Eldstebrødrene Monrad og Malvin virket både slukøret og kranglevorne, da dagens kirkekaffedrikkende og svømmedyktige familiemedlem ankom husværet litt seinere ut på ettermiddagen enn beregnet.
Mindor lot som om han ga blaffen i denne vanligvis så ekle oppførselen fra de to krabatene – og fant frem boka "Kunsten å holde kjeft" før han kom seg bort til godstolen ved grua.
Det lå tydelig i lufta, at det også på denne dagen må ha vært en god del med heftige diskusjoner mellom avkommet Monrad og Malvin på den ene sida og sjølingene, gamle mor og enda eldre far, i deres stadig oftere pågang for å få de to latpurkene til å komme seg i lønna arbeid -. Gamlingene var forlengst gått lei av å holde de to krabatene med både klær og mat. At sosial`n holdt dem med det meste av driftsutgiftene hadde foreldrene bare litt skjult anelse om.
At arbeidsløsheten var stor, var merkbart særlig i arbeiderstrøkene der inne i Østbyen, for når voksne karer spilte Basse – eller "veppa" på gatehjørnene midt på dagen, da var det noe som var som det helst ikke burde være – ifølge faderen.
Det var gamlemor som fortalte Mindor om alle de litt for høylydte diskusjonene som hadde skjedd ved kjøkkenbordet denne dagen.
-Bror dokkers både redde liv og slår sæ laus med riva bortpå kjerkgård`n. Når`n itj hold te borti grua her hjæm i stua -. Det var ikke ofte at faderen var såpass lydhør i røsta.
Det skulle bli kirkegårdsarbeider Mindor, som sørget for at brødrene fikk seg noe å gjøre, da han av hovedbasen fikk kjennskap til at Bedehuset borte ved Halvorsenbakken skulle males opp - både ved dugnadshjelp og en del også på menighetsrådets regning. Forkvinne Margot i dette kirkelige Rådet, var blitt avstandsbesiktiget av Mindor på denne kirkekaffen borte på Prestegården, noe som gjorde at han våget å ta seg den frihet å spørre fruentimmeret, om hans to arbeidsløse brødre hadde noen mulighet for å kunne fått prøvemalt litt på en av Bedehusets mange vegger.
Det ble store problemer for det gamle foreldreparet, før de klarte å få Monrad og Malvin opp i hver sin trestige på en av Vårherres Bedehusvegger. Fornuftig abeidsantrekk var ett problem, men adskillig verre var det med begges påståtte høydeskrekk. Matpausene inne i uthuset bak plankegjerdet ble ganske mange i dagenes løp.
Etter noen dagers slitsomt virke med malerpenslene, ble det gjort kjent ved personlig oppmøte av Sogneprest Gustav, at alle kirkelige handlinger skulle flyttes fra kirken og til Bedehuset på grunn av reparasjoner inne i storkirken. Ved eget frammøte i en av de mange kaffepausene, kunne Gustav Prest forkynne at på grunn av dette måtte alt malerarbeide intensiveres – særlig når det gjaldt inngangsveggen.
Arbeidsopplegget ble enda mere effektivisert fra den dagen prestedatter Eleonora fulgte sin far bortover til den nye Gudshuset, til dit de to tilbederne Monrad og Malvin befant seg med malerkostene - for anledningen i stram givakt og med malerpenslene i høyrehanda, lengst oppe på yttertrappa ut mot Fjæregata..
-Det e itj mi skyld at vi itj rakk å fli oss før dæm kom -. Også Malvin var forbandet.
Den smellvakre prinsessen så ned i grusen, da hun passerte de to beilerne på vei inn i bedehusets trange presterom. Uten at faderen oppdaget noe, kunne Eleonora tydelig se gjennom bakgårdsvinduet at de to malerkompisene hadde kommet seg opp i hver sin stige ute på veggen, hvor de hadde god sikt inn i presteværelset. Hun ble med Gustav Prest opp på det trange orgelgalleriet, der den småirriterte organisten prøvde å få lyd i det gamle tangentskaberakket som var utstyrt med en hånddrevet belg, noe som krevde ansettelse av en Belgtreder, slik at gallerimusikanten kunne få luft nok til å komme seg igjennom ei høymesse som vanligvis varte langt bortimot ett par timers tid.
Det krydde av mus oppe ved kirkeorgelet, noe prestedattera syntes både var spennende og vemodig, når orgelmusikanten tok til med å sette opp svært mange musefeller borte i galleriets kroker og krær. Hjemmefra hadde han til og med fått med seg adskillig med ostebiter for å friste udyrene til bort til fellene. Gustav Prest ordla seg med at han syntes hele opplegget var vemmelig. Som kirkens overhode måtte han ta på seg oppdraget med å skaffe tilveie en Belgtreder og tok seg lov til å takke Vårherre for tipset, da han allerede ved avgangen fra Bedehuset, kommanderte de to høytstående husmalerne ned på jorden. Derfra ble de anmodet om umiddelbart å takke ja til å la seg engasjere som luftanskaffende individer - kirkelige Belgtredere – og det ved alle kirkelige handlinger. De kunne dele på stillingen og husmalingen kunne andre arbeidsløse ta seg av.
De to vanligvis så jabbsjuke krabatene Monrad og Malvin kom ikke til orde i det hele tatt og før de fikk noen som helst muligheter til å takke nei til jobben, ble de begge beordret opp til organisten for å få lærdom etter kirkebrosjyren "Hvordan skaffe luft nok til en Høymesse i Den Norske Kirke".
Ved hjemkomsten hadde de fått taleevnen tilbake og lot sine gamle foreldre få skikkelig kjennskap til det som på denne dagen hadde skjedd i Gudshuset borte ved Halvorsenbakken.
Første arbeidsdag i nyjobben var allerede den kommende søndagen - selv om de kjente til at kviledagen helst skal holdes hellig.
Mindor Askeladd hadde ikke ledd så storligen på aldri så lenge.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar