FRA BOKA MI «LAMOGUTT. BARNDOMSMINNER FRA LILLEBY».

32.

Det var på toppen av Grønnlia – like bortenfor Lahammer`n - at det ble satt fyr på Sankthansbålene, oppbygd av alt mulig slike brennendes saker og ting – særlig var gamle gummihjul og tjærrapapp ettertraktet fyringsvare av gutte-og jentegjengene fra hele Østbyen - samt flere ”pyromane” voksne kailla og kjærringa fra distriktet forøvrig.

Grønnlibålan var blitt til reine vardebrenningen etter krigen - og var også en stor familiær besiktende attraksjon fra overalt oppe på altanene i Laveins Tia og Tolva. De av Lillebygjengen som ikke kunne betrakte storbålet hjemmefra, tok som regel med seg kaffekoppen og himertskvetten til bålplassen oppe på Grønnliahaugen.

Det viste seg at en eksplosiv villabrann øverst i Heimstadbakken noen dager senere, heldigvis ikke hadde noe med en eller annen pyroman å gjøre. Men det var en ekte Lamonitter, den krøllhårete Strandveigutten, Bernt Hermandstad, som fikk storveies ære og en velpussa Carnegiemedalje, for å ha berget ett par småtasser fra å bli flammenes rov ved husbrannen i firemannsboligen der oppe på Grønnlia.

Det viste seg at en annen branntragedie - omtrent samtidig - skulle bli den kvelden da hele den svære Nobøfabrikken brant ned til grunnen, men sensasjonelt nok med unntak av hele papir-og embalasjeavdelingen. For å få oversikt nok til storbrannen, dro Lillebygjengen oppover til Kuhaugentoppen. Nærmere våget ingen å oppholde seg – til det var faren for gassflaskeeksplosjoner alt for stor, samtidig som svartrøyken lå over hele Lade, Lilleby og Rønningslettaområdet.

-No får`n Jullen ekstrajobb me å mal opp Lakirka. - Lamonitteran kunne være småspydige om sjansen bød seg.

                                                            ----

Den eneste fyringa en stund fremover, fant sted i svartovnan inne på stua hos alt folket, før den natta da arbeidsbrakka hans Rottenikken nedpå søppeldyngan,  brant opp i løpet av noen ekstra korte minutter - antagelig påtent av noen ondskapsfulle smådjevler. Hvor det var blitt av Rottenikken selv, var det ingen som kjente til, før dagen da en besøkende inne på Reitgjerdet hadde fått øye på fyren bak nettingen til en av luftegårdene.

                                                             ----

I en artigprat på trappa til bakgården i Lavein tolv sang toillkaillan ”Fyr og flamme ild og brennan, mæn så kom det ei kjærring rennan – sa det lukta kål”.      De fryktet lausgående pyromaners neste ulovlige bruk av fyrstikka, og fant det naturlig at Kommunekontoristan tok en sjekk i forsikringspapiran, i ett hvert fall når det gjaldt Lade gård - gammelhjemmet hans Olav Trygvason lå jo ikke lenger unna enn drøyt hundre meter oppover Labakken.                      

-Det samma skoill a Victoria Bache innpå Ringve Musikkhistorisk tenk på – for der innpå flyt det jo av kostbare fiolinistiske Stradivariussa -.

-Hu Victoria har så my ainna å tænk på akkurat no, ætter at fikk i sæ`n Ivar Skjånes – som sekkert bli leggan på bar Bache nå`n år fremover-.

Jabbkaillan hadd sæ som ellers en artig kveldsprat – og var som alltid litt ondskapsfullt opplagt, men ikke ondt ment.

  

  Forts. kap.33