FRA BOKA MI «LAMOGUTT.BARNDOMSERINDRINGER FRA LILLEBY»

27.

Lillebys og Ladeveiens Krigera stillte innbitt og motstandsdyktige, men hadde innkalt medsoldater fra både Gardermoensgata og Ænkgata – for å være best mulig forberedt til krigshandlingene mot`n Rottenikken i søppeldongan i sjøkanten nedenfor Lahammer`n.

Ragnar som kom oppe fra Rønningsletta, hadde fått hjelp fra en gavmild slektning bosatt borte i Amerika, til ett hurrainnkjøp av en splitter ny, engelsk spesiallaget sykkel av merket Diamant - med racerstyre, spisst sete og syltynne dekk. Skolevidunderet Ragnar ankom ammunisjonsdepotet - denne krigsbua borte på den innhøstede potetåkeren til Borgengården - på raceren, iført trang sykkelbukse og ei kledelig, hvit og spesialfabrikkert sykkellue.

-Der e du. Omsider  -. Karl fra Laveinkrigerne i Tolva hadde ganske lenge – både irritert og anspent - gått og trødd inne i bua. Ragnar var trofastheten sjøl, men hadde en tendens til å skulle fordype seg i skolebøker - noe som kunne koble ut resten av det som foregikk av adspredelser utenfor leiligheten i Olaussenhuset oppe på Rønningsletta. For å unngå tjuveri, gjømte han sykkelpumpa i gresset like ved der han parkerte vidunderet ......

Sykkelpumpa hadde han selv kjøpt samme dagen, inkludert ett Trio hengelås, festet til en solid kjettingbit.

Resten av den høyrangerte, krigerske Generalstaben stilte bare med hver sin sprettert, som ett varskovåpen, greit og fullt synlig plassert i buksereima.

De to sanitetsjentene fra Lavein Ti, møtte selvfølgelig våpenløse, men medbringende hver sin grå papirpose, på forhånd ilagt ett oppklippet, hvitt og veldig utslitt putevar. Til alt hell hadde de fra fru sydame Høvik fått tak i en kanskje alt for liten rull med Hansaplaster – selv om Høvika ikke syntes noe om selve krigshandlingene.

- Dokker må lov mæ å værra forsiktig, bægge to -. Hun holdt på å stikke seg selv med ei synål bare ved tanken.

Mange av Kompaniets menige frontsoldater stilte i grønne ”Ulvespeiderluer”,  de hadde tatt sjansen uten å ha spurt  Speiderlederen om lov, ved det siste speidermøtet borte i lillesalen på Bedehuset – ved hjørnet av Østersundsgata og Fjæregata. Men de stilte i ett hvert fall ”Beredt” – og det kunne hver eneste en av Ulvetroppen berette.

-Gibb- gibb- gibb, Akela. Vi vil lyde dit ord -. Flokkhilsenen fra Ulvungene føltes betryggende  også ved dette oppdraget.

Den vanlige Lillebysoldaten var utstyrt med enten ett rognebærrør, en sprettert tilkoblet usedvanlig tykke gummistrikk, eller ett handvåpen – som gjerne var en tjukk trestokk. Som ammunisjon hadde de selv sørget for rognbær, gule erter eller småstein  - med størrelser alt etter krigerens styrke og hendighet.

Gido var tildelt lederansvaret for Frontsoldatene i god tid før avmarsjen til krigshandlingene mot Rottenikken nede ved søppeldungene skulle skje.

For ikke å vekke alt for mye oppsikt, hadde Generalstaben valgt å la soldatene gå en spesiell omvei - og i samlet flokk gikk hele gjengen helt oppover til Lade Kirke, før de med en tverr vri kom seg inn i bjørkebuskaset over Grønnlia. Etterpå krysset de Lahammerveien, passerte gammelvillaen Kveldskvile, tilhørende Hjortens-revydame Olga Torp, før de av Gido fikk tildelt sine plasser i småskogen rundt den tidligere tyskerbunkersen helt ute på den bratte bergtoppen - med den beste utsikt utover hele Trondhjemsfjorden og rett ned til Rottenikkens residens med alle søppeldyngene langs Trondhjæmsfjordens strandlinje.

Noen av dem mintes senere komikken da de passerte Ladekirka, da  vel-skolerte Ragnar kunne fortelle at de store smijernsbokstavene HKPK på kirkens nordvegg betød – Her Klemmer Presten Klokkeren .

-Ka du veit – hadde krigsleder Gido sagt -  til litt anspent latter fra den marsjerende hæren.

Det var til å begynne med litt vanskelig å få øye på Rottenikken – han gikk liksom i ett med all søppla. Men de mest aktive av hærfolket - og som hærfører Gido hadde plassert helt ytterst på kanonstillingen - så snart krabaten Rottenikken var i farta på vei fra brakka og mot nærmeste søppeldyngen.

Karen rakk ikke å komme seg i skjul, før kanonaden kom i gang, etter en avtalt fløytetone fra en i toppledelsen.

Kaukene fra de i fremste rekke, kunne ifølge nysgjerrige unger høres helt borte ved veibommen mot Industrikaia. Rognbærrørskytsene hadde liten innvirkning på det endelige resultatet. Sprettertaktørene fikk inn enkelte treff på Rottenikken, men det ble steinkastingen som resulterte i ett par treff, som gjorde at Rottenikken falt nedover den bratte skrenten, før han ble liggende nede i fjærasteinene – tydeligvis med store smerter.

Attakket ble avsluttet med en rask tilbaketrekning - og en fulltallig avmarsj mot depotet oppe i soldatbrakken like innpå potetåkeren oppe ved Borgengården.

Det ble den ene av de to Sanitetsjentene fra Lavein Ti, som ba om ordet under en stopp borte ved Grønnlitoppen.

-Det legg en skada gammel kaill rætt nerri søppeldyngan – ka ska vi gjørra med saken, når det no e blitt en foreløpig våpenhvile ? -.

Agressiviteten blant aktørene dalte betraktelig.

-Dettane må være Sanitetsfolket sitt ansvar - Gido hadde lovt mora å komme seg hjemover før Bættasupmeddan.

Forts.

Åse og Grethe lot som om de var modige, de returnerte til fyllplassen og støttet en sinna, skadet og haltende Rottenikken inn i skuret. Han ble etter mye ståk - og med pålegging av medbrakt plasterlapper både histen og pisten – lagt til sengs borte på den nedslitte sengbenken sin.

Den skadde og krangelaktige pasienten ble en helt annen, da sykepleierskene både ryddet trekassen for dritt og lort, fikk fyr på svartovnen, før de også sørget for en kaffeskvett ved hjelp av en diger, kullsvart kjele. Krigen var over.

Forts. kap.28