FRA BOKA MI «LAMOGUTT. BARNDOMSMINNER FRA LILLEBY»
24.
Rester etter krigsmaktens nødrakett-lagre befant seg i mang
en kjeller eller Loftsbod i noen år etter krigen inne på Lilleby
. Disse ettertraktede og attraktive fallskjerm-eksplosivene
ble spart til helt spesielle anledninger. Derfor var tidligmorran på første
nyttårsdag en forlengst foråndsplanlagt og populær tid, for ettersøkning av
nedfalne fine silkefallskjermer rundt om
- blant all dritten og lorten utenfor fabrikkene både på Lilleby og nedover
Lamon.
Ute på altanen - presis klokken tolv på nyttårskvelden - hadde fader Gunerius bedt en alt for gløden junior om å beherske seg mest
mulig under letingen av disse vidunderlige fyrverkerisrestene.
Det hele endte med en tidlig nyttårsmorgens tur til Nyhavna
med omegn – uten en eneste fallskjerm i silke som resultat, men med en splitter
nyinnkjøpt dressbukse med ett venstrebein full av kullsvart tjære.
-Noen meddelelse om årsaken te elendigheita e fullstendig
unødvendig -. Faderens ganske oppkavete
samtale med sin bolde viv, endte med en avtale om at sydame Høvik i Tias tredje
etasje, allerede på den første arbeidsdagen etter den skjebnesvangre,
salutterende kvelden, skulle bli forespurt om istandsettelse av en eller annen
gammelbokse. Gutten hadde desverre vokst noen få centimetre siden forrige uhell
med tilsvarende samme klesplagg.
At Høvika var rask med å ta de nødvendige mål, var muligens
grunnen til at han tilfeldigvis råket ut for lille Gammel-Erik utenfor
Melke-Berntsen. Hun var påfallende sur, og lot dem ikke få den vanlige lille
posen med alt kakerusket. - --Det va
stengt igår, så da har æ hverken kak-kunda eller kaksmula - . Berntsen-kjærringa var amper og en smule
høyrøsta syntes de to.
-Æ hente taug, en gammel konvolutt og en blyant – hold dæ
klar borti porten. Erik var som alltid rask i vendinga, etter at de hadde
samsnakket om hva de skulle foreta seg av elendighet. Melk-Berntsen og noen
kaksmula hadde skapt irritasjon.
Erik fant frem konvolutten fra bukslomma, skreiv Malskait med
store bokstaver utenpå. Etterpå gikk han bort til søppelkasse-kroken, raska ned
buksa og dreit en drabelig sak nedi storkonvolutten, før han med store
lukte-vansker fikk limt igjen postsaken. Pakkenelliken ble puttet ned i
Malskait-postkassen, og den ene enden på den medbrakte taustubben ble knyttet
til dørvrideren på Berntsen døra – den andre på samme måte i Malskaitdøra rett
imot.
Etter å ha ringt på dørklokka på begge sider av den smale
gangen, fikk de fart i kroppen, og sprang inn til Kafè-Laura borte å hjørnet
till Lavein ti. Der rakk Erik å spandere en femøring borte på fotballspillet,
før de begge ble innhentet av mister Nilsen i andre, og rævkjørt inn i gangen
for å bli presentert av begge Malskaitene og ei synlig forbannet Berntsen. De
ble trua med både politi og foreldremeldinger for dem begge, før de gråtende fikk
forlate arenaen med en tauende og restene av en istykker-revet brunlig
papirsak.
-Dokker kain værra gla for at a Frøken Berit borte på
Lillebyskolen har slutta – kunngjorde Nilsen junior.
De kom seg kvikt borti leikehytta, som noen av de mest
snekkervante unggutan hadde satt opp nederst på potetåkeren. Her kvilte de ut
etter all sjalabaisen, før de fant ut at det kanskje var lurt å dra hver til
sitt. Vidunderligheten sjøl - den sangbare
mister Nelson - dreiv som vanlig med skopuss utenfor
inngangsdøra, samtidig med at han som husberyktet elsker av italiensk sangkunst
foredro `O,sole mio` – som ellers til
svært blandet glede for alle de andre umusikalske leieboerne. Også denne dagen
var han så engasjert at han ikke merket bråkmakeren som sprang oppover trappa
like ved.
Fader Gunerius var heldigvis ikke hjemme. Ifølge muttra
skulle han visst ha avtale med arbeidskompis Olaussen borte i stallen hos`n
vognmann Møkkisen. –Du skulle også stille på samme plassen - i
tjukkjakka, ett eller ainna hau-plagget og med beksømsko på beina. Snarest. Var
meddelelsen.
Den populært kalte vognmann Møkkisen, sto klar med den
fredsommelige Gampen, som han hadde lånt ut til de to arbeidskameratene
Gunerius og Håkon Olaussen på Rønningsletta for en billig penge - med langslede og det som ellers trengtes av
utstyr.
De skulle ut på en
hasardiøs sleatur –for å få selveste hesten med seg inn på kjøkkenet hjem til
snekker John Hassel.
Forts. kap.25
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar