Mindors daglige tilstedeværelse som kirkegårdsarbeider like inntil prestegården, gjorde at yndige Eleonora fra det lille vinduet oppe i tårn-rommet, lett kunne følge med i det som foregikk med Mindor og hans likesinnede der nede på den store gravplassens velstelte plener. Godt skjult bak de blomsterfargede gardinene kunne hun konstatere at Mindor var en kjekk kar – en bli ung mann som ikke var redd for å ta ett tak.
Eleonora hadde ved flere anledninger - og særlig under korprøvene, latt seg forskrekke av Mindorbrødrenes alt for hektiske pågang om hennes gunst. Hun hadde også merket seg alle de nedverdigende kommentarene de to hadde gitt noen av sine sangerbrødre om bror Mindors latmannsliv, med sine bøker i godstolen borte ved grua. Ved en anledning hadde bakvaskelsene ført til at hun lett irritert og til Mindors forsvar, hadde nevnt hans vitalitet i arbeidet med spade og rive ute på kirkegården på andre siden av prestegårdsgjerdet, noe som resulterte i at både Monrad og Malvin til og med var blitt litt agressive i syngemåten oppe på galleriet etter hennes godord om broren. Men Eleonora hadde for lengst glemt episoden, etter at de to hadde holdt seg borte fra øvelsene.
Det var prestefader Gustavs impulsive lørdagspåfunn som gjorde ett høyst dramatisk innhugg i hans egen datters stillferdige og jomfruelige prinsesseliv der oppe i prestegårdstårnet, da han uten foranledning kommanderte drengen Laurentius til å spenne den nystrigla hesten for den rengjorte karjolen, samtidig som han bød sin hustru Regine og datter Eleonora ta plass i det velpussede lærsetet - for en svalende badetur innover til en av byfjordens vakre strender. Kjøkkenhjelpen Elvira sørget i all hast for både brødmat og rikelig med ripssaft, mens drengen var ekstra snar i vendingen med å finne frem både pledd og ett par store parasoller i ulike farger. Prestegubben sjøl var presentabelt påkledd i halvsid prestejakke og svart alpelue, mens prestefrua prøvde å holde de sterke solstrålene unna selve hodet med en vidbremmet stråhatt, pyntet med flerfoldige kunstige, men fargerike blomster. Det samme gjaldt også for Eleonora, som ellers var kledd i en helt hvit og svært luftig sommerkjole.
-Ett syn for Guder – var salig faders stolte antydning, da hun utenfor prestegården ble hjulpet inn i karjolen av den unge gårdsgutten.
Gampen bar tydelig preg av å være lei av stalloppholdet, for kusken Laurentius fikk litt problemer med å få vogna ut gjennom den alt for smale gårdsgrinda. Som skikken var og allerede langs den første veibiten innover flatlandet, bøyde folk hodet og hilste med hatten da prestefølget kjørte forbi i den staselige karjolen.
Laurentius hadde sine velplanlagte instrukser å følge og som ellers fikk han straks kontakt med rette vedkommende av stallguttene inne på denne viden kjente storgården like ved den flotte strandpromenaden, der han fikk plassert gampen samtidig som storbonden stilte ute på trappa for å ønske prestefamilien velkommen til gårds.
Da gubben sjøl bød på ett glass sherry inne i salongen, klarte Prest Gustav allerede etter ett par glass å unnskylde sin rastløshet med at de tre egentlig var ute på en enkel strandtur og at han fra høyere makter allerede tidlig på morraskvisten, hadde fått visse antydninger om at den varme sola mest sannsynlig ville bli overskygget av flere mørke skyer ut på ettermiddagen.
De tre badeentusiastene ble ute i hovedgangen overrasket over at gårdens odelssønn kom ned trappen fra andre etasjen og at gubben sjøl antydet at de burde ta ett siste glass sherry for at skulle få anledning til å hilse på arvingen.
Det var ikke til å unngå at begge foreldreparene merket seg gromguttens interesse for vakre Eleonaras tilstedeværelse. De var begge plassert borte i godsofaen mens det siste glasset ble tømt med beundrende blikk og i åndeløs høytidsstemthet.
Eleonora klarte å få med seg at den storvompa odelskrabatens navn var så enkelt som Ola – at han hadde rukket å bli tjue og at han lukta fjøs.
Invitasjonen til gardsfolket om ett besøk på prestegården etter gudstjenesten søndagen etter, skjedde ved avgangen øverst på gårdstrappa – før prestefamilien til fots la ut på det korte stykket nedover til badestranda. Kusk Lorentius hadde på forhånd sørget for en fredelig plass nederst i vika, der det gikk an å få kledd seg om med badetøyet, uten at alt for mange av de nærliggende og åpenlyst nysgjerrige badetilskuerne fikk tilfredsstilt sine ønsker.
At deres egen sogneprest så slik ut uten prestekjole og krage forundret åpenlyst noen av de mest "nærgående"av sognebarna. Gustav var blitt til en vanlig gammel kaill – blek og mager og blottet for all geistlighet, ikledd en svart gammeldags badedrakt som klart viste tegn til adskillig møllspist slitasje.
Prestefru Regine holdt seg fullt påkledd i skyggen under det høye lønnetreet, nesten det samme gjorde Eleonora, men hadde fått av seg skoene når hun av og til gikk og vasset nede i sjøkanten, til litt for lettvint beskuelse av nistirrende nysgjerrigheter i alle kroppsstørrelser.
Prinsessa trakk seg fort tilbake til under lønnetreet, da hun plutselig fikk øye på tre halvnakne unge menn som tydeligvis hadde fattet interesse for henne, fra der de hadde funnet seg en solingsplass – oppe i skråningen borte ved bekken. Uten sjenanse vinket brødrene Monrad og Malvin til henne, mens beskjedne Mindor askeladd bare lå nede i gresset, der han hadde fritt utsyn opp til hele det solfylte himmelrommet.
Til Eleonoras voksende bekymring vasset Gustav Prest stadig lenger utover i bukta og det siste hun så av sin gamle faders alt for bleike legeme, var den blanke issen, før han etter ett par langsomme svømmetak plutselig forsvant fra overflaten. Eleonora ante uråd og sprang nedover til strandkanten, mens hun synlig fortvilet ropte om hjelp.
Det ble stor oppstandelse blant de andre soltilbederne, da broder Mindor kom springende nedover bakkehellingen, stupte ut fra steinodden og la på svøm utover mot stedet der Gustav var forsvunnet. Han dukket og etter bare noen få sekunders tid, kunne alt folket inne på stranda se at Mindor med faglig dyktighet fikk trukket predikeren innover til grunn sjø, før han inne på stranden satte i gang med hektiske opplivningsforsøk.
Midt oppe i all fortvilelsen, kunne ett foreldrepar - med skamfulle blikk seg imellom – høre sin egen minstekrabat rope:
-Mamma – sjå hainn fyr`n som legg å kline med derre gamlingen nedpå strainna -.
Det ble overstrømmende jubel i den etter hvert ganske så store folkemengden, da Gustav Prest ved Mindors munn mot munnmetode tok til å kvikne til nede i en av de nesten helt kvite sandhaugene. Eleonora fikk støttet faren bortover til skyggestedet, der moder Regine sammen med livredder Mindor hadde sørget for at Gustav ble lagt skikkelig til rette på ett av de medbrakte pleddene.
Eleonora hadde fått med seg at brødrene Monrad og Malvin sto oppreist på samme uteplassen under hele redningsaksjonen, mens broren ble til en reddende engel – sendt fra det himmelske høye, som prestefrua etterpå uttalte i en liten uforberedt, men allikevel tankevekkende takketale.
Takksigelsene ble både mange og høytidsstemte etter hvert som den geistlige ulykkesfuglen selv ble mer og mer talafør. Han roste Mindor langt opp i skyene, før han ved god hjelp fikk på seg både den halvside prestejakka og den svarte alpelua. Samtidig benyttet han anledningen til å ønske sin redningsmann velkommen til neste søndags kaffeslabras hjemme på prestegården, sammen med storbonden Iver, hans kone Juba og odelsgutten Ola.
Beskjedne Mindor var begynt å grue seg allerede før han ble nødt til å takke ja for vennligheten. Han forlot sanddynene med ett vennlig lite nikk til Eleonora, før han kom seg bortover til lettirriterte Monrad og Malvin. De var tydelig sjalue både for hans ærefulle abdisering fra prestefolka og vel så mye på grunn av hans tilsynelatende intime kontakt med lilleprinsessa.
Tynnkledde lille Eleonora gikk barbeint oppover til karjolen og det var først etter at kjøreturen tilbake til prestegården var kommet i siget, at hun oppdaget at den ene av hennes nyinnkjøpte sommersko var glemt igjen nede på stranden.
Det hun ikke kjente til, var at Mindor askeladd hadde tatt vare på den vakre lille skoen og fått plass for fotplagget rett ved sitt hjerte - nede i den store inner-lommen, på venstre side av sommerjakken.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar