Etter at Mindor hadde tatt noen beroligende, spaserende runder i parken borte ved kirken, tok han til motet og innså at tiden var inne for å trekke bortover mot prestegården, der flagget var heist og gjestenes forskjellige hestekjøretøy kommet på rette plass borte ved stallhuset.
Han regnet med at storbonden Edvard, kjærringa og gromguten Ola for lengst hadde innfunnet seg etter at høymessa var over.
Mindor var sakte i ganglaget bortover grusgangen, likedan oppover den høye og breie hovedtrappa, men Gustav prest måtte som ellers ha holdt ett høvelig overblikk over eiendommen, for han hadde den brede inngangsdøra på vid vegg allerede før hans redningsmann var ferdig med det midterste trinnet. Mindor var litt slengen i ganglaget på slutten i den svært så bratte trappa, noe som ga presten anledning til å sitere fra bibelen: - Man går i fare hvor hen man går, kjære venn -.
Regine prestefrue hadde for lengst kommet i gang med kaffeserveringen, men fikk med ett godsmil og vennlig hånd plassert Mindor på den eneste ledige pinnestolen lengst borte ved den ulmende peisen. Mindor følte seg straks som hjemme og lot prestefruen forstå at han det var en utmerket plass – for han var så glad i og vant til peisvarme fra hans egne gemakker i sitt hjem der borte i de staselige leiegårdenes nummer tolv.
I sin gjestfrihet hadde presteparet også bedt inn kuskene Laurentius og Guttorm – de var plassert ved kjøkkenbordet, mens hovedgjestene Storbonde Edvard med hans Lorentse og enearving Ola, satt blide og fornøyde borte i storsofaen og med Eleonora i godstolen ved siden av den alt for digre Ola.
Mindor var som ellers noe fåmælt av seg, men hadde ingen problemer med selve oversikten over selskapet. Derfor skjønte han ganske snart at også Menighetsrådet var representert med både forkvinnen Margot og den mannlige kassereren Idar. Begge satt sammen med vertsfolket nærmest mulig bordet, der haugen med vaffelkaker og de flotte serveringskjelene med kaffe og te hadde fått sine plasser. Mindor merket seg prestefruas irritasjon da menighetsrådets Margot litt for høylydt tok seg den frihet å nevne at bordet manglet både kaffefløte og raffinade.
Uten foranledning tok Klokker Emanuel plass ved klaveret og stemte i med bordverset "O, du som metter liten fugl, velsign vår mat, o Gud", noe som tydeligvis irriterte Gustav Prest noe grenseløst, da han ikke – slik som avtalen var, på forhånd hadde fått ønsket velkommen.
Merkbart verre ble det, da han innledningsvis slo litt for kraftig på glasset, slik at ripssafta kom til å dekke over det meste av den hvite duken. Forståelsesfulle Margot fikk noe av drikkvarene i fanget, men lot som ingen ting - for som forkvinne i menighetsrådet var hun vant til å takle krevende situasjoner og ifølge klokker Emanuel var dette kaffefløtemaset alt det hun hadde sagt til prestefrua under den første kafferunden.
Kuskene Laurentius og Guttorm ble ropt inn fra kjøkkenet og ble på prestens instrukser satt i gang med å rydde til større gulvplass inne i spisestuen: Før Gustavs planlagte hyllingstale til ære for sin redningsmann, ville han på det teppebelagte gulvet svært gjerne få lov til å demonstrere sine aller siste svømmetak, før den reddende engel Mindor hadde innfunnet seg der ute på dypet.
Gjestene viste tydelig at de var svært begeistret for prestens finurlige opptreden nede på spisestuegulvet, men det var Mindor som selv klarte å få avverget ønsket fra Lorentse om å få oppleve hans intense bruk av munn mot munn metoden. Mindors kaffeforbruk krevde ett umiddelbart toalettbesøk av naturlige årsaker.
Sogneprestens takketale til Mindor skulle bli både lang og omstendig i sin forsøksvise enkelhet. Han ga selveste Djevelen skylda for dette helvedesopplegget og mente at det urene kloakkvannet - som utvilsomt var en medvirkende årsak til tragedien, måtte ha kommet fra ett eller annet sted i det Hinsidige – på slike ufyselige steder i de tusen hjem, men som han på denne dag ikke syntes det var riktig å nevne.
Sofaparet Ola Odel og prestegårdsprinsess Eleonora, bar slett ikke preg av noen ytterligere nærkontakt, enn da arvingen en eneste gang ble forespurt om å sørge for ett vaffelhjerte fra serveringsbordet, noe han lett rødmende klarte å formidle på en litt klossete måte etter Mindors mening.
Mindor kunne stadig oftere, med forståelsesfulle og gode følelser, legge merke til at den aldrende storbonden Edvard, ganske åpenlyst hadde glede av å kontrollere tiden ved hjelp av sitt storslagne gullbelagte lommeur og fra plassen borte ved grua våget Mindor å vise stor lettelse, da vertsparet ba klokker Emanuel innta plassen ved klaveret for å sørge for avslutningssangen.
Som den første gjesten til å takke for seg, var Mindor kommet til kroken rett ved hoveddøra, da lille Eleonora plutselig var ved hans side og hvisket – Takk for skoen, Mindor -.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar