  - var igang med å runde av svingen helt borte ved hovedveien.

-Forbainna drittsækka  -. Johan Hadsel var knapp i ordlaget da de klokka sju morran etter, møttes nede på Lade Fabrikker - stiftet i 1920 - som det var hugget inn i stein på veggen over kontorinngangen.    

                                                   ------

De to kaillskrompan hadde overhodet ikke vist skikkelig respekt for øvrigheita, var meddelelsen som snekker Hadsel hadde med som hilsen til de to kuskene fra sin hjemmeværende, forskremte lille hustru etter dette attentatet.

                                                     ------

Til og med Gampen sjøl var litt beskjemmet over de to sigarrøykeran og det samme over sin egen tilværelse, da den fikk komme seg på stallplass etter hjemturen.

Det ble kanskje aldri sagt direkte  -  ikke engang en antydning i den rettningen  -  men æresfrykten for Autoriteter var stor blant de fleste i de tider. Respekten for overordenede på arbeidsplassene var jevnt over en selvfølge. 

Mange mente at selve Gudshuset  -  Lademokjerka  -  for folk flest inne på Lamotraktene lå adskillig høyere oppe på rangstigen, enn det Sognepresten, Kapellanen og Hjelpepresten gjorde til sammen,  mens det var ett ganske langt fall ned til Klokkeren – for ikke å snakke om helt ned til organisten, kirketjeneren og dørvakta  –  de tre sistnevne alltid notert i kirkeboken  med små bokstaver. 

Men også personer av de nødvendigste stats-og kommuneansatte ledere rundt om i Trondhjæms by, måtte jo få lov til å oppholde seg  på ett eller annet trappetrinnet av  denne stigen, men hvilket ville ikke beskjedne og gudfryktige Lamobeboere ha noe med å gjøre.

-Det veit dæm bæst sjøl - .

At Prestefolket måtte være med på ett eller annet trinnet var ikke til å komme forbi. Blant Lamonitteran befant det seg skokkvis av både skikkelige Arbeiderpartifolk og Kommunister og så skulle det visst slenge imellom ett par innbitte Høyrefolk - i ett hvert fall ett menneske opp i Enkgata og en noe gammel tidligere Staaltaugen funksjonær  oppe på Rønningsletta.

-Mæn ellers e vi da itj så verst nå`n av oss -. Ettøres Olsen i Litjkiosken nede ved Lade Fabrikker var alltid så slagferdig om han en sjelden gang var i det lunet.

Adskillige av Kommunistgutta ga tydelig uttrykk for at det sto dårlig til med gudstrua rundt om i de fleste hjem.

-Vi har alltid klart oss sjøl -.

Men respekten for både Vårherre og kirkens menn var der, også etter at tradisjonen med å stå i grøftekanten med lua i neven var blitt noe avlegs, selv om de eldste fremdeles holdt på med denne eldgamle uskikken, om de tilfeldigvis skulle få øye på en av de Geistlige underveis til kirkegården borte ved Voldsminde .

Når det var begravelse, viste folk respekt og ære for den hvite kista – vakkert blomsterdekt  og til alles beskuelse - inne i den alltid nypussete, svarte prydvogna – som gjerne var trukket av to hvite hester.

Da sto alle karfolka hatteløse og med bøyd hode, når sørgefolket stille dro forbi.

-Vi tar oss tia te sånn`t , sjø -.

Om ikke tilstrømmingen til Lamokirka var så veldig stor til høymessene klokka elleve, så innså de aller fleste at presten i ett hvert fall måtte være til offentlig ”utlån” ved dåpshandlinger, konfirmasjonforberedelsene, vielser og begravelser.

En eldre liten sperrevepp hadde fått leid seg et nesten gratis rom i ett hus nede på Reina, mot å holde boligen fri for mus og rotter og å ta seg av snømåkingen når det trengtes.

Eilif som hadde en tendens til å være litt for ”meddelsom”i ny og ne, var blitt  gokompis med ei av vaskehjelpene nede på Såpa. Ei trillrund lita enke som ikke var uvillig til å fortelle såpemedarbeider Gunerius om det meste av det som foregikk borte i Lamokirka.

Vaskekonas nyetablerte elskede var ikke ringere ansatt enn som både dørvakt borte i kirka, og kontorbud de gangene det kunne være  påkrevende.

-Da skjønne dokker sjøl ka som e på gang -.

Som god venn av Lamo-organsisten hadde Gunerius mulighet for litt dobbel-kontroll med begivenheters gang innom de tykke kirkeveggene. Såfremt såpekokeren fant det formålstjenlig å holde si eiga kona litt kjent med enkelte ting, passet de begge på å dempe seg, så lenge det fra husvertens side ikke var gjort en døyt med den elendige vegg-isolasjonen inn til nabokjøkkenet.

Hustru Helga visste utmerket godt at Gunerius var en ærlig kar, og forsto derfor at det han syntes var artig og interessant å gjengi for henne – det som bare ble dem imellom. Det kunne jo være ting også innen kirkens liv som helst ikke ville tåle  for mye av dagens lys.

-Itj veit æ -. Mere ble det ikke sagt om akkurat det.

Med kirkens folk oppi Lademokirka, mente nok de fleste Lamonitteran bare var selve Sognepresten og karen med denne Residerende Kapellantitelen, eller aller nådigst også Klokkeren - han som hadde å befinne seg på sin klokkerstol oppe ved høyalteret på søndager klokken fem på elleve, for da setter jo kirtketjeneren i gang de digre kirkeklokkene oppe i tårnet for å ringe inn til gudstjeneste. Noe som alle lydhøre  Østbyfolk garantert har merket seg.

Men Klokkeren er slett ikke ferdig med sine gjøremål etter søndagstjenesten. Resten av uka er belagt med prestehjelp på kontoret i privaten til Sognepresten - den store boligen i Innherredsveien nummer 100 – liggende vegg i vegg med  kirkegården.

Andre enn presten ville sikkert ha laget ett hull i nettingen,  i stedet for å gå helt rundt, for å rekke begravelsene, var det en eller annen som foreslo.

-Lægg æ mæ itj borti i det heiletatt -. Graveren hadde andre ting å gjøre på den tiden.

Også i Østby-katedralen var det noen personer som av presteskapet ikke altid ble reknet med som Guds kirkelige ansatte – nemlig Kirketjeneren og Organisten. Det samme med Belgtrederen, de gangene strømmen ”dro sin kos” midt under en kirkelig handling.

Også de fire litt for aldrende syngedamene – disse som trofast deltok under salmesangen for en svært så billig penge - følte seg ikke tilstrekkelig satt pris på av geistligheten.

Den nederste på rangstigen av kirkens menn var vakten ved hoveddøren ute i våpenhuset – han som leverte ut salmebøker til de kirkebesøkende. 

-Velkommen til kirke, frue -.

-Artig å sjå dæ -. Om en eller annen kjenningen banka på kjerkdøra.

-Ei klam hand kan værra ber enn ingen -. Eilif ga seg blaffen i om både Sognepresten og Res.kapen med vilje unnlot å nedverdige seg med ett blikk i hans rettning.

De tre karfolkene var for lengst blitt enige om å hold kjæft om disse irritasjons-momentene overfor de alvorspregede og karravolige svartkledde karene, når de tilfeldigvis oppholdt seg inne i rommet bak det store alterpartiet -  påmalt en fargerik, men fuktig døperen Johannes.

-Du kan slutt å spæll, kvinnfolkan kan hold smaus, æ slutte å ring me klokkan og hain Eilif låse igjæn ytterdøra  -  så kainn dæm da sjå kor læng det kjæm folk te kjerka -.

Karan på galleriet måtte innrømme at respekten for autoriteter var dalende blant alt for mange av den ”oppvoksende slekt”. Eilif hadde sett at noen av de mest intense i Reinagjengen, nede fra godt kamuflerte skyttergraver hadde brukt spretterter – gjerne med rognbær som ammunisjon – under ett bakholds-angrep på en forbigående Sogneprest på vei til et husbesøk på selveste nyttårskveldens ettermiddag. Men dette skulle visst ikke være første gangen det skjedde.  Etter hva Eilif forsto, skulle det være best med bombardement laget av snøballer med idyttet småstein. Dette kunne resultere i stygge blikk og hytting fra Sognepresten – alt etter som hvor treffpunktet var. De hadde også funnet ut at angrepet var farligst når Presten ble truffet på et sted mellom prestesnippen og den svarte alpeluen.

De hadde ett par ganger tidligere - på høsten en gang - prøvd seg på den adskillig yngre og spretne Kapellanen, men hadde fått adskillige problemer med å komme seg unna. Sognepresten hadde vært et adskillig enklere bytte.

Den vakre Lamokirka - gudshuset som hadde fått sin plass midt i arbeider-strøkene, lå nesten helt ute mot Strindagrensa. Der fant man de store herregårdene på Lade, langs sjøen innover til Ringve, Devle og Leangen - langs hele den langstrakte Ladehalvøya  - med sine rike bønder  med korn, poteter, grisehold , kyr og okser i store mengder - og ridehester.

Og nesten på innsida av det storslagne gjerdet til Lade gård ligger den kvitkalka, lille Lakirka – med et dårlig orgel og alt for liten plass.

Fra høyeste utsiktsplass oppe i tårnet på ”Lamokatedralen”, er det mulig å få øye på dette kvite kirkehuset øverst i Ladal`n, der det ligger å småduver oppe i rikmannsveldet.

Kvikke Lamonittere brukte gjerne å uttrykke seg med at denne Lakirka – huset for rikingene – sto for kvalitet, mens ved storkirka i arbeiderstrøkene var det kvantiteten som rådet.

Helt siden herr Luthers tid, har klokkeslettet for avholdelsen av gudstjenestene vært til den største ergrelse for friluftsinteresserte skapninger.  Slik var det også når nødvendigheten gjorde at Østbyfolket var nødt til å komme seg til kirka.

Sognepresten hadde foreslått at barnedåpen ved søndagsmessen for en gangs skyld kunne foregå helt ved åpningen av gudstjenesten.

Ett ektepar nede i Gardermonsgata lot lørdagskveldens høytsvevende førjuls-forberedelser bli gitt frie tøyler innen hjemmets lune vrå. Festlighetene dro  utover i natta, slik at morran ble noe tung å få i siget.

-Ta det med ro, kjærring, vi har god tid. Sjølve spælle byinne itj før tidligst klokka ellev, og dåpen kjæm itj igang gang før ved halv tolv tida, fortælt dørvakta mæ, da æ traff`n utafor te`n Toillola nedpå Reina -.

Dåpskjolen hang klar til påheng og også hovedpersonen sov lenger utover enn vanlig.

De trengte drosjehjelp det korte stykke fra Gardermoensgata. Ved fremmøtet var dåpshandlingen forlengst avsluttet.

Både tilhørerne på benkeradene og ekteparet selv, regnet med at det var på grunn av at Presten lespet noe vederstyggelig, at han hadde problemer med beskjeden om at de som foreldre til ett lite nyfødt barn, måtte ta med seg barnet til kirken - og helst til rett tid - søndagen etter.

Barnemoren kunne ikke dy seg for en lavmelt replikk inn i øret på gubben. 

- Og helst uten både mangel på søvn, og uten sånn ekstraordinær dårlig Ånde. - -Mæn husk endelig på å ta med banet - .

Ekteparet hadde nemlig glemt å ta med ungen til kirka.