FRA BOKA MI «LAMOGUTT. BARNDOMSMINNER FRA LILLEBY»

29.

Også blant den oppvoksende slekt inne i Lamostrøkan, ble det litt mere anledning til utskeielser, når september`n kom med sin skumring og stadig mørkere kvelder. Kveldsaktiviteter med liv og læven tok seg kraftig opp i gatan og på plassa rundt omkring, når gjengen var så heldig at voksenfolket benka seg rundt radioapparatene for å få med seg en eller annen Ønskekonserten.

Mørket hadde også sine fordeler for utpåkaran, pokerspælleran og de mer og mindre aktive fæstløvan. For i mer og mindre mørklagte streder kunne tilbakekomsten til hjemmet foregå i mere diskrete former, de gangene de ikke hadde penger igjen til trikkebilletten - og at ganglaget var av en slik forfatning, at den tilbakevendende fader – som så mange ganger før - ikke var i en god nok presentabel stand til å la seg besiktige av ondsinnede avholdsfolk oppe i husvinduene, eller i ett hvert fall ikke av egne unger - sammen med kompiser nede på gateplanet. Den gang var det godt at det ikke fantes gatelys – og at kaillan mer og mindre skjult, kunne kom seg hjem med ei drosjebil.

Roffen og Lusa hadde skjulte evner når det gjaldt å finne på spesielle djevel-skaper, der andre i gjengen ikke så slike muligheter.

Det var Lusa som kjente til noe helt spesielt, i raskhaugen nede bak Dampvaskeriet. Selv om det var stummende mørkt, klarte de å få frem en utstoppet menbskefigur i full størrelse, slik en som vaskeriet brukte til å henge klær på. De fikk med seg utstillingsdukka opp i skuret ved gammelgården, sørget for at den fikk på seg nødvendige kvinnelige klesplagg, inkludert en vidbremmet hatt og ett par gamle støvler. Likedan ett langt, tynt tau som de hadde fått mørkfarget ved hjelp av en malerskvett. Etter at ”gamla” var kommet i klærne, fikk hun tauet festet rundt det tynne halspartiet, samtidig som Roffen sørget for å få taugenden hengende over ei solid grein nederst i lønnetreet i Pedersenhagen oppe i Enkgata. Liggende på bakken på innsiden av gjerdet, kunne de heise fruentimmerfiguren opp i lufta, eller slik at damefiguren - i påkledd tilstand - ble stående godt synlig midt ute i gata.

Tida var ikke kommet til at det var så mange overlegne, nye bileiere ute og fartet med T-Forden blant hester og syklister, men det gikk ikke så alt for lang tid før Roffen og Lusa plutselig senket ned det fargerike kvinnemennesket rett foran gamle Skansens svarte T-Ford. De lot den påkjørte figuren bli liggende nede på gata i bare noen sekunder, før krapylet noenlunde usett igjen fòr til himmels.

Den vettskremte Skansen og kjærringa rakk ikke å komme seg raskt nok ut av T-Ford doningen, men var fullstendig oppgitt over at de ikke kunne finne det forulykkede individet. Den tutende, irriterte sjåføren i kjøretøyet bak, ble årsaken til at mister Skansen bare måtte komme seg videre - uten å ha fått øye på det maltrakterte liket hengende oppe i direktør Ingrid Pedersens høyvokste lønnetre.

-Forunderlige greia. Det finnes mytji rart mellom himmel og jord inni Lavein, ja.  Fader Skansen hadde mye å berette på jobben borte på Bergs Maskin dagen etter.

 Forts. kap.30.