Bare ett par dager etter den velsignede hendelsen inne på den offentlige badestranden, kunne den bøssebærende utbringeren av Menighetsbladet merke en mye større interesse for bladet og litt større giverglede av mynter nede i den røde bøssa.
På bladets første side sto det ett bilde av Sogneprest Gustav, som med ett gravalvorlig sideblikk trykket Mindors høyre hånd, som en takk for at han på Vårherres vegne hadde sørget for at presten bare måtte innrømme at han beklagelig nok ikke kunne gå på vannet.
Dette vakte oppstyr i de fleste av menighetens tusen hjem og den sedvanlige sjalusien florerte oppe hos Monrad og Malvin i leiegårdens øverste etasje, mens helten selv bare satt i godstolen borte ved grua og fordypet seg i sine bøker.
Tilstandene ble ikke mindre på den følgende søndagen, da Mindor stilte i sine mest staselige klær og vandret bortover Kirkeveien, for først å bivåne Høymessen klokken elleve og etterpå å skulle delta ved den storslagne kirkekaffen borte på Prestegården.
Før han dro hjemmefra, innrømmet den ferske kirkegjengeren at han slettes ikke ble i godlune med tanken det som skulle foregå i løpet av dagen.
Allerede under organistens preludering fikk Mindor øye på Eleonoras vakre skikkelse – med sitt lange og lyse hår og kledd i en sommerlett rosafarget og brusende kjole, hadde hun funnet seg en plass like nedenfor døpefonten.
På venstre innerlomme hadde Mindor med seg "prinsessens" lille smålekre sommersko, men ville etter hans egen nøye vurdering avvente med å overlevere Eleonora dette ene eksemplar av det lille yndige fottøyet, til det måtte passe seg under kaffeslabberaset borte på prestegården.
Fader Gustav innledet sin prediken med noen takkens ord til skaper-makten for at han fremdeles var i den tilstand at han ved egen hjelp klarte å komme seg både opp og muligens også ned fra selveste kirkens prekestol.
Mindor merket seg at presten så vidt klarte å unngå dette med å forsnakke seg, da han ett par ganger i løpet av prekenen prøvde å tilrettelegge de bibelske påstandene, om at ettersom Vårherre i sin tid både hadde gjort vann til vin og til og med gått på vannet, så ville saken ha vært en annen, om han - og som en ekte troende predikant – i ett hvert fall i akkurat dette ene tilfelle, av skaperen i ett hvert fall kunne ha vært utrustet med ett av disse mirakuløse egenskapene.
De aller nærmeste på kirkebenkene rett under prekestolen, viste tydelige tegn på både uforstand og uro.
Eleonora gløttet beskjedent ned i altergulvet, da hun passerte Mindor under ofringen, men blusset allikevel litt kledelig opp, da han la nedturen bortom hennes plass ved døpefonten og til andre kirkegjengeres store forundring, uten ett ord overrakte henne en liten og fargerik sommersko.
Mindor ønsket seg tvert tilbake til heimen, med godstolen, grua og alle sine bøker.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar