FRA BOKA MI:»LAMOGUTT, BARNDOMSMINNER FRA LILLEBY»-

30.

Rosendal Kino kunne brukes til så mangt.

Helan og Halvan var ofte innom husveggan, men storbegivenheten ble allikevel, da Nobø Mandolinorkester annonserte den aller første nymotens Mattinè-konsert i det samme kinolokalet oppe på Rosendal. – og det umiddelbart etter søndagsgudstjenesten i Lamokirka.

Den velkjente glassautomaten hos`n Nilsson like bortom kinoen ble før mandolinkonserten  fort tømt for både Smørbukk karameller og den populære Maltasjokoladen, godisene som til enhver tid var så fristende og lett synlig innom de tjukke små glassdørene på automaten.

Nobømusikantene stilte i burgunder dressjakker, slips i samme farge, og med både nypussa og nystemte mandoliner. Rosendal Kino var stappfull, for Lamonitteran hadde gått mann av huse. Lillebyskolen var representert ved sang-og musikklærer Otto Solheim, og det var kjentfolk både fra Lade fabrikker, og selvfølgelig svært mange fra Nobø og fra Ståltaugen. Observante personer hadde før forestillingen merket seg at selveste byens ordfører var tildelt plass – midt på i første benkerad. Mange i orkestret var imponert over at han måtte ha spasert den lange veien fra hjemmet oppe på Singsaker og nedover Stadsingeniør Dahls veldig lange gate, for å skulle representere by-administrasjonen. Blomsteroverrekkelsen skulle skje umiddelbart etter det siste konsertnummeret - som ifølge programtrykket skulle være den russiske Kalinkaen.

Da lyset ble slukket foran helt vanlige kinoforestillinger, brukte alltid den aller ugdommeligste av gjengen, og de som hadde vært så heldig og fått seg en plass bakerst i salen, å markere startsbegivenheten med å pipe, rope og kaste i været sammenkrøllet innpakkingspapir fra slike Smørbukkkarameller – nylig innkjøpt borte hos`n  Godteri-Nilsson.

Dette skjedde heldigvis ikke før mandolinkonserten skulle ta til.

Mest sannsynlig ble det heller ikke, at noen som på grunn av stor spenning ble nødt til å pisse nedover gulvet fra de bakerste benkene - slik som tilfellene gjerne var under de fleste av Hapalong Cassidy-filmene eller da`n Tarzan og a Jane var innom og kastet seg fra tre til halv fire – som vi ongan sa for å værra morsom.. Det var slike episoder som gjorde kinokontrollør Eide  - bosatt nede i Gardermogata, eller`n kinovakt Kallan så veldig upopulær.

Storsukseen med mandolistene inne fra Nobø på Rosendal Kino, var sikkert grunnen til at også sjefen for Sentrum kino i underetasjen av Folkets Hus, fant på å skulle Matinè-arrangere ett stortreff med selveste trekkspilleren Calle Jularbo og den folkekjære Harry Brandelius – velkjent for sangen ”Gamla Nordsjøn”.

Flere av Lamotrikkan var overfylte utover ettermiddagen før konsert-begivenheten. Trikkekonduktør Spleis var ellevill over billettsalget, selv om han regnet med ett utall av ubetalende reisende - til og med folk fra Lilleby som han forøvrig hadde stor tiltro til - på grunn av slektskapet med en person oppe i Enkgata. Folk sto som sild i tønne – oppreist, men allikevel.

Calle Jularbo som var innom med dette Matinebesøket drømte både om a Elin, og preluderte over Livet i Finnskogarna, mens`n Harry Brandelius overrakte hver bidige en av tilhørerne ”En enkel tulipan”, samtidig som han selvfølgelig berettet om Gamla Nordsjøn.

Samtidig som de hundrevis av konsertfolket kom ut fra storlokalet, opplevde de en ny og helt annerledes begivenhet, da den gamle spyd-olympieren, Kåre Halse – skikkelig antrukket og i litt sedvanlig, opprømt tilstand – brukte spaserstokken og halve Trygvasonsgata som spydkast arena - til vanlig stor jubel som ved de mangfoldige andre gamle olympiske kasteanledninger rundt om i midtbyen.

Kull-og koksmillionæren trengte aldri å bruke den svarte skalken som kollekt-bøsse etter spydartisteriet.

Lamotrikkens pengeinnkrever Spleis fikk inn færre kroner ved hjemreisen. Passasjerantallet var reduserte til det ugjenkjennelige.

Lilleby-folket gikk hjem fra begivenheten, lykkelige – men blakke.

Forts. kap.31