På grunn av orgelspillerens egne forberedelser foran søndagens Høymesse, var belgtrekkerne Monrad og Malvin nødt til å stille noenlunde oppdressa allerede en time før vanlig gudstjenestetid klokka elleve.
De fire alvorlige syngedamene som stilte til en kort forhåndsøvelse, ble enda mere dussemange og ytterligere skjelven lengst oppe i diskanten, når de fant ut at det var bedre å stå oppe på pinnstolene - for å unngå mest mulig nærgåenhet av de innpåslitne musene, når de var på vei til de ostebedekte skafottene rundt om oppe på orgelgalleriet.
For Monrad og Melvin gikk alt ganske fredelig for seg – de skiftet med å dra i belgstanga, straks den ene begynte å bli andpusten og trengte en liten pause, eller når de kunne høre iltre rop fra musikeren på orgelbenken om at han trengte mer luft.
Det virkelig skjebnesvangre skjedde under Gustav prests prediken fra prekestolen. Fra kirkebenkene kunne det tydelig sees, at enkelte av forsamlingen rykket til hver gang lyden av de første smellene hørtes, når de mange musefellene fikk sin utløsning rundt om der oppe på orgelgalleriet. Begge belgtrederne innså etter hvert, at de ferske ostebitene og musenes langvarige mangel på skikkelige måltider, var årsaken til all viraken – når de firebeinte galleribeboerne i tur og orden gikk i fella, straks det ble tyst med orgelmusikken og litt fredeligere over hele kirkerommet – til og med etter at prest Gustav hadde kommet seg opp på prekestolen.
Eleonoras kjennskap til utplasseringen av alle musefellene, var etter de to galleristenes mening grunnen til at hennes plass nede i kirkebenkene plutselig sto tom, da musefellelevenet fra galleriet kom i farta. Prestedattera var på plass igjen, så snart organisten endelig fikk dempet ned ulydene, ved sine normale lydmessige innslag og etter at presten hadde hatt merkbare kroppslige rykninger ved hvert avrettingssmellet - i den nesten hele timen som prekenen varte.
Det oppsto nye fryktsomme oppdagelser for Gustav Prest, da han umiddelbart etter sin preken og ved en kort visitt ute i sakrestiet, ble orientert av klokkeren om at flere mus var observert og blitt forstyrret, mens de var i ferd med å dempe matlysten ved hjelp av nadverdbrødet i en liten og vakkert dandert eske borte på hjørnebordet.
-Ikke ei musefelle skal settes opp før gudstjenesten er over -. Presten var konsekvent før han kom seg inn i kirken igjen. – Jeg har hatt nok av ulyder under under min prediken -.
-Vi har itj nå mer brunost igjæn -. Kirketjeneren var tydelig lei seg.
Berømmelsen fra organisten var stor til både Monrad og Malvin for velutført belgtrekkerhjelp, før de hurtigst mulig kom seg ned den trange galleritrappen, i ett forsøk på å få til ett etterlengtet treff med Eleonora. Men skuffelsen var stor, da det viste seg at vidunderet allerede hadde reist hjemover til residensen sammen med prestefaderen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar