FRA BOKA MI «LAMOGUTT. BARNDOMSMINNER FRA LILLEBY»

28.

Når folk er kommet til sjels år og alder, minnes de alle barndommens sommer-dager som en glad rekke av bare sol og blå himmel. De Trondhjæmske regnværsdagene var det sikkert mange av hos andre, men ikke nedenfor jernbanelinja innpå Østby`n.

For i Lavei`n gikk ungan barbeint. Kortboksan rakk helt ned til knærne, og jentungan visste nok ikke hva miniskjørt var for noe. På skikkelige varmdaga kunne det hende at gutan tok av seg topphua, men hodeplagg – og bare utendørs den gangen - var svært vanlig året igjennom. Han Franken i Fjerde  i Laven Tolv vart beskyldt for å sove med topplua på - det samme hendte med småpian når det gjaldt sløyfan i håret.

I og med at det altså bare var godvær i guttedagan inne på Lilleby, ble det mange nysgjerrige blikk fra soveromsvinduene i Lavein tolvs fire etasjer, under søndagenes lange folketog bortover Ladeveien, som bestod av ”innvandrere” fra andre bydeler – disse badefolkan som i kortboks og turnsko og i rastløs gange, dro langsetter Lavei`n og oppover Ladal`n til Lakjerka, før de enten foretok en brå sving nedover til Korsvika, eller dro straka vegen innover mot Djupvika eller Leangenbukta  - hvis de ikke allerede var blitt for varm i trøya. Brødrene Bonsaksens  gange i deres hullete, grå turnsko, med sine sangbare hustruer og en skokk med selvlagde unger på slep, var også en selvfølge hver bidige søndag, men dette selvsagt først etter at begge de mannlige badenymfenes musiseringer i henholdsvis Lamokirka og den adskillig mindre Bakkkirka var avsluttet.

Korsvika neste.

Det krydde av folk - både prest, fut og andre raringer i andektig gange, for den moderne epidemien med jogging var den gangen enda ikke importert til Lilleby. For ikke engang de tyske soldatene i sine glansdager, fordrev fritiden med slike ablegøyer - med unntak av en del med Tysk Hanemarsj i forskjellige varianter.   

Ungene i ”badetoget” var raskere i vendingen og lå alltid ett godt stykke foran resten av familien, for å sikre en best mulig plass ett eller annet sted nederst på svabergan , eller lenger oppover gressbakkan dess senere ut på dagen det ble. Mange satt så tett, at de kunne kjenne Nivealukten hos den solhungrige naboen like ved. Brødskiv med egg og gaffelbiter var svært vanlig som medbrakt, ved siden av melk og saft på fine, gammeldagse, blanke melkeflasker eller en gråmelert termos.

For Lamonitteran var det Korsvika som var stedet – det var deres. For Snobben fra midtbyen og dalstroka utafor, passet badestrender blant grønne busker og kloakktomme strender aller best – og det enda lenger innover på denne Ladehalvøens vakre og skogbevokste bredder.

Det var altså bare en aber med Korsvikstranda. Alt kloakkvannet fra Nidelvløpet, var beklagelig nok nødt til å passere forbi badestranda, før ”mainnskjiten” rett utenfor Kjærringberget , helt tilfeldig fant seg ei velegnet grøft  på bunnen av Trondhjæmsfjorden - den som av naturlige årsaker tok for seg ansvaret - med å videreføre byfolkenes  ekskrementer med strømmen utover fjorden – og det i retning mot Munkholmen. Men det var før Munkholmbåtene kom i fast søndagstrafikk – med badende fra Ravnkloa.

Dette betød altså at badevannet ved Korsvigens vakre strender litt, for ofte besto av menneskeproduserte avfallsrester av svært forskjellige dimensjoner.

Ungene kalte dem for ”bublinger”. Ikke dumt sagt mente mange foreldrepar, etter at de hadde kommet seg på land fra en virksom svømmetur, med intens bortskyving  av flytende ekskrementer i vannskorpa.

– Fisj – sa ungene.

Den helårsboende og forståelsesfulle familien Isaksen - fikk ved faglig hjelp – satt opp ett galvanisert to meters høyt jernrør, med en spesiell sprutanordning på toppen - til bruk ved nødvendig vask, etter at badeturene var vel overstått

Samtidig ilte forsikringsagenten fra Vesta-Hygea opp med gaveoverrekkelsen av ett stykke oppsatt livbøye på stang, lett synlig i hvite og røde farger. Men den største av alle gledesdagene nede i Korsvika ble det da Tore Wirum – født i Evensenhuset oppe i Enkgata  -  ble ansatt som badevakt. Men dette skjedde  først lenge etter at denne skribenten en godværssøndags ettermiddag, var blitt reddet fra drukningsdøden - i den fredelige, nordvendte bukta rett under Kjærringberget . Og det til tross for at munn mot munn metoden ikke var blitt markedsført i de dager.    

Fader Gunerius fikk stor ros fra de nærmeststående badenymfene, da han klarte å få berget en dårlig svømmer fra å drukne, etter at mannens egen schaefer – på ekstra djupt vann - så absulutt skulle opp på ryggen til vedkommende hundeeier.

Det åndet av fred og søndagsstillhet over Korsvikas strender i de gamle dager. Og så var ikke badefolket så alt for jålat av seg – de torsa å vise seg frem – selv om badebuksa var blitt litt møllspist.

Det var aldri støggvær om søndagan inni Korsvika – da æ vaks opp. 

Forts.kap.29